Arkitektur i Storbritannia

Hadrians mur ble bygd av romerne rundt år 125 på befaling fra keiser Hadrian. Muren gikk fra elven Tyne på Englands østkyst til Solway Firth på vestkysten. Deler av muren er fremdeles bevart i dag.
Av .

Artikkelstart

Førhistorisk tid og antikken

Til de tidligste eksempler på britisk arkitektur hører spredte steinanlegg som gravkamrene ved Maes Howe på Orknøyene og Stonehenge nord for Salisbury. De første er fra den yngre delen av steinalderen, mens Stonehenge ennå ble utbygd i bronsealderen (ca. 1500 fvt.). Fra jernalderen (ca. 500 fvt.) er det blant annet bevart en rekke bygdeborger og andre forsvarsanlegg av stein. Til disse hører La Tène-kulturens borganlegg i Sørvest-England og Cornwall (200-tallet fvt.) og de sirkulære forsvarstårn, brochs, i Skottland og på øyene utenfor (ca. 200 fvt.–200 evt.). Fra den romerske perioden (43–410) finnes rester etter en lang rekke byer og anlegg. Til periodens arkitektur hører også befestningene langs provinsens nordlige grense, i første rekke Hadrians mur i Northumberland (122–208).

Middelalderen

Engelsk gotikk var i sin begynnelse franskpreget. Men med katedralene i Lincoln (påbegynt 1192) og Wells (ca. 1180) ble det skapt en typisk engelsk gotikk, kalt Early English, som utmerker seg ved en større artikulering av det horisontale enn den samtidige franske kirkearkitektur. Bildet viser interiør fra katedralen i Wells.

Av /KF-arkiv ※.

Den seneste fasen i engelsk gotikk, perpendicular, er kanskje den mest utpregede engelske byggestil av alle. De dekorative viftehvelvene er av og til utformet slik at det synes som om de bærende søylene er forsvunnet. Bildet viser viftehvelvet i King’s College Chapel i Cambridge, 1446–1515.

Av /KF-arkiv ※.

Med invasjonene på 500- og 600-tallet fra Nederland og Tyskland startet den angelsaksiske perioden i engelsk arkitektur. En annen viktig kulturimpuls kom fra Irland. Fra 600-tallet er det funnet rester etter flere klosteranlegg som har vært bygd etter irsk mønster med små steinhytter tilknyttet kirke og andre fellesfunksjoner. Også de første kjente regulære kirkebygg er fra 600-tallet. Parallelt med steinkirkene har det også vært trekirker i England. I Greensted i Essex er det bevart rester av en kirke som opprinnelig har hatt vegger av jordgravne stolper, og som kan dateres til tidlig på 1000-tallet. Konstruksjonsmessig er den en forløper for norske stavkirker.

Med den normanniske invasjonen i 1066 fikk normanniske stil innpass i britisk arkitektur. I hovedsak tilsvarer denne romanske stil, men har også enkelte spesielle kjennetegn som de dekorative sikksakkbånd. Perioden er preget av stor byggeaktivitet som blant annet medførte at de fleste katedraler og klosterkirker ble ombygd. En britisk nyskapning var ribbehvelvet, som første gang ble tatt i bruk i den normanniske katedralen i Durham (1093–ca. 1130). Et eksempel på skotsk normannisk arkitektur er klosteret i Dunfermline i Fife (ca. 1150).

De tidligste eksempler på gotisk arkitektur i England er arbeider av cisterciensermunker (ca. 1130–60). Som de første monumenter fra den engelske versjonen av stilretningen, early English, regnes imidlertid katedralene i Wells (ca. 1180) og Lincoln (ca. 1192). Et høydepunkt innen stilretningen er katedralen i Exeter (ca. 1300). Den gotiske arkitekturen kom noe senere i Skottland. Sentrale monumenter fra perioden er blant annet katedralen i Glasgow (1233–) og Elgin-katedralen i Morayshire (ca. 1270).

