Til de tidligste eksempler på britisk arkitektur hører spredte steinanlegg som gravkamrene ved Maes Howe på Orknøyene og Stonehenge nord for Salisbury. De første er fra den yngre delen av steinalderen, mens Stonehenge ennå ble utbygd i bronsealderen (ca. 1500 f.Kr.). Fra jernalderen (ca. 500 f.Kr.) er det bl.a. bevart en rekke bygdeborger og andre forsvarsanlegg av stein. Til disse hører La Tène-kulturens borganlegg i Sørvest-England og Cornwall (200-tallet f.Kr.) og de sirkulære forsvarstårn, brochs, i Skottland og på øyene utenfor (ca. 200 f.Kr.–200 e.Kr.). Fra den romerske periode (43–410) finnes rester etter en lang rekke byer og anlegg. Til periodens arkitektur hører også befestningene langs provinsens nordlige grense, i første rekke Hadrians mur i Northumberland (122–208).

Med invasjonene på 500- og 600-tallet fra Nederland og Tyskland startet den angelsaksiske periode i engelsk arkitektur. En annen viktig kulturimpuls kom fra Irland. Fra 600-tallet er det funnet rester etter flere klosteranlegg som har vært bygd etter irsk mønster med små steinhytter tilknyttet kirke og andre fellesfunksjoner. Også de første kjente regulære kirkebygg er fra 600-tallet. Parallelt med steinkirkene har det også vært trekirker i England. I Greensted i Essex er det bevart rester av en kirke som opprinnelig har hatt vegger av jordgravne stolper, og som kan dateres til tidlig på 1000-tallet. Konstruksjonsmessig er den en forløper for norske stavkirker.

Med invasjonen i 1066 fikk den normanniske stil innpass i britisk arkitektur. I hovedsak tilsvarer denne den romanske stil, men har også enkelte spesielle kjennetegn som de dekorative siksakbånd. Perioden er preget av stor byggeaktivitet som bl.a. medførte at de fleste katedraler og klosterkirker ble ombygd. En britisk nyskapning var ribbehvelvet, som første gang ble tatt i bruk i den normanniske katedralen i Durham (1093–ca. 1130). Et eksempel på skotsk normannisk arkitektur er klosteret i Dunfermline i Fife (ca. 1150).

De tidligste eksempler på gotisk arkitektur i England er arbeider av cisterciensermunker (ca. 1130–60). Som de første monumenter fra den engelske versjonen av stilretningen, early English, regnes imidlertid katedralene i Wells (ca. 1180) og Lincoln (ca. 1192). Et høydepunkt innen stilretningen er katedralen i Exeter (ca. 1300). Den gotiske arkitektur kom noe senere i Skottland. Sentrale monumenter fra perioden er bl.a. katedralen i Glasgow (1233–) og Elgin-katedralen i Morayshire (ca. 1270).

Britiske festninger fra 1000- og 1100-tallet bestod i hovedsak av et sterkt sentraltårn, keep, omgitt av en ringmur, f.eks. Tower i London (1078–). I Skottland er steinfestninger kjent fra slutten av 1100-tallet, men uten sentraltårn. Korstogene førte til at sentraltårnet ble erstattet av en rekke mindre tårn langs murene. Eksempler på dette er utvidelsen av Tower (1200- og 1300-tallet) og en serie festninger i Wales fra slutten av 1200-tallet.

I kirkearkitekturen markerer slutten av 1200-tallet overgangen fra early English til decorated style. Dette er en videreføring av den engelske gotikk. Omkring 1330 vant perpendikularstilen innpass i engelsk arkitektur. Et hovedverk er koret i katedralen i Gloucester (1337–57), men stilretningen var ennå aktuell på 1500-tallet, hvor et hovedverk er Henrik 7s kapell i Westminster Abbey (1503–ca. 1512). Skotsk kirkearkitektur fra høy- og senmiddelalderen har trekk til felles med den kontinentale arkitektur. F.eks. har Melrose-klosteret i Roxburghshire (1300- og 1400-tallet) flere likhetspunkter med franske klostre.

Til de bevarte deler av britisk middelalderarkitektur hører også en rekke profane byggverker. I en særstilling står de engelske haller der overdekkingen ofte er gjort i form av såkalt hammerbeam-konstruksjon som muliggjør store spenn utelukkende ved bruk av tre, f.eks. Westminster Hall i London (ca. 1395). Også flere kirkebygninger har tilsvarende takkonstruksjon. Et hovedverk innen skotsk profan middelalderarkitektur er den store hallen i Borthwick Castle i Midlothian (ca. 1430).

