Nikola 1. (konge av Montenegro)

Nikola tilhørte slekten Petrović-Njegoš. Siden 1696 var stillingen som biskop og fyrste av Montenegro arvelig innenfor denne slekten, fra onkel til nevø, siden biskoper ikke kunne være gift. På 1800-tallet kom det en forandring, idet Danilo (1851–1860) avsto fra biskoptittelen, giftet seg og gjorde Montenegro til et arvelig verdslig fyrstedømme. Montenegro besto av fjellområdene med Cetinje som hovedstad, mens kysten tilhørte først Venezia, så Østerrike. I 1860, da Nikola ble fyrste, omfattet Montenegro 4 400 kvadratkilometer og hadde omkring 125 000 innbyggere.

Da Danilo ble myrdet, overtok Nikola som fyrste av Montenegro 13. august 1860 i en alder av 19 år. Samme år giftet han seg med den 13 år gamle Milena, de hadde vært forlovet siden han var 12 og hun 6. Han hadde fått skolegang i Trieste og Paris, og var vel forberedt til å overta styret av landet. Han gjennomførte en rekke reformer. Montenegro lå hele tiden i strid med Det osmanske riket (Tyrkia), og det var viktig med internasjonal støtte. I 1868 besøkte han tsar Aleksander i Moskva, og Montenegro mottok våpen og betydelig pengestøtte fra Russland.

Da det i 1875 brøt ut en oppstand i Bosnia mot tyrkerne, erklærte Nikola krig mot Det osmanske riket i 1876 sammen med Serbia. I 1877 erklærte også Russland krig. Resultatet av krigen var at Montenegro ble utvidet og fikk adgang til Adriaterhavet, med byene Bar og Ulcinj. Berlinkonferansen i 1878 befestet Montenegro som en uavhengig stat. Nå fulgte en periode med positiv utvikling for landet. Montenegro ble berømt, beundret for sin tapperhet. William Ewart Gladstone roste Montenegro, og Alfred Tennyson skrev et hyllningsdikt.

Nikola var populær, både i hjemlandet og ute. Han var liten av vekst, men bredskuldret, og gikk gjerne i montenegrinsk folkedrakt. I Cetinje var hans «slott», en ikke så imponerende bygning, men innredet med stor prakt. Det er i dag museum. Utenfor slottet satt han gjerne under et tre og tok imot folk som hadde noe å ta opp med kongen. Han foretok flere utenlandsreiser, blant annet besøkte han dronning Victoria to ganger, alltid kledd i sin folkedrakt. I Europa ble Montenegro sett på som et romantisk land med et heroisk folk. I Norge utga oberst Henrik Angell flere bøker hvor han roste montenegrinerne som ideal for norske ungdommer. I boken Gjennem Montenegro paa ski (1895) skildrer han sitt møte med Nikola.

Nikola og Milena hadde ni døtre og tre sønner. Flere av døtrene ble gift innenfor europeiske kongehus eller høyadelige familier. Nikola ble derfor kalt «Europas svigerfar». Hans datter Zorka ble gift med kong Peter av Serbia, Jelena ble i 1896 i gift med kronprins Viktor Emanuel av Italia, to ble gift med russiske storhertuger i dynastiet Romanov og en med fyrst Franz Joseph Battenberg. De to som var gift i Russland skal ha introdusert Grigorij Rasputin ved tsarens hoff. Den eldste sønnen, kronprins Danilo, ble gift med en tysk prinsesse.

Nikola styrte landet autoritært, som om det var hans egen familie. Han var konservativ og uten sans for moderne liberale og demokratiske ideer, i motsetning til Peter Karadjordjević i Serbia, Nikolas svigersønn. Forholdet til Serbia ble dårlig, Nikola mistenkte Serbia for å ville styrte ham for å forene de to landene.

I 1905 lot han Montenegro få en grunnlov, innførte et mer moderne rettsvesen og en montenerginsk valuta kalt perper. Da Østerrike-Ungarn annekterte Bosnia-Hercegovina i 1908, var dette et slag ikke bare for Serbia, som ønsket å innlemme Bosnia, men også for Montenegro, som hadde håpet å innlemme Hercegovina.

