James Wyatt

James Wyatt var en britisk arkitekt, en av de mest fremtredende i sin tid.

Wyatt ble utdannet i Venezia mellom 1762 og 1768, og etablerte så egen praksis i London. Særlig i 1770-årene, men også senere, tegnet han en rekke nyklassisistiske bygninger, blant annet Pantheon i Oxford Street i London (1769–1772, revet i 1937). Det er imidlertid som nygotiker han er mest kjent, og hovedverket er landstedet Fonthill Abbey (1796–1813, nå revet), med et 82 m høyt tårn som falt ned allerede i 1807.

Wyatt stod ansvarlig for en rekke kirkerestaureringer som allerede i samtiden ble sterkt kritisert, som for eksempel katedralene i Lichfield (påbegynt i 1787), Salisbury (påbegynt i 1787) og Durham (påbegynt i 1795). Hans restaureringsarbeider førte til at arkitekten A.W. Pugin ga ham tilnavnet «Wyatt the Destroyer», på grunn av litt for omfattende inngrep i byggverkene; et grep som forøvrig var typisk for tidens restaureringsidealer.

Til tross for ettertidens nedvurdering inntar Wyatt en sentral plass i britisk arkitekturhistorie, både som nyskaper og impulsgiver så vel som for sin store produksjon. Hans praksis ble videreført av eleven og nevøen Sir Jeffry Wyatville (1766–1840), hvis hovedverk er ombygningen av Windsor Castle (1824–1840) og av slottet Chatsworth House (1827-1834).