høykirkelig

Høykirkelig er betegnelsen for en retning i de evangeliske kirkene som legger vekt på biskopenes og andre geistliges autoritet i kirken. Retningen understreker at geistlige embetsmenn har en særlige rolle når det gjelder å ha tilsyn med menigheten, og at Gud gjennom presteembetet har gitt dem det øverste ansvar som lærere i rett tro. De står slik sett over medlemmene i menigheten som ikke er ordinært til prester. Høykirkelig står i motsetning til den lavkirkelige retningen, som legger vekt på at også lekfolk skal kunne forkynne Guds ord.

I Norge ble betegnelsen høykirkelig i 1870- og 1880-åra brukt om den retningen innen den lutherske statskirken som hevdet at presteembetet var innstiftet av Gud og hadde en spesiell og avgjørende betydning for kirken. De høykirkelige stilte seg avvisende overfor forkynnelse utført av lekmenn som ikke var godkjent av den offisielle kirken. Den lavkirkelige retningen representerte et demokratisk kirkesyn som betraktet embetet som en tjeneste som bare var nødvendiggjort av menighetens praktiske behov, og anså forkynnelsen som en rett som prinsipielt tilkom alle kristne i kraft av «det alminnelige prestedømme». Den høykirkelige retningens organ var Luthersk Ugeskrift, mens Luthersk Kirketidende var lavkirkelig.

Internasjonalt blir høykirkelig brukt om kirkesamfunn og menigheter som praktiserer en høytidelig kristendom og liturgisk praksis ved gudstjenester, og der de øverste geistlige spiller en avgjørende rolle. Slike høykirkelige kirker er gjerne rikt utsmykket, slik vi kan se det i for eksempel ortodokse og katolske kirker. Hva som kan kalles høykirkelig, varierer ellers mye fra kirkesamfunn til kirkesamfunn.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg