Petar Petrović II Njegoš var vladika (biskop-fyrste) i Montenegro i første halvdel av 1800-tallet og forfatter av en rekke store diktverk. Han regnes som montenegrinernes og serbernes nasjonaldikter.
Petar Petrović Njegoš
Faktaboks
Petar Petrović Njegoš
- Uttale
- p'etråvitsj nj'egåsj
- Født
- 13. november 1813, Njeguši, Fyrstebispedømmet Montenegro
- Død
- 31. oktober 1851, Cetinje, Fyrstebispedømmet Montenegro
Liv
Bakgrunn
Radivoje (Rade) Petrović (som var hans døpenavn) ble født i 1813 i fjellandsbyen Njeguši. Montenegro var på denne tiden en uavhengig stat, et fjelland uten adgang til havet. I århundrer hadde montenegrinerne kjempet mot de osmanske tyrkerne som flere ganger hadde gjort raids mot hovedstaden Cetinje. Etter Napoleonstiden hadde Østerrike tatt kontroll over byen Kotor, Montenegros eneste tilgang til et marked, men forholdet både til det Habsburgske og Osmanske riket var vanskelig. Tradisjonelt hadde Montenegro et nært forhold til Russland. Landet var preget av en heroisk krigertradisjon, men også analfabetisme og fattigdom. Kulturen var patriarkalsk og tradisjonell.
Barndommen tilbrakte Rade som gjeter, men han tilhørte landets ledende klan. Først da han var tolv år, lærte han å lese og skrive i klosteret i Cetinje, og i klosteret Topla ved Herceg Novi lærte han italiensk, russisk og fransk. Den kjente serbiske poeten Sima Milutinović Sarajlija gav ham opplæring i poesi, historie og filosofi.
Biskop og fyrste
Hans onkel, Petar I Petrović Njegoš, var biskop og fyrste av Montenegro. Siden 1696 var landet styrt av en vladika, som kombinerte religiøs og verdslig makt. Siden ortodokse biskoper ikke er gift, gikk arvefølgen til nevøer. Egentlig var det en fetter som skulle ha overtatt vervet, men han avslo. Dermed ble Rade utsett til å bli vladika i en alder av sytten år, da Petar I døde i 1830. Rådet av klanledere vedtok under tvil å utnevne unge Rade til vladika. Da tok han navnet Petar II Petrović Njegoš, fyrste av Montenegro. I dag omtales han gjerne bare som Njegoš.
I den første perioden måtte han slå ned et forsøk fra en rivaliserende klan, Radonjić, på å styrte ham. De ønsket nærere forbindelser til Østerrike, mens Njegoš var russiskvennlig. Det var viktig for Montenegro å ha en mektig ortodoks forbundsfelle. I 1833 reiste den tjue år gamle Njegoš til St. Petersburg for å bli vigslet som biskop og vendte tilbake med en betydelig pengestøtte og mange russiske bøker. Han var dessuten blitt kjent med russisk litteratur, blant annet Lomonosov og Deržavin. Nå begynte han å opprette de første skolene i landet, og han opprettet et trykkeri, hvor han trykte sine første diktsamlinger. (Hans etterfølger smeltet blyet om til kuler!) I 1837 foretok han en ny reise til Russland for å få mer støtte.
Han fortsatte kampene mot tyrkerne, først i grenseområdene ved Podgorica, men hadde ingen militær suksess. I 1836 ble byen Grahovo, ved grensen mot Hercegovina, angrepet og rasert av tyrkerne, men montenegrinernes motangrep var mislykket. I 1853 tok tyrkerne kontroll over to viktige øyer i Skadar-sjøen, Vranjina og Lesendro. Njegoš forsøkte uten hell å drive tyrkerne tilbake.
Han gjorde visse forsøk på å modernisere staten ved å innføre skatt og sentralisere styret, begge deler upopulært i det tradisjonelle stammesamfunnet. Som et ledd i verdsliggjøringen fikk han bygget et stort bygg ved siden av klosteret i Cetinje, kalt Biljarda (fordi han fikk transportert et biljardbord opp fjellsiden, noe som gjorde dypt inntrykk). Dette var kontorer for administrasjonen og Njegoš’ oppholdsrom, i dag museum. Han foretok flere reiser til Østerrike og italienske byer. Hans opphold i Wien og Roma var viktige for hans utvikling. I revolusjonsåret 1848 støttet han den sørslaviske bevegelsen mot Østerrike.
