Jay DeFeo

Jay DeFeo var en amerikansk kunstner som knyttes til den abstrakte ekspresjonismen, funk og beatgenerasjonen.

Hun var utdannet ved University of California, Berkeley med en BA i 1950 og en MA i 1951. I 1951 fikk hun et kunstnerstipend som gav henne muligheten til å reise to år rundt i Europa på en klassisk dannelsesreise eller road-trip. I løpet av disse to årene besøkte hun Frankrike, England, Spania, Portugal, Marokko og Italia. Det var særlig tiden i Italia som ble fruktbar kunstnerisk, hun slo seg ned i Firenze i seks måneder og malte mer enn 200 abstrakte skisser som utgjør serien The Florentine Series. Tiden i Europa preger hele DeFeos kunstnerskap. Selv om hun stilistisk er en abstrakt ekspresjonist maler, bruker hun ofte religiøs ikonografi og figurative elementer i verkene sine som i Daphne, Annunciation, The Wise and Foolish Virgins og hovedverket The Rose.

Da hun kom tilbake til Berkeley i 1952 underviste hun en kort tid på California College of the Arts and Crafts, og solgte sine egne smykker for å overleve økonomisk. I 1954 giftet hun seg med kunstneren Wally Hedrick og de slo seg ned i en stor bohemsk leilighet på Fillmore street som ble et knutepunkt for beatgenerasjonens kunstnere, forfattere og musikere i San Francisco. Ektemannen Hedrick var en av grunnleggerne bak det myteomspunnede Six Gallery, og Jay DeFeo var til stede da Allen Ginsberg urfremførte diktet Howl i 1955. I 1959 ble DeFeo også et originalt medlem av Bruce Conners Rat Bastard Protective Association.

I 1959 hadde hun sin første store separatutstilling på Dilexy Gallery i San Francisco, og samme år fikk hun sitt store gjennombrudd da Dorothy Miller inkluderte henne i den viktige utstillingen Sixteen Americans på Museum of Modern Art i New York med kunstnere som Jasper Johns, Ellesworth Kelly, Robert Rauschenberg, Frank Stella og Louise Nevelson.

I 1958 begynte DeFeo å arbeide med en idé som skulle uttrykke et sentrum eller en kjerne, og nesten åtte år senere fullførte hun det som skulle bli hennes hovedverk The Rose. Maleriet består av så mye maling at DeFeo selv betegnet det som et ekteskap mellom maleri og skulptur, og selve den åtte-år lange, maleriske prosessen gjør det nærliggende å tenke på verket som en hendelse eller performance. The Rose ble dokumentert fotografisk av Wally Hedrick i kunstmagasinet Semina og i Bruce Conners film The White Rose (1965), som illustrerer hvor ikonisk verket var og er i beatgenerasjonen. I perioden DeFeo arbeidet med The Rose trakk hun seg tilbake fra verden, og sa nei til andre oppdrag og utstillinger. Hun begynte først og arbeide med nye prosjekter igjen i 1969. I tiden etter The Rose arbeidet hun med fotografi, tegning og foto-collage, og videreutviklet også maleriet. I 1987 reiste hun for eksempel i Afrika, og laget en serie abstrakte tegninger som het «Reflections of Africa».