Britiske festninger fra 1000- og 1100-tallet bestod i hovedsak av et sterkt sentraltårn, keep, omgitt av en ringmur, for eksempel Tower i London (1078–). I Skottland er steinfestninger kjent fra slutten av 1100-tallet, men uten sentraltårn. Korstogene førte til at sentraltårnet ble erstattet av en rekke mindre tårn langs murene. Eksempler på dette er utvidelsen av Tower (1200- og 1300-tallet) og en serie festninger i Wales fra slutten av 1200-tallet.

I kirkearkitekturen markerer slutten av 1200-tallet overgangen fra early English til decorated style. Dette er en videreføring av den engelske gotikken. Omkring 1330 vant perpendikularstilen innpass i engelsk arkitektur. Et hovedverk er koret i katedralen i Gloucester (1337–1357), men stilretningen var ennå aktuell på 1500-tallet, hvor et hovedverk er Henrik 7s kapell i Westminster Abbey (1503–ca. 1512). Skotsk kirkearkitektur fra høy- og senmiddelalderen har trekk til felles med den kontinentale arkitektur. For eksempel har Melrose-klosteret i Roxburghshire (1300- og 1400-tallet) flere likhetspunkter med franske klostre.

Til de bevarte delene av britisk middelalderarkitektur hører også en rekke profane byggverker. I en særstilling står de engelske haller der overdekkingen ofte er gjort i form av såkalt hammerbeam-konstruksjon som muliggjør store spenn utelukkende ved bruk av tre, for eksempel Westminster Hall i London (ca. 1395). Også flere kirkebygninger har tilsvarende takkonstruksjon. Et hovedverk innen skotsk profan middelalderarkitektur er den store hallen i Borthwick Castle i Midlothian (ca. 1430).

Renessanse

De første eksempler på engelsk renessansearkitektur er fra ca. 1550. I England ble stilretningen kombinert med elementer fra decorated style og hollandsk renessanse og blir betegnet som Elizabethan etter Elizabeth 1. Et sentralt monument fra perioden er Hardwick Hall i Derbyshire (1591–1597). Stilretningen ble i hovedsak ført videre under Jacob 1 under betegnelsen Jacobean. Et hovedmonument er Hatfield House i Hertfordshire (1603–1612). Perioden representerer også en rik fase i skotsk arkitektur. Et viktig monument er Huntly Castle i Aberdeenshire (1602–).

Klassisisme

Inigo Jones’ arkitektur representerte innledningen til den palladianske klassisismen, som kom til å stå sterkt i Storbritannia. Bildet viser Banqueting House i Whitehall i London (1619–22).

For den engelske adelen på 1700-tallet ble det mote å bygge seg en villa i «palladiansk stil». Bildet viser Chiswick House i London, tegnet av eieren Lord Burlington ca. 1725. Lord Burlington var en ivrig forkjemper for «den gode smak». Opprinnelig ble bare midtpartiet bygd, men villaen ble påbygd med fløyer senere i århundret (disse delene ble skadet under den annen verdenskrig og er senere fjernet).

Av /NTB Scanpix ※.

Stort sett er britisk arkitekturhistorie preget av gradvise endringer og et markant konservativt innslag, i første rekke i forhold til middelalderens arkitektur. En virkelig revolusjon dannet imidlertid det Palladio-inspirerte Queen's House i Greenwich (1616–ca. 1635) av Inigo Jones, som med et slag innførte klassisismen. I arbeidene til Jones' etterfølgere ble hans strenge klassisisme noe myknet opp. Et eget skotsk innslag i arkitekturen på 1600-tallet er de reformerte kirkebygg. De ble gjerne bygd som store hallkirker uten skille mellom skip og kor. Et sentralt monument er Canongate Church i Edinburgh (1688–1690).

I England ble den klassisistiske arkitektur først virkelig akseptert gjennom arbeidene til Christopher Wren. I første rekke er Wren kjent for sine mange kirkebygg. Et hovedverk er gjenreisingen av Saint Paul's Cathedral i London etter brannen i 1666. Det tok også tid før det klassisistiske formspråket ble akseptert i Skottland. Et tidlig eksempel er Holyrood House i Edinburgh av arkitekten William Bruce (1671). Wrens middelalderpåvirkede klassisisme ble ført videre av hans elev Nicolas Hawksmoor, som blant annet stod for Christ Church i Spitalfields (1714–1729), og John Vanbrugh, som blant annet var arkitekt for Blenheim Palace i Oxfordshire (1705–1724).