Hans personlighet var eksepsjonell. Ikke bare var han over to meter høy og dyktig i all kampsport, men han utstrålte en kraft som utenlandske besøkende skildret som overveldende. Han var dannet og snakket flytende fransk. Noe som imidlertid sjokkerte utlendingene, var at biskopen hadde et tårn ovenfor klosteret hvor det hang avhogde tyrkiske hoder. Han pleide likevel å fremheve at hans mål var å gjøre Montenegro til et moderne sivilisert land.
Død
31. oktober 1851 døde han i Cetinje av tuberkulose. Han hadde bestemt at han ville gravlegges på toppen av Lovćen-fjellet (1 749 meter), som kneiser over både landsbyen hvor han ble født og hovedstaden Cetinje, og hvor handlingen i hans hovedverk foregår. I 1855 ble han gravlagt i et kapell der, som ble revet av østerrikerne i 1916. En kopi ble reist i 1925 og hans levninger flyttet tilbake dit. På slutten av 1960-tallet ble kapellet revet av de kommunistiske makthaverne og erstattet med et stort mausoleum, tegnet av den kroatiske billedhuggeren Ivan Meštrović. I 1974 ble Njegoš’ levninger ført tilbake dit. I dag er Njegoš-mausoleet en stor turistattraksjon. Han hadde utsett sin nevø Danilo til ny vladika – han ville imidlertid ikke være biskop, bare fyrste og gjorde Montenegro til en verdslig stat.
Litterær virksomhet
Njegoš forfattet en lang rekke diktverk. Han vokste opp i en tradisjon hvor den episke folkediktningen var eneste litterære sjanger, og denne heroiske fortellertradisjonen på vers tok han opp, men utviklet den til et høyere nivå. De første verkene hans i 1830-årene var fortsatt preget av folkevisetradisjonen, som Glas kamenštaka (‘Fjellfolkets røst’, 1833). Et høydepunkt var den patriotiske diktsyklusen Svobodijada (‘Til frihetens pris’, utgitt posthumt). I senere verker kom innflytelse fra europeisk diktning, som Homer, Dante og John Milton, til uttrykk. Njegoš’s diktning ble preget av filosofi og historisk erkjennelse. Hans betydeligste verker er Luča mikrokozma (‘Strålen fra mikrokosmos’, 1845), Gorski vijenac (‘Fjellkransen’, 1847) og Lažni car Šćepan mali (‘Den falske tsaren Stefan den lille’, 1851).
Hans hovedverk er Gorski vijenac, ‘Fjellkransen’, som av mange regnes som det største diktverk i sørslavisk litteratur, utgitt i Wien i 1847. Formelt er det et drama med dialoger, men ikke beregnet på scenen, det er et lesedrama. Innimellom er det kor som uttrykker folkets røst, i stil med korene i greske dramaer. Handlingen er historisk, om en av Njegoš’s forgjengere, Danilo, som var vladika fra 1697 til 1735, grunnleggeren av Petrović-dynastiet. Han bestemte seg for å slå til mot montenegrinere som var gått over til islam. I grenseområdene mot Det osmanske riket foregikk det en slik overgang, noe Danilo så på som en trussel mot Montenegros evne til å forsvare seg mot tyrkerne. For Njegoš var dette en skjellsettende beslutning, avgjørende for Montenegros senere historie. I diktverket skildrer han vladika Danilos sjelekval, skal han ta livet av sine egne landsmenn? Men folket oppfordrer han til det. I diktverket opplever vi istraga poturica, ‘utryddelsen av de som er blitt tyrkere, det vil si har gått over til islam’, bare gjennom fortelling om det. Egentlig er denne historiske fortellingen, som Njegoš setter inn i en europeisk og universell sammenheng, kampen mellom kristendom og islam, ikke det viktigste i diktverket. Hovedgrunnen til at Gorski vijenac regnes som et stort diktverk, er filosofien, uttrykksmåten, versene. En rekke sentenser er gått inn i dagligtalen, slik det er med store diktere (for eksempel Ibsen, Shakespeare). Diktverket er skrevet i deseterac, versemålet med ti stavelser, liksom de tradisjonelle episke folkevisene. Verket er oversatt til svensk, engelsk og andre språk.
