Kirkegods, fast eiendom og andre midler som gjennom tidene har hørt til kirken og dens institusjoner.

Etter reformasjonen (1536) ble bispegodset i Norge inndratt under kronen, mens kloster- og domkapittelgodset etter hvert ble disponert til ikke-kirkelige formål. Kirkens eiendommer og prestebordsgodset (jordeiendommer som lå til et presteembete, og som presten brukte eller hadde inntekter av) ble opprettholdt. Bl.a. som følge av kongens salg av de norske landskirker i 1720-årene ble kirkene etter hvert berøvet sine faste eiendommer. Det meste av prestebordgodset ble solgt i henhold til loven om det benefiserte gods av 20. aug. 1821 og senere lovgivning. Salgssummene ble lagt til Opplysningsvesenets fond og visse andre kirkelige fond overensstemmende med Grunnlovens § 106, som bestemmer at kjøpesummer og andre inntekter av benefisert gods bare skal brukes til geistlighetens beste og opplysningens fremme.

I henhold til Grl. § 106, senere rettsutvikling og administrativ praksis må kirkegods, som foruten prestegårdene m.m. nå vesentlig består av fondskapitaler, trolig betraktes som en formuesmasse som er avgrenset fra andre offentlige midler og bestemt for kirkelige formål. Det juridiske eiendomsforhold vedrørende kirker, prestegårder og annet kirkegods har vært omstridt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.