Parallelt med dette arbeidet imidlertid en gruppe arkitekter i en stil som lå langt nærmere Jones' palladianske klassisisme. Til disse hørte blant andre Colen Campbell, som utgav arkitekturlæreboken Vitruvius Britannicus (1715), og Lord Burlington, som blant annet tegnet Chiswick House i London (ca. 1725) etter mønster av Palladios Villa Rotunda. I noe enklere utforming blir tidens klassisisme gjerne betegnet som Queen Anne.

Rundt 1750 fulgte en kort periode med rokokkoinspirerte interiører før Robert Adams klassisisme ble toneangivende innen denne delen av arkitekturen. Også hans arbeider hadde imidlertid et visst gotisk preg. Et av hans hovedverker er Kenwood i London (ca. 1765–1769). Georgian Style førte den moderate klassisismen videre i arkitekturen. Til arkitektene bak stilretningen hører blant andre John Wood d.y., som tegnet Royal Crescent i Bath (1767–75).

1800-tallet

Industrialismens fremvekst bidrog til å skape en ingeniørarkitektur som tok i bruk jern og glass. Joseph Paxtons Crystal Palace, ’Krystallpalasset’, ble tegnet for Verdensutstillingen i London 1851. Bygningen ble totalskadet ved brann 1936. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Den kjente teglvillaen The Red House, Bexley Heath i Kent, 1859, skilte seg ut fra de stilhistoriske imitasjoner som var vanlige i samtidens arkitektur. Villaen ble oppført av Philip Webb for William Morris og skulle være en realisering av sistnevntes ideer om materialekthet og god formgivning. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

I en klasse for seg står den eksentriske arkitekten John Soane, som blant annet tegnet bygningen i Lincoln's Inn Fields i London (1812–13), som nå huser John Soane-museet. Stilmessig hører hans arbeider til klassisismen, men har også trekk som hører til romantikken. En annen representant for romantikken var arkitekten John Nash, som blant annet skapte planen for Regent's Park og Regent Street i London (1811–), der han også foregrep ideen om hagebyen.

I britisk arkitekturhistorie tilsvarer betegnelsen Victorian i hovedsak vår historisme. Fremtredende arkitekter var blant andre Charles Barry og A. W. N. Pugin, som sammen stod for Houses of Parliament i London (1835–1860), og George G. Scott, som foruten en rekke nygotiske kirker også tegnet Utenriksdepartementet i London etter forbilde av italienske renessansepalasser (1862–1875). I skotsk arkitektur holdt man lenger fast ved de klassisistiske idealer. Universitetet i Edinburgh (1825–) av Thomas Hamilton er et av de fremste gresk-klassisistiske anlegg i Storbritannia.

Parallelt med historismen fant det også sted en industriell revolusjon i Storbritannia som førte til et omfattende nyttebetonet byggeri, som i stor grad var preget av rasjonell planlegging og bruk av teknologiske nyvinninger. Til de sentrale monumenter fra perioden hører blant annet ingeniøren Thomas Telfords jernbroer, for eksempel hengebroen over Menai Strait i Wales (1819–1826). Til verdensutstillingen i 1851 konstruerte Joseph Paxton det revolusjonerende glasshuset Crystal Palace i Hyde Park i London, senere flyttet og ødelagt av brann.

I spenningsfeltet mellom historismen og industrialismen vokste det frem en bevegelse blant arkitekter og kunsthåndverkere for enkelhet og «ærlig» bruk av materialer. Den fremste eksponent for dette var William Morris. Innen arkitekturen fikk hans ideer særlig betydning for den begynnende villabebyggelse. Fremtredende arkitekter var blant andre Philip Webb og Richard N. Shaw. Forbilder for den nye villa-arkitekturen fant man blant annet i den tradisjonelle britiske byggeskikken.

