Folkemusikken avspeiler den regionale fordelingen av befolkningsgruppene: indianere, mestiser, svarte og hvite (kreoler). Jivaro-folket i sørøst har bevart sin førkolumbianske kultur bygd på jakt og fiske, og en musikktradisjon med forskjellige sangformer, trommer og fløyter. Etterkommerne etter quechua-indianerne opprettholder også sin karakteristiske musikk-kultur med panfløyter og andre fløytetyper, trommer, sanger og sangdanser.

Mestisenes musikk omfatter indianske elementer (f.eks. pentatonikk og panfløyter) blandet med europeiske (f.eks. harpe). Kreolenes repertoar har hovedsakelig røtter i spansk verdslig og religiøs musikk, med instrumenter som harpe og ulike mandolin- og gitartyper. Blant de vanligste formene er pasillo, pasacalle og sanjuanito. Den afrikanske påvirkningen er sterkest i kystområdet, der marimba (xylofon) danner basis i ensemblene, vekselsang er vanlig og rytmen fremheves ved bruk av forskjellige rasle- og skrapeinstrumenter. Vanlige sangdanser er torbelliono, bambuco og caramba.

Katolsk kirkemusikk vant innpass alt på 1500-tallet, men etableringen av et profesjonelt musikkliv skjedde først på 1800-tallet. Kunstmusikken har sitt tyngdepunkt i Quito med musikkonservatorium (grunnlagt 1879) og det nasjonale symfoniorkesteret. Ledende komponistnavn på 1900-tallet var S. L. Moreno og Luis H. Salgado. Mesias Maiguashca har lenge vært virksom i Tyskland hvor han særlig har arbeidet med elektronisk musikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.