De første eksempler på engelsk renessansearkitektur er fra ca. 1550. I England ble stilretningen kombinert med elementer fra decorated style og hollandsk renessanse og blir betegnet som Elizabethan etter Elizabeth 1. Et sentralt monument fra perioden er Hardwick Hall i Derbyshire (1591–97). Stilretningen ble i hovedsak ført videre under Jacob 1 under betegnelsen Jacobean. Et hovedmonument er Hatfield House i Hertfordshire (1603–12). Perioden representerer også en rik fase i skotsk arkitektur. Et viktig monument er Huntly Castle i Aberdeenshire (1602–).

Stort sett er britisk arkitekturhistorie preget av gradvise endringer og et markant konservativt innslag, i første rekke i forhold til middelalderens arkitektur. En virkelig revolusjon dannet imidlertid det Palladio-inspirerte Queen's House i Greenwich (1616–ca. 1635) av Inigo Jones, som med et slag innførte klassisismen. I arbeidene til Jones' etterfølgere ble hans strenge klassisisme noe myknet opp. Et eget skotsk innslag i arkitekturen på 1600-tallet er de reformerte kirkebygg. De ble gjerne bygd som store hallkirker uten skille mellom skip og kor. Et sentralt monument er Canongate Church i Edinburgh (1688–90). I England ble den klassisistiske arkitektur først virkelig akseptert gjennom arbeidene til Christopher Wren. I første rekke er Wren kjent for sine mange kirkebygg. Et hovedverk er gjenreisingen av Saint Paul's Cathedral i London etter brannen i 1666. Det tok også tid før det klassisistiske formspråk ble akseptert i Skottland. Et tidlig eksempel er Holyrood House i Edinburgh av arkitekten William Bruce (1671). Wrens middelalderpåvirkede klassisisme ble ført videre av hans elev Nicolas Hawksmoor, som bl.a. stod for Christ Church i Spitalfields (1714–29), og John Vanbrugh, som bl.a. var arkitekt for Blenheim Palace i Oxfordshire (1705–24).

Parallelt med dette arbeidet imidlertid en gruppe arkitekter i en stil som lå langt nærmere Jones' palladianske klassisisme. Til disse hørte f.eks. Colen Campbell, som utgav arkitekturlæreboken Vitruvius Britannicus (1715), og Lord Burlington, som bl.a. tegnet Chiswick House i London (ca. 1725) etter mønster av Palladios Villa Rotunda. I noe enklere utforming blir tidens klassisisme gjerne betegnet som Queen Anne.

Ca. 1750 fulgte en kort periode med rokokkoinspirerte interiører før Robert Adams klassisisme ble toneangivende innen denne delen av arkitekturen. Også hans arbeider hadde imidlertid et visst gotisk preg. Et av hans hovedverker er Kenwood i London (ca. 1765–69).Georgian Style førte den moderate klassisismen videre i arkitekturen. Til arkitektene bak stilretningen hører bl.a. John Wood d.y., som tegnet Royal Crescent i Bath (1767–75).

I en klasse for seg står den eksentriske arkitekten John Soane, som bl.a. tegnet bygningen i Lincoln's Inn Fields i London (1812–13), som nå huser John Soane-museet. Stilmessig hører hans arbeider til klassisismen, men har også trekk som hører til romantikken. En annen representant for romantikken var arkitekten John Nash, som bl.a. skapte planen for Regent's Park og Regent Street i London (1811–), der han også foregrep ideen om hagebyen.

I britisk arkitekturhistorie tilsvarer betegnelsen Victorian i hovedsak vår historisme. Fremtredende arkitekter var bl.a. Charles Barry og A. W. N. Pugin, som sammen stod for Houses of Parliament i London (1835–60), og George G. Scott, som foruten en rekke nygotiske kirker også tegnet Utenriksdepartementet i London etter forbilde av italienske renessansepalasser (1862–75). I skotsk arkitektur holdt man lenger fast ved de klassisistiske idealer. Universitetet i Edinburgh (1825–) av Thomas Hamilton er et av de fremste gresk-klassisistiske anlegg i Storbritannia.