I 1910 tok Nikola tittelen konge. Til stede i Cetinje var kong Viktor Emanuel 3. av Italia og kong Ferdinand av Bulgaria, men ikke kong Peter av Serbia, hans svigersønn.

Da albanerne i Nord-Albania gjorde oppstand i 1910–1911, støttet Nikola opprøret mot osmanene. Han håpet å kunne ta kontroll over den nordalbanske kysten. Det osmanske riket ble svekket i krig med Italia, og Serbia og Bulgaria gikk sammen for å erobre Makedonia fra tyrkerne. Siden forholdet til Serbia var dårlig, var det Bulgaria som fikk Montenegro med i Balkanforbundet, hvor også Hellas var med. Det var Montenegro som først erklærte krig mot Det osmanske riket 8. oktober 1912. I den første balkankrigen lyktes det Montenegro å ta byen Scutari (Shkodër, Skadar), men måtte gi den fra seg da staten Albania ble opprettet av stormaktene i 1913. Ved fredskonferansen i Bucureşti i 1913 fikk Montenegro dele Sandsjak og Kosovo med Serbia, og de to landene fikk dermed for første gang en felles grense.

Da Østerrike-Ungarn angrep Serbia i 1914, erklærte Montenegro krig og kjempet på Serbias side under første verdenskrig. Den montenegrinske hæren deltok i flere store slag. Østerrike-Ungarn tok imidlertid militær kontroll over Montenegro i januar 1916, da de inntok fjellet Lovćen nær hovedstaden Cetinje. Hæren overga seg, og kongen flyktet via Italia til Frankrike, hvor han opprettet en eksilregjering.

At den montenegrinske hæren var slått, mens den serbiske hadde forflyttet seg til Albania og deltok i gjenerobringen av Balkan, svekket kong Nikolas stilling etter krigen. Serbiske styrker gikk inn i Montenegro. Ved slutten av verdenskrigen presset Serbia Montenegro til å slutte seg til Serbia. I november 1918 besluttet en folkeforsamling i Podgorica, helt dominert av Serbia, at kongedømmet var avskaffet. 1. desember 1918 ble Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere (senere Jugoslavia) opprettet, og det var slutt på staten Montenegro. Nikola fikk ingen støtte av stormaktene under fredsforhandlingene. Montenegro var det eneste landet som hadde gått til krig på de alliertes side uten å få beholde landet etter krigen.

Kong Nikola levde i eksil i Frankrike til han døde 21. mars 1921. Han ble gravlagt i Sanremo i Italia.

Nikola ble nok i sin samtid sett på som litt av en operettefigur. I 1905 komponerte Franz Lehár operetten Den glade enke, med lett kamuflert hentydning til Montenegro. Landet heter riktignok Pontevedro, men personnavnene, Danilo, Zeta, Glavari, er montegrinske. Operetten ble aldri populær blant montenegrinere.

Kronprins Danilo (1872–1939) ble først erklært som konge i eksil i 1921, men frasa seg umiddelbart tronen til fordel for sin nevø Mikael. I 1927 gikk Danilo til sak mot filmselskapet Metro-Goldwyn-Mayer på grunn av en filmversjon av Den glade enke. Danilo vant saken, og filmen ble forandret. Danilo hadde ingen barn.

I våre dager er synet på kong Nikola delt. I 1989 ble levningene av Nikola, Milena og to av døtrene begravet i Cetinje under stor høytidelighet. Ved begravelsen var den aktuelle tronarvingen, Nikola, til stede. Nikola, født i 1944, er sønn av Mikael og bor i Frankrike. Han støttet Montenegros uavhengighet. Enkelte har ment at Montenegro burde innføre kongedømme. Dette er ikke politisk aktuelt, men myndighetene i Montenegro har sørget for at Nikola får benytte bygninger som tilhørte kongefamilien og gir ham en apanasje.

• Montenegros historie