Høykirkelig, retninger innen de evangeliske kirker som understreker det objektive i kirkens liv, embetets autoritet og sakramentets objektive virkekraft, jfr. retningen innen den anglikanske kirke, High Church.

I Norge ble betegnelsen i 1870- og 1880-årene brukt om den utpreget luthersk-konfesjonelle retning som hevdet presteembetets guddommelige innstiftelse og konstituerende betydning for kirken. De høykirkelige stilte seg avvisende overfor den ikke kirkelige autoriserte legmannsforkynnelse, ut fra Den augsburgske konfesjon. Den lavkirkelige retning representerte et demokratisk kirkesyn som betraktet embetet som en tjeneste som bare var nødvendiggjort av menighetens praktiske behov, og anså forkynnelsen som en rett som prinsipielt tilkom alle kristne i kraft av «det alminnelige prestedømme». Den høykirkelige retnings organ var Luthersk Ugeskrift, mens Luthersk Kirketidende var lavkirkelig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.