Tradisjonell byggeskikk

Den tradisjonelle engelske byggeskikken er den eldre gårdsbebyggelse og den eldre bebyggelse i de mange landsbyer. Byggematerialet er stein, tegl eller bindingsverk med leireklint ifyll – alt etter hvilke materialer omgivelsene har budt på. Takformen er sadeltak. En spesiell britisk byggeteknikk er cruck construction, der krumvokste eikestokker parvis er stilt sammen så de danner hovedkonstruksjonen både i vegger og tak. Mye av den tradisjonelle bebyggelsen består av long houses, der bolig og buskap er plassert under samme tak. I Skottland består den tradisjonelle bebyggelsen stort sett av murte steinhus. Takformen varierer noe og karakteriserer de ulike regionenes byggeskikk. Lengst sør – og i Nordøst-Irland – finner man Dalriada-huset med murte gavler og sadeltak, mens den tradisjonelle hustypen på øyene i nord er de såkalte black houses, upussede hus med valmet tak som hviler midt på tykke jordmurer.

1900-tallet

Fra 1980-årene og fremover har det i London blitt reist flere monumentale bygninger som ruver innen moderne arkitektur. Arkitektfirmaet Foster and Partners står bak denne særpregede bygningen, som huser City Hall og stod ferdig 2002. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Den engelske villabebyggelsen på 1800-tallet er en forutsetning for britisk art nouveau, slik den først og fremst viser seg i den såkalte Glasgow-skolen. Særlig arbeidene til Charles Rennie Mackintosh, for eksempel Glasgow School of Art (1897–1899 og 1907–1909), fikk innflytelse i Europa, spesielt i Østerrike. Også Edwin Lutyens villaer viser britisk art nouveaus nære tilknytning til britisk håndverkstradisjon. Sammen med Ebenezer Howards ideer la denne Morris-inspirerte retningen grunnlaget for den engelske hagebyen, slik den ble realisert av Baillie Scott og Raymond Unwin i Hampstead Garden helt i begynnelsen av 1900-tallet.

Det samtidige engelske byhuset var stadig preget av 1800-tallets stilkopiering, og heller ikke andre større bygninger viste tegn til påvirkning av de nye ideene som brøt frem ellers på kontinentet. Noe helt for seg selv er J. F. Bentleys Westminster Cathedral (1895–1903) oppført i en slags romansk bysantinsk stil i opposisjon til den rådende gotiske kirkearkitekturen. Impulser til en fornying av britisk arkitektur ble hentet først og fremst i Sverige og Nederland. Særlig ble Ragnar Östbergs og W. M. Dudoks rådhus, henholdsvis i Stockholm og Hilversum, beundret for bruken av tegl, og som eksempel på fornying av en nasjonal tradisjon. Dette viste seg hos Giles G. Scott i hans mange universitetsanlegg, og fremfor alt i utformingen av Battersea kraftverk i London (1934). Charles Holden hadde den samme respekt for tradisjonen fra Arts and Crafts Movement, men blant annet undergrunnsstasjonene han tegnet på Piccadilly Line (1933–1937) er klassisistiske i formoppbyggingen.

Funksjonalisme og brutalisme

Funksjonalismen ble i Storbritannia motarbeidet av byråkrater, engelsk provinsialisme og kulturell proteksjonisme. Enkelte funksjonalistiske boliger og boligområder ble allikevel bygd, som Thomas Taits Silver End (1928) og High and Over (1930) av Amyas Connell. Verd å merke seg er også to helsesentre i Finsbury og Peckam, tegnet henholdsvis at Tecton-gruppen og av Owen Williams. I Boots fabrikker i Nottingham (1932), viser Williams med sine betongkonstruksjoner og glassfasade tydelig påvirkning fra Bauhaus.

Et viktig element i den britiske boligutbyggingen etter andre verdenskrig var anleggelsen av new towns. Omfanget av gjenreisingen gjorde det nødvendig å ta i bruk industrielle byggemetoder, og det førte igjen til bred aksept for et mer moderne formspråk.