Diktverket Lažni car Šćepan mali, også det et skuespill, handler om en dramatisk og bisarr hendelse fra Montenegros historie. I 1767 dukket det opp en eventyrer (fra Dalmatia) som utgav seg for å være den russiske tsar Peter III Romanov, som var forsvunnet uten spor. Montenegrinerne trodde på ham og gjorde ham til hersker. Han var populær og ble hyllet, selv etter at han ble avslørt. I 1774 fikk han strupen kuttet over mens han ble barbert av en greker i tyrkisk tjeneste. Også i dette verket er Njegoš mest opptatt av Montenegros historie og kampen mot tyrkerne.
Luča mikrokozma er et religiøst-filosofisk diktverk. Verket har kosmiske dimensjoner, her skildres kampen mellom Lys og Mørke, mellom Gud og Satan om menneskets sjel. Adam (mennesket) er skapt før Jorden blir til, men blir fordrevet fra Paradis til Jorden fordi han har forholdt seg til Satan, sjelens frihet blir erstattet av å være trellbundet i et legeme. Men Satan blir fordrevet til Helvete. Hyllest til Solen (Kristus) gir håp for mennesket. Verket er blitt sammenlignet med Dantes Den guddommelige komedie og Miltons Paradise Lost, men er et originalt produkt av Njegoš’s egen filosofi om menneskets forhold til Gud.
Njegoš som symbol
Njegoš er både beundret og omstridt i dag. Alle er enige om at han er stor som poet og filosof. Omstridt er han av to grunner. Den første er temaet i hans hovedverk. Blant de bosniske muslimene ble det på 1990-tallet vanlig å se på temaet i Gorski vijenac som en forherligelse av etnisk rensing. Det er riktig at Njegoš ble hyllet av ekstreme serbiske nasjonalister som mente de fortsatte den rettferdige kampen mot tyrkerne (de bosniske muslimene ble kalt tyrkere). Likevel er det galt å bruke Njegoš i dagens debatt uten å ta hensyn til den historiske kontekst Gorski vijenac ble skrevet i.
Den andre grunnen til at Njegoš er omstridt gjelder hans nasjonale tilhørighet. Njegoš blir brukt som nasjonalt symbol både av serbere og montenegrinere og er også blitt brukt som symbol for Jugoslavia. (Under andre verdenskrig ble det utgitt frimerker med Njegoš av tre ulike fraksjoner, serbiske fascister, jugoslaviske monarkister og italienske okkupanter). Både i mellomkrigstidens jugoslaviske kongedømme og i det kommunistiske Jugoslavia ble Njegoš utropt som Jugoslavias nasjonaldikter. Da nedtonet man både hans serbiske holdning og det borgerkrigslignende temaet. Hovedsaken ble hans frihetskamp. Spørsmålet om Njegoš var serber eller montenegriner er vanskelig å svare på. Han hyllet serbisk historie og så på Montenegro som en del av den serbisk-ortodokse verden. Samtidig hyllet han i høyeste grad det spesifikke montenegrinske. Njegoš skrev på sin lokale montenegrinske dialekt (med visse russiske innslag). Han støttet den serbiske språkreformatoren Vuk Karadžić som forlangte at skriftspråket skulle ligge så nær talespråket som mulig. Men han fulgte ikke Karadžić’s språknorm. Njegoš’ skriftspråk er derfor en av grunnene til at man i dag i Montenegro har vedtatt et eget normert skriftspråk, forskjellig fra serbisk.
I dagens Montenegro hylles Njegoš som landets store sønn. I Bosnia-Hercegovina er han tatt bort fra leseplanen i skolene. I Serbia er han den største serbiske dikteren fra romantikkens tidsalder. Et ubestridelig faktum er det uansett at Njegoš er en stor og original europeisk forfatter fra en turbulent og eksotisk bakgrunn.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Montenegros äreskrans. Två sydslaviska hjältedikter. Oversatt av Alfred Jensen. Stockholm: Aug. Ritz, 1913.
- P. P. Njegoš, The Mountain Wreath. Translated and edited by Vasa D. Mihailovich. Irvine, California: Charles Schlacks Jr., 1986.
- Wachtel, Andrew Baruch (1998). Making a nation, Breaking a Nation. Literature and Cultural Politics in Yugoslavia. Stanford: Stanford University Press.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.