Grigorij Rasputin

Faktaboks

Grigorij Rasputin

Grigorij Jefimovitsj Rasputin

uttale:
raspˈutin
født:
21. januar 1869, Pokrovskoye, Det russiske imperiet (nå Russland)
død:
30. desember 1916, St. Petersburg, Det russiske imperiet (nå Russland)
Grigorij Rasputin var en russisk bonde og munk som i årene før og under første verdenskrig fikk stor innflytelse ved det russiske hoffet og bidro til monarkiets undergang. Kolorert foto fra 1910.
Av /NTB Scanpix.

Grigorij Rasputin var en russisk munk av bondeætt fra Tobolsk i Vest-Sibir som i årene før og under første verdenskrig fikk stor innflytelse ved det russiske hoffet og bidro til monarkiets undergang. Han opptrådte som legpredikant og mirakeldoktor, og tsaritsa Aleksandra Fjodorovna var overbevist om at han kunne helbrede sønnen, tsarevitsj Aleksej, som led av en alvorlig blødersykdom.

Rasputin gjorde seg særlig sterkt gjeldende under første verdenskrig, da ministere og høye befalingsmenn ble utnevnt etter hans anbefaling. Hans livsførsel, som var dominert av seksualitet, alkoholmisbruk og religiøs mystisisme, vakte stadig større forbitrelse, og han ble tatt av dage i desember 1916 av en gruppe monarkistiske attentatmenn under ledelse av fyrst Feliks Jusupov.

Bakgrunn

Rasputin kom fra en bondefamilie fra Tobolsk i Vest-Sibir. Her med de tre barna sine hjemme på gården, før han dro til hoffet i St. Petersburg.

Rasputins egentlige etternavn var Novykh, men folk i landsbyen han kom fra, kalte ham Rasputin, av russisk «rasputnyj», som betyr en lastefull, tøylesløs person. Rasputin var en selvutnevnt Herrens tjener, en strannik, eller «vandrer», som levde av almisser. Han skal tidlig ha hatt forbindelse med de såkalte khlysty, eller «piskerne», en religiøs sekt som kombinerte religiøs ekstase med seksuelle orgier. «Piskerne» ble ettertrykkelig fordømt av den ortodokse kirke.

Hjemme i landsbyen kom Rasputin på kant med myndighetene på grunn av fyll og tyveri, og for å slippe unna sine problemer reiste han til St. Petersburg, Russlands hovedstad. Her klarte han å overbevise høytstående kirkelige embetsmenn om at han var en hellig mann, og i 1907 ble han introdusert ved hoffet av en biskop i St. Petersburg.

Ved det russiske hoffet

Kolorert foto av Rasputin. Ukjent dato.
Av /NTB Scanpix.
Rasputin med tsaritsa Aleksandra (stående til høyre) og tsar-barna. Med på bildet er også barnepiken Maria Vishnjakova (sittende til høyre). Foto sannsynligvis fra 1910.
Av /NTB Scanpix.

Rasputin gjorde sterkt inntrykk på tsar Nikolaj 2s gemalinne, Alice av Hessen-Darmstadt (i Russland kalt Aleksandra Fjodorovna). Hun og tsaren hadde fire døtre og én sønn, Aleksej, som var tronarving. Han led av hemofili (blødersykdom), som det ikke fantes helbredelse for. Hver gang det oppstod en blødning var livet hans i fare. Nå trodde Aleksandra Fjodorovna at Gud hadde sendt Rasputin for at han skulle beskytte tronarvingen, at han var i stand til å redde ham når ulykken var ute og dermed også trygge den keiserlige familien og Russlands fremtid.

Det inntraff i årene som fulgte flere episoder der Rasputins inngripen tilsynelatende hadde en gunstig effekt og stanset tronarvingens blødninger. Også tsaren lot seg overbevise om at Rasputin hadde helbredende evner. Men samtidig som Rasputin holdt en slik posisjon ved hoffet, arrangerte han rene fylleslag og orgier på St. Petersburgs beste restauranter. Det var nærmest en grenseløs skandale at en slik person stod tsaren så nær. Både Riksdumaens president og landets statsminister, som fryktet en moralsk og politisk degenerering av tsarstyret, forsøkte å overtale Nikolaj 2 til å kvitte seg med Rasputin. Det kom lite ut av det, og til slutt fikk avisene forbud mot å skrive om ham.