Et hovedverk i denne første etterkrigsperioden er en skole i Hunstanton tegnet av Allison og Peter Smithson (1954). Med sin funksjonelle planløsning, sin bevisste eksponering av stålkonstruksjoner og tekniske installasjoner og sin konsekvente materialbruk, gav den opphavet til begrepet brutalisme. Brutalismen som retning kom etter hvert til å bli knyttet til bruken av betong. Medvirkende til det var i høy grad arbeidene til Sir Denys Lasdun. I sitt viktigste arbeid, National Theatre (ferdig 1977), utnytter han betongens muligheter til å skape varierte flatekarakterer.

High tech

I 1950-årene vokste det ut av miljøet omkring arkitektskolen AA i London en gruppe yngre arkitekter, Archigram, som tolket det moderne samfunnets dynamikk i en serie utopiske byprosjekter. James Stirlings og James Gowans Leicester Engineering Building (1963) og Stirlings bibliotek i Cambridge (1968) har som Archigrams utopier sitt utspring i moderne teknologi, og var med og la grunnlaget for en sterk britisk high tech-tradisjon, der Norman Foster og Richard Rogers er de fremste representantene. Fosters omfattende produksjon omfatter i Storbritannia blant annet Sainsbury kunstsenter (1978), terminalen ved Stansted flyplass (1985–1991), Greater London Authority Building (sammen med Ken Shuttleworth, Londons nye City Hall, innviet i 2002), den agurkformede, 180 meter høye Swiss Reinsurance Tower, 30 St Mary Axe, Londons første «miljøskyskraper» (2004), konserthallen The Sage Gateshead (2004) og det nye Wembley Stadium (planlagt ferdig 2007).

Rogers ble kjent gjennom Pompidou-senteret i Paris (1978, i samarbeid med Renzo Piano), og har siden tegnet blant annet hovedkontoret for Lloyds i London (1985) og Millennium Dome, London (1999). Michael Hopkins arbeider delvis i samme tradisjon med sin bruk av teltkonstruksjoner, som i Schlumberger forskningslaboratorium i Cambridge (1985–92). Nicolas Grimshaws terminal ved Waterloo Station i London (1993) illustrerer hvordan high tech-arkitekturen beveger seg mot et mer figurativt, skulpturelt uttrykk.

Nyere arkitektur

I sine siste verker arbeidet også James Stirling seg frem mot et mer ekspressivt formspråk, og han stod i 1980-årene og frem til sin død i 1992 som den store fornyeren i britisk arkitektur. I Clore Gallery ved Tate Gallery i London (1985) og Tate Gallery i Liverpool (1988) tok han opp tråder fra påbyggingen av galleriet i Stuttgart, og med en personlig tolkning av grunntrekkene i klassisistisk bygningskunst føyde han bygningene inn i en gitt stedlig sammenheng. Lignende bestrebelser preger Terry Farrells TV-AM fra 1983 og Jeremy Dixons boliger i St. Marks Road i London (1979).

En helt spesiell posisjon har Edward Cullinan oppnådd. Nationwide konferansesenter utenfor London (1984) og besøkssenteret ved Fountains Abbey ved Ripon (1993) viser i behandlingen av de tradisjonelle britiske byggematerialene tegl og tre hvordan arven fra William Morris kan kombineres med en utpreget samtidig formoppfatning til en moderne regionalisme. Av nyere bygg kan nevnes Cambridge University Centre for Mathematical Sciences (2000), og Weald and Downland Museum (2002).

Til bildet av de siste tiårenes britiske arkitektur hører også to andre tendenser, den første er reaksjonen mot den modernistiske high-tech-arkitekturen, slik den blant annet kommer til uttrykk i Leon Kriers tradisjonalistiske Poundbury-bebyggelse og i nyklassisistiske prosjekter som Quinland Terrys Richmod-upon-Thames-bebyggelse (1988), selv om slike prosjekter kanskje fortoner seg som parenteser.

Den andre tendensen er interessen for ombygging og gjenbruk av gamle industri- og lagerbygg til nye formål. I London er for eksempel gamle dokkområder ombygd til attraktive boligområder, mens gamle kraftstasjoner (Bankside og Battersea) omgjøres til kulturbygg (Tate Modern i Bankside og hotell, teater, kino, boliger og kontorer i Battersea).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg