Folkemusikken avspeiler den regionale fordelingen av befolkningsgruppene: indianere, mestiser, svarte og hvite (kreoler). Jivaro-folket i sørøst har bevart sin førkolumbianske kultur bygd på jakt og fiske, og en musikktradisjon med forskjellige sangformer, trommer og fløyter. Etterkommerne etter quechua-indianerne opprettholder også sin karakteristiske musikk-kultur med panfløyter og andre fløytetyper, trommer, sanger og sangdanser.

Mestisenes musikk omfatter indianske elementer (f.eks. pentatonikk og panfløyter) blandet med europeiske (f.eks. harpe). Kreolenes repertoar har hovedsakelig røtter i spansk verdslig og religiøs musikk, med instrumenter som harpe og ulike mandolin- og gitartyper. Blant de vanligste formene er pasillo, pasacalle og sanjuanito. Den afrikanske påvirkningen er sterkest i kystområdet, der marimba (xylofon) danner basis i ensemblene, vekselsang er vanlig og rytmen fremheves ved bruk av forskjellige rasle- og skrapeinstrumenter. Vanlige sangdanser er torbelliono, bambuco og caramba.

Katolsk kirkemusikk vant innpass alt på 1500-tallet, men etableringen av et profesjonelt musikkliv skjedde først på 1800-tallet. Kunstmusikken har sitt tyngdepunkt i Quito med musikkonservatorium (grunnlagt 1879) og det nasjonale symfoniorkesteret. Ledende komponistnavn på 1900-tallet var S. L. Moreno og Luis H. Salgado. Mesias Maiguashca har lenge vært virksom i Tyskland hvor han særlig har arbeidet med elektronisk musikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.