Situasjonen ble enda verre da tsaren i 1915 bestemte seg for å ta over som øverstkommanderende for hæren under den pågående verdenskrigen, og tok opphold ved det militære hovedkvarteret i Mogiljov i Hviterussland. Brevvekslingen mellom tsaren og Aleksandra Fjodorovna i tida som fulgte, viser tydelig hvilken makt Rasputin utøvde i tsarens fravær. Ingen minister kunne utnevnes uten hans godkjennelse. Han dirigerte kirkelige affærer, dikterte brev til utenlandske statsoverhoder og så videre. Man får inntrykk av at Rasputin nærmest holdt Det russiske imperiets skjebne i sin hånd, mens det nok i realiteten ofte var Aleksandra Fjodorovna, ikke Rasputin, som hadde regien.

Mange av ryktene som verserte om keiserinnen og Rasputin, som at de hadde et seksuelt forhold, at de arbeidet utrettelig for å få til en separatfred med Tyskland, at de overleverte statshemmeligheter til tyske myndigheter, var uriktige. Men folk flest, og også ledende politikere, festet lit til ryktene. Russiske soldater ved fronten reiste spørsmålet om hvem de egentlig sloss for, og da den russiske revolusjonen kom i februar 1917 viste det seg at heller ikke de øverste militære lederne lenger ville støtte tsaren, som ble tvunget til å abdisere.

Mordet på Rasputin

Rasputin ble forgiftet og deretter skutt.

Grigorij Rasputin

.
Lisens: fri

Flere konservative politikere og til og med medlemmer av tsarens egen familie hadde lenge ment at den eneste måten å redde monarkiet på, var å rydde Rasputin av veien. Fyrst Feliks Jusupov, som var gift med tsarens niese, tok saken i egne hender, og sammen med en annen av tsarens slektninger og en av lederne for det ekstreme høyre i statsdumaen, la han en plan for å myrde Rasputin.

Sent i desember 1916 ble Rasputin høytidelig invitert til Jusupovs palé ved Mojka-kanalen i St. Petersburg – og han takket ja. Rasputin, som ante fred og ingen fare, ble i løpet av kvelden forgiftet etter alle kunstens regler. Da blåsyren, til Jusupovs og hans medsammensvornes forskrekkelse, ikke gav synlige resultater, ble Rasputin skutt fra forskjellige vinkler. Men først da han fikk et siste skudd rett for pannen oppgav han ånden. Til slutt ble liket rullet inn i et gulvteppe og dumpet i en av sideelvene til Neva, den store elva som renner gjennom St. Petersburg.

Mordet på Rasputin var det som, ifølge Jusupov, skulle til for å redde tsardømmet og frelse Russland. Men det var allerede for sent. Tsar-Russland var i ferd med å bryte helt sammen. Det skyldtes den pågående krigen, men også det som er blitt kalt «av-sakraliseringen» av tsarmakten, det vil si at folk mistet troen på at tsaren var hellig og innsatt av Gud. De trodde ikke lenger at tsaren, «lille far», ville dem vel, eller var i stand til å styre landet. Det var en prosess som hadde startet med Den blodige søndag under revolusjonen i 1905 – men som ble fullført med Rasputin-affæren under første verdenskrig. Rasputins nære bånd til tsarfamilien og statsstyret i en skjebnestund for Russland var med å gjøre revolusjonen uunngåelig.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Orlando Figes & Boris Kolonitskii, Interpreting the Russian Revolution. The Language and Symbols of 1917 (New Haven and London: Yale University 1999).
  • Simon Sebag Montefiore, The Romanovs. 1613-1918 (London 2016: Weidenfeld and Nicolson)
  • Eduard Radzinskij, Rasputin. The Last Word (London 2000: Orion Publishing)
  • Felix Jusupov, Jeg var russisk fyrste (Oslo 1958: Dreyer)

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg