Johan uten land

Faktaboks

Johan uten land

engelsk John Lackland

fransk Johan sanz Terre

Født
24. desember 1166
Død
19. oktober 1216
Levetid - kommentar
omtrentlig dødsdato
omtrentlig dødsdato
Graven til Johan uten Land fra ca. 1240.
av . Falt i det fri (Public domain)

Johan uten land, av huset Plantagenet, var yngste sønn av kong Henrik 2 og Eleonore av Aquitania og konge av England i 1199-1216. Tilnavnet «uten land» (gammelfransk: sanz Terre) fikk han fordi han ikke hadde fått noe len av faren. Huset Plantagenet var fransk av opprinnelse og hadde omtrent halve Frankrike i len.

Johan er mest kjent for avtalen han måtte inngå med den engelske adelen og geistligheten; Magna Carta.

Veien til kongemakten

Johan var først visekonge i Irland fra 1185. Senere var han med i et opprør mot faren, og da broren, Rikard Løvehjerte, var på korstog 1189–1194 prøvde Johan å ta makten i England. Da Rikard på hjemveien ble tatt til fange, forhandlet Johan med den franske kongen Filip August om å dele Rikards franske besittelser med ham. Da Rikard døde i 1199 utpekte han Johan som arving til både England og de franske landskapene. I 1190 hadde han imidlertid utpekt den unge nevøen Arthur, hertug av Bretagne, til tronarving. Men da Arthur kun var 12 år i 1199 falt altså valget på Johan. Den franske kong Filip August støttet imidlertid Arthur, men etter to års forhandlinger og krig anerkjente den franske kongen Johans arverett. Arthur ble deretter tatt til fange av Johan, og sannsynligvis drept kort tid etter.

Det var imidlertid kong Johans ekteskap med den unge Isabella av Angoulême i 1200 som skulle gi Filip August påskuddet han trengte til å utfordre Johans herredømme over sine franske len. Isabella var nemlig forlovet med Hugh av Lusignan. Hugh klagde til den franske kongen, som innkalte Johan til å svare for seg ved det franske hoffet. Da Johan nektet å stille inndro Filip August i 1202 Johans franske besittelser.

Strid med paven

Johan kom så i strid med paven, Innocens 3, som hevdet kirkens og pavens makt over alle verdslige fyrster. Johan nektet å godkjenne valget av Stephen Langton som erkebisp av Canterbury, og paven svarte med å lyse interdikt over England 1208, og året etter satte han Johan i bann. Kongen måtte kapitulere. Han godkjente erkebiskopen, gav tilbake kirkegods han hadde beslaglagt, tok sitt land i len av paven, og lovte å betale en stor, årlig avgift. Paven nektet til gjengjeld Filip August å angripe England.

Magna Carta

For å vinne de franske besittelsene tilbake gikk Johan i forbund med keiser Otto 4 mot Filip August. Sammen med Filip August stod Ottos konkurrent til keisertronen, Fredrik 2, og bak ham stod Innocens 3. Filip August slo Otto ved Bouvines i 1214. I England gav dette ny kraft til opposisjonen mot Johan. Med Stephen Langton som fører krevde baronene at han skulle fornye Henrik 1s håndfestning, som sikret kirkens og baronenes stilling. Da Johan nektet, gjorde stormennene opprør i 1215. Kongen ble stående alene og kunne ikke kue baronene med sine leietropper.

15. juni 1215 møtte Johan opprørerne ved Runnymede nær Windsor. Der skrev han under et frihetsbrev, Magna Carta, som sikret baronenes privilegier. Johan ville imidlertid ikke holde sine løfter. Han fikk derfor sin lensherre, paven, til å erklære brevet for ugyldig. Baronene tok da opp kampen igjen og kalte Filip Augusts sønn Ludvig til England med fransk hjelp. Etter et års kamp døde Johan og ble etterfulgt av sønnen Henrik 3.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg