Rekonstruert Sognebunad (kvinne)

Det er kopiert to liv som er i privat eie. Øvrig kildemateriale viser at materialbruken varierte. Livet er kort, og livlinja sitter høyt slik empiremoten tilsa. Livet er kantet med brunsvart eller svart fløyel, og til høytidsbunaden har det maljer og maljekjede i sølv.

Nederst har livet en valk, slik at stakken kan henge på denne og en får tilstrekkelig vidde i stakken.

Det er kopiert en stakk fra Luster som er på Historisk Museum i Bergen, og en fra Undredal/ Leikanger som er ved De Heibergske Samlinger – Sogn folkemuseum. Disse to stakkene var godt kjent allerede da den første sognebunaden ble skapt. Klara Semb og Anna Knutsen, som var primus motorer i arbeidet den gangen, meinte at de ikke passet til livet, og dermed tok en utgangspunkt i en tredje stakk.

Til denne rekonstruerte bunaden er de rutete originalstakkene kopiert. Nederst har stakkene en mørkeblå kant av vadmel, den ene med dekor. Stakk og liv er lagd hver for seg, og stakken skal henge på en valk nederst på livet. Det er bevart lite av hele stakker, men svart stakk er det belegg for også her, som de fleste andre steder.

Når en bruker trøye under livet og er pyntet til fineste stas, kan en bruke bringeduk innenfor livet på den eldste trøyetypen. Det er bevart mange bringeduker fra Sogn, i mange ulike teknikker og farger. Til bunaden er det kopiert to bringeduker fra Luster.

Ifølge tradisjonen var det bare velstående, gifte kvinner som brukte stølebelte. Et slikt belte er kopiert til bunaden, med messingstøler eller forgylt sølv. Stølene er montert på rød vadmel kantet med grønt eller blått, eller på et lærbelte.

Bunaden har skjorte i hvitt lin, lagd etter skjorter på Sogn folkemuseum og Historisk museum i Bergen. Den har ståkrage som er litt høyere enn trøyekragen, med hvitsøm. Mansjettene er også brodert, og det kan være utskurdssøm på begge sider av splitten foran. Under trøya kan en bruke halvskjorte, med samme type dekor på kragen.

Det er lansert ulike typer forklær i både ull, silke og bomull til bunaden. Stripete ullforklær ble vevd hjemme. Bomullsforklærne kan være kopier av gamle kattun-forklær eller såkalte blåtrykksforklær. Denne trykketeknikken er mye brukt i Øst-Europa, og i enkelte land benyttes den fortsatt til folkedrakter. Ullforklær/silkeforklær er av det yngste materialet.

Tradisjonelt har gifte kvinner skjult håret under et hvitt hodeplagg, kalt kvithua. Det fins også en type hue som samsvarer med en akvarell av Joachim Frich. Lokalt kalles den eldste typen for hengjehuva eller kollhuva, og den yngste for hodnhuva. Den første er i hvitt lin med brodert dekor, den andre i stivet hvitt bomullsstoff. Begge knytes fast med trekketråder i plagget. Til høytid knytes først et pannestykke med foldelagte blonder, såkalt pipekant, rundt hodet før hodnhua settes på. Det blir fortalt at en til høytid og vinterbruk knyttet et flerfarget silketørkle rundt hua, med sløyfe framme på hodet, og om sommeren bare et hvitt stykke tøy av samme materiale som i hua, eller en blonde. Det er en kunst å stive og å sette opp ei hodnhue slik de kunne det før, med folder som en trekkspillbelg og pullen rund og jevn. Stivelsen må være av beste kvalitet for å få det fint.

Ugifte hadde tradisjonelt håret i band. De flettet håret i åttetall med et mønstervevd band og la flettene i krans om hodet. Til finstasen knyttet de et silketørkle rundt flettene, eller de brukte den såkalte bora, som er et rektangulært stykke tøy, dekorert med perler og band. Jentebora hører til det eldste materialet. Dette hodeplagget har klare likhetstrekk med den såkalte jenteuppbindinga i Valdres.

De gamle trøyene fins i ulike materialer: ull, silke og bomull. Det er til nå kopiert tre forskjellige trøyer fra tidlig 1800-tall: to er på museum og ei i privat eie. Vadmelstrøyene var gjennomgående mest brukt, og det er derfor disse en har kopiert til bunaden. Den eldste har smalest ermer, og den yngste en brei mansjett. Trøyene er av mørk blåsvart, grønn eller rød vadmel, har høy ståkrage og er kantet med svart fløyel. Trøya lukkes foran med ei knapperad i enten sølv eller messing. Den høye kragen er pyntet med stikninger som også virker avstivende, og til høytidsklærne kunne kragen ha påsydd gylne støler på hver side foran.

Til stas knytes et flerfarget halstørkle med sløyfe foran, utenpå halslinninga, under trøyekragen.

Som ytterplagg er det belegg for å bruke et stort sjal, såkalt herdaduk, vevd i ull med et par striper eller med trykt mønsterbord. Herdaduken har frynser i kanten.

Understakken var i tidligere tider ofte en gammel utenpåstakk. Den lages alternativt av hele bredder i stødig, stripet/rutet bomullstøy med skoning.

Det brukes blå eller svarte strømper. Om en har strikkede strømper i ullgarn, holdes disse oppe av flerfargede strømpeband, såkalte fingraband. Disse var tradisjonelt smalere til kvinner enn til menn.

Det anbefales å bruke gammelt arvesølv, og det fins også kopier av gammelt Bergens-sølv i handelen. Det vanlige er å bruke en halsknapp øverst i skjorta samt ei glibbesølje i bringa. I skjorteermene er det krok og hempe. Til stas kan en ha forgylte sølvborer på kragen på trøya, og maljekjede til livet i sølv. Maljene og stølene kan være i sølv eller messing.