Parallelt med historismen fant det også sted en industriell revolusjon i Storbritannia som førte til et omfattende nyttebetonet byggeri, som i stor grad var preget av rasjonell planlegging og bruk av teknologiske nyvinninger. Til de sentrale monumenter fra perioden hører bl.a. ingeniøren Thomas Telfords jernbroer, f.eks. hengebroen over Menai Strait i Wales (1819–26). Til verdensutstillingen i 1851 konstruerte Joseph Paxton det revolusjonerende glasshuset Crystal Palace i Hyde Park i London, senere flyttet og ødelagt av brann.

I spenningsfeltet mellom historismen og industrialismen vokste det frem en bevegelse blant arkitekter og kunsthåndverkere for enkelhet og «ærlig» bruk av materialer. Den fremste eksponent for dette var William Morris. Innen arkitekturen fikk hans ideer særlig betydning for den begynnende villabebyggelse. Fremtredende arkitekter var bl.a. Philip Webb og Richard N. Shaw. Forbilder for den nye villa-arkitekturen fant man bl.a. i den tradisjonelle britiske byggeskikk.

Den tradisjonelle engelske byggeskikken er den eldre gårdsbebyggelse og den eldre bebyggelse i de mange landsbyer. Byggematerialet er stein, tegl eller bindingsverk med leireklint ifyll – alt etter hvilke materialer omgivelsene har budt på. Takformen er sadeltak. En spesiell britisk byggeteknikk er cruck construction, der krumvokste eikestokker parvis er stilt sammen så de danner hovedkonstruksjonen både i vegger og tak. Mye av den tradisjonelle bebyggelsen består av long houses, der bolig og buskap er plassert under samme tak. I Skottland består den tradisjonelle bebyggelsen stort sett av murte steinhus. Takformen varierer noe og karakteriserer de ulike regionenes byggeskikk. Lengst sør – og i Nordøst-Irland – finner man Dalriada-huset med murte gavler og sadeltak, mens den tradisjonelle hustypen på øyene i nord er de såkalte black houses, upussede hus med valmet tak som hviler midt på tykke jordmurer.

Den engelske villabebyggelsen på 1800-tallet er en forutsetning for britisk art nouveau, slik den først og fremst viser seg i den såkalte Glasgow-skolen. Særlig arbeidene til Charles Rennie Mackintosh, f.eks. Glasgow School of Art (1897–99 og 1907–09), fikk innflytelse i Europa, spesielt i Østerrike. Også Sir Edwin Lutyens villaer viser britisk art nouveaus nære tilknytning til britisk håndverkstradisjon. Sammen med Ebenezer Howards ideer la denne Morris-inspirerte retningen grunnlaget for den engelske hagebyen, slik den ble realisert av Baillie Scott og Raymond Unwin i Hampstead Garden helt i begynnelsen av 1900-tallet.

Det samtidige engelske byhuset var stadig preget av 1800-tallets stilkopiering, og heller ikke andre større bygninger viste tegn til påvirkning av de nye ideene som brøt frem ellers på kontinentet. Noe helt for seg selv er J. F. Bentleys Westminster Cathedral (1895–1903) oppført i en slags romansk bysantinsk stil i opposisjon til den rådende gotiske kirkearkitekturen. Impulser til en fornying av britisk arkitektur ble hentet først og fremst i Sverige og Nederland. Særlig ble R. Östbergs og W. M. Dudoks rådhus, henholdsvis i Stockholm og Hilversum, beundret for bruken av tegl, og som eksempel på fornying av en nasjonal tradisjon. Dette viste seg hos Sir Giles G. Scott i hans mange universitetsanlegg, og fremfor alt i utformingen av Battersea kraftverk i London (1934). Charles Holden hadde den samme respekt for tradisjonen fra Arts and Crafts Movement, men bl.a. undergrunnsstasjonene han tegnet på Piccadilly Line (1933–37) er klassisistiske i formoppbyggingen.

Funksjonalismen ble i Storbritannia motarbeidet av byråkrater, engelsk provinsialisme og kulturell proteksjonisme. Enkelte funksjonalistiske boliger og boligområder ble allikevel bygd, som Thomas Taits Silver End (1928) og High and Over (1930) av Amyas Connell. Verd å merke seg er også to helsesentre i Finsbury og Peckam, tegnet henholdsvis at Tecton-gruppen og av Owen Williams. I Boots fabrikker i Nottingham (1932), viser Williams med sine betongkonstruksjoner og glassfasade tydelig påvirkning fra Bauhaus.

