Den europeiske episke folkevisen.

Man skiller grovt mellom sju hovedområder som hver for seg har sin særpregede balladetradisjon: Skandinavia, det engelske, det tyske og det romanske språkområde, Balkan, det vestslaviske og det stor-russiske språkområde. Det viktigste og rikeste av disse er Skandinavia, hvor det er funnet omkring 700 balladetyper. Rikest er Danmark med omkring 540 typer mot omkring 220 i Norge.

Den nordiske balladen er strofisk og har enderim (assonans) og omkved. Visene er fortellende, men omkvedene oftest lyriske. Handlingsgangen blir fremstilt på en konstaterende måte og uten vurderinger, med raske sceneskifter og sterk konsentrering om de viktigste hendelsene. Fortellingen har form enten av dialog eller beskrivelse i tredje person. Så vel handlingsgang som dialog er sterkt stilisert. Personskildringen er sjablongaktig, og menneskene har stort sett bare interesse som handlingsbærere.

Det finnes få strofeformer. Vanligst er den firelinjede strofen med rimmønsteret axbx og sluttomkved. De tolinjede strofene har rimmønster xx og sluttomkved eller delt omkved: ett mellomomkved etter første linje og sluttomkved. Eks.:

Margjit gjeng i lio nord, Ho blæs i forgyllte honn, Høyrer 'a Jon i Vaddelio, Det aukar honom stor sorg. Det var mi og alli di som jala her unde lio.

Der var tvo syster i ei borg, Ved sande Den eine volde den andre sorg. Båra ber'e så vent eit viv frå lande.

Vanligvis har hver linje tre eller fire trykktunge stavelser. Variasjonen innen dette enkle formskjemaet oppnås ved hjelp av skiftende lengde og struktur på omkvedene. Språket er delvis arkaisk, med så sterk bruk av formler at man kan tale om et eget balladespråk.

Det nordiske balladeområdet er delt i et østnordisk og et vestnordisk område. Til det østnordiske hører Danmark, Sverige og Finland. Det har vært sentrum for diktning av ridderviser og historiske viser. Det vestnordiske området omfatter Færøyene, Norge og Island, og særlig på Færøyene og i Norge er det diktet mange kjempeviser og trollviser. Utenom disse balladegruppene finnes naturmytiske viser og legendeviser (religiøse ballader), og som en sen forming dyre- og skjemteviser.

Balladen hører først og fremst hjemme i muntlig tradisjon. I vår tid finnes den bare enkelte steder på Færøyene, hvor den har funksjon som dansevise. En vanlig teori går ut på at færøydans har franske forbilder, og at balladen tidligere ble brukt til rekkedans eller ringdans også i de andre nordiske land.

Det er ikke mulig å gi en eksakt bakre datering av den nordiske balladesjangeren, men den går i alle fall tilbake til middelalderen, kanskje til begynnelsen av 1200-tallet. Versteknisk betyr balladen et brudd med den eldre vestnordiske diktningen. Det er allment antatt at enderimet kom til Norden med balladen, at den ikke er noen opprinnelig nordisk skapelse, men en diktart som har kommet utenfra, kanskje fra Frankrike.

Vi har ingen nedtegnelser av ballader i Norden fra middelalderen, bare mindre bruddstykker. I Danmark og Sverige finnes en rekke balladeoppskrifter fra 1500-tallet, de såkalte adelsvisebøkene. Eldste norske nedtegnelse er Friarferdi til Gjøtland fra Sunnmøre 1612.

Den systematiske innsamlingen av balladene begynte i Norge i 1840-årene og fortsatte inn på 1900-tallet. Den overveiende delen av balladene er skrevet ned i Telemark, som uten tvil har vært sentrum for balladediktningen i Norge. Av de fremste samlerne må nevnes Olea Crøger, Magnus B. Landstad, Jørgen Moe, Sophus Bugge, Hans Ross, Moltke Moe, Johs. Skar, Rikard Berge og Torleiv Hannaas. Blant melodisamlerne må man særlig nevne Olea Crøger og Ludvig M. Lindeman.

En vanlig typeinndeling er det nordiske samarbeidsprosjektet The Types of the Scandinavian Medieval Ballad. Her er alle nordiske ballader gitt et TSB-nummer, gruppert i seks kategorier:

A Naturmytiske ballader (Ballads of the supernatural)B Legendeballader (Legendary ballads)C Historiske ballader (Historical ballads)D Ridderballader (Ballads of chivalry)E Troll- og kjempeballader (Heroic ballads)F Skjemteballader (Jocular ballads)

Representative trykte samlinger av ballader er: Danmarks gamle Folkeviser I–XII (1853–1976), M. B. Landstad: Norske Folkeviser (1852–53), K. Liestøl og M. Moe: Norske Folkevisor. Folkeutgåva I–III (1920–24), Å. G. Blom og O. Bø: Norske Balladar (1973).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.