Et viktig element i etterkrigstidens britiske boligutbygging var anleggelsen av new towns. Omfanget av gjenreisingen gjorde det nødvendig å ta i bruk industrielle byggemetoder, og det førte igjen til bred aksept for et mer moderne formspråk.

Et hovedverk i denne første etterkrigsperioden er en skole i Hunstanton tegnet av Allison og Peter Smithson (1954). Med sin funksjonelle planløsning, sin bevisste eksponering av stålkonstruksjoner og tekniske installasjoner og sin konsekvente materialbruk, gav den opphavet til begrepet brutalisme. Brutalismen som retning kom etter hvert til å bli knyttet til bruken av betong. Medvirkende til det var i høy grad arbeidene til Sir Denys Lasdun. I sitt vikigste arbeid, National Theatre (ferdig 1977), utnytter han betongens muligheter til å skape varierte flatekarakterer.

I 1950-årene vokste det ut av miljøet omkring arkitektskolen AA i London en gruppe yngre arkitekter, Archigram, som tolket det moderne samfunnets dynamikk i en serie utopiske byprosjekter. James Stirlings og James Gowans Leicester Engineering Building (1963) og Stirlings bibliotek i Cambridge (1968) har som Archigrams utopier sitt utspring i moderne teknologi, og var med og la grunnlaget for en sterk britisk high tech-tradisjon, der Norman Foster og Richard Rogers er de fremste representantene. Fosters omfattende produksjon omfatter i Storbritannia bl.a. Sainsbury kunstsenter (1978), terminalen ved Stansted flyplass (1985–91), Greater London Authority Building (sammen med Ken Shuttleworth, Londons nye City Hall, innviet i 2002), den agurkformede, 180 m høye Swiss Reinsurance Tower, 30 St Mary Axe, Londons første «miljøskyskraper» (2004), konserthallen The Sage Gateshead (2004) og det nye Wembley Stadium (planlagt ferdig 2007). Rogers ble kjent gjennom Pompidou-senteret i Paris (1978, i samarbeid med Renzo Piano), og har siden tegnet bl.a. hovedkontoret for Lloyds i London (1985) og Millennium Dome, London (1999). Michael Hopkins arbeider delvis i samme tradisjon med sin bruk av teltkonstruksjoner, som i Schlumberger forskningslaboratorium i Cambridge (1985–92). Nicolas Grimshaws terminal ved Waterloo Station i London (1993) illustrerer hvordan high tech-arkitekturen beveger seg mot et mer figurativt, skulpturelt uttrykk.

I sine siste verker arbeidet også James Stirling seg frem mot et mer ekspressivt formspråk, og han stod i 1980-årene og frem til sin død i 1992 som den store fornyeren i britisk arkitektur. I Clore Gallery ved Tate Gallery i London (1985) og Tate Gallery i Liverpool (1988) tok han opp tråder fra påbyggingen av galleriet i Stuttgart, og med en personlig tolkning av grunntrekkene i klassisistisk bygningskunst føyde han bygningene inn i en gitt stedlig sammenheng. Lignende bestrebelser preger Terry Farrells TV-AM fra 1983 og Jeremy Dixons boliger i St. Marks Road i London (1979).

En helt spesiell posisjon har Edward Cullinan oppnådd. Nationwide konferansesenter utenfor London (1984) og besøkssenteret ved Fountains Abbey ved Ripon (1993) viser i behandlingen av de tradisjonelle britiske byggematerialene tegl og tre hvordan arven fra William Morris kan kombineres med en utpreget samtidig formoppfatning til en moderne regionalisme. Av nyere bygg kan nevnes Cambridge University Centre for Mathematical Sciences (2000), og Weald and Downland Museum (2002).

Til bildet av de siste tiårenes britiske arkitektur hører også to andre tendenser, den første er reaksjonen mot den modernistiske high-tech-arkitekturen, slik den blant annet kommer til uttrykk i Leon Kriers tradisjonalistiske Poundbury-bebyggelse og i nyklassisistiske prosjekter som Quinland Terrys Richmod-upon-Thames-bebyggelse (1988), selv om slike prosjekter kanskje fortoner seg som parenteser. Den andre tendensen er interessen for ombygging og gjenbruk av gamle industri- og lagerbygg til nye formål. I London er for eksempel gamle dokkområder ombygd til attraktive boligområder, mens gamle kraftstasjoner (Bankside og Battersea) omgjøres til kulturbygg (Tate Modern i Bankside og hotell, teater, kino, boliger og kontorer i Battersea).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.