Mikhail Ivanovitsj Glinka, russisk komponist – kalt «den russiske musikkens far».  Først og fremst har han fått dette epitetet fordi han med sine to operaer, «Livet for tsaren» og «Ruslan og Ludmila», skapte den nasjonale russiske opera og, som Peter Tsjajkovskij har hevdet, fordi Glinka med orkesterverket «Kamarinskaja» la grunnen for russisk symfonisk musikk. Med sin store interesse for russisk folkemusikk og den gamle russiske kirkesangen influerte han på en avgjørende måte den såkalte nyrussiske skole. Glinka var den første russiske komponist som fikk oppleve verdensberømmelse.

Glinka fikk i tidlige barneår kontakt med russisk folkemusikk og russiske folkedanser. Samtidig fikk han oppleve utenlandsk musikk fremført av et orkester som hans onkel hadde ansvar for. 1814–15 studerte han klaver og fiolin og 13 år gammel kom han til St. Petersburg der han fikk klaverundervisning av blant andre John Field (1782–1837) og Charles Mayer. 1823 reiste Glinka til Kaukasus for å studere folkemusikk. Samtidig ble han opptatt av ideer hos Pusjkin, Zjukovskij og Delvig, tre viktige representanter for tidens progressive ideer.

1830–34 oppholdt Glinka seg i utlandet, i Italia, Østerrike og Tyskland. Her lærte han Vincenzo Bellini (1801–35), Gaetano Donizetti  (1797–1848), Felix Mendelssohn (1809–47) og Giacomo Meyerbeer (1791–1864) å kjenne, alle komponister som påvirket hans musikalske utsyn og forståelse. Turen tilbake fra Italia bragte ham til Wien der han blant annet hørte musikk av Franz Liszt. Fra Wien gikk turen til Berlin der han i fem måneder studerte musikkteori med Siegfried Dehn (1799–1858). Komposisjoner fra denne tiden viser hvorledes de nasjonale trekkene i Glinkas stil utviklet seg.

Tilbake i Russland i 1834 begynte Glinka arbeidet med en russisk patriotisk opera. Resultatet ble «Livet for tsaren» som hadde premiere 1836. I fem år, 1837–42, arbeidet Glinka på operaen «Ruslan og Ludmila», et verk som ble en milepæl i russisk opera. Da Glinka i Paris 1844 ga en konsert med kun egne verk, skapte dette betydelig interesse i franske musikkretser. Hector Berlioz, som Glinka fikk kontakt med, ble en svært viktig talsmann for Glinkas musikk. 1845—47 oppholdt Glinka seg i Spania der han studerte spansk folkemusikk.

Sykdom førte til at Glinkas arbeidskapasitet avtok sterkt på 1850-tallet. Men det var nå han møtte en rekke unge komponister – blant dem Dargomyzjskij, Balakirev og Serov – komponister som kom til å fullføre de ideer Glinka hadde introdusert. Etter et toårig opphold i Paris 1852–54 skrev han sine memoarer ved tilbakekomsten til Russland.  

 

Glinka har hatt stor og avgjørende inflytelse for utviklingen av de fleste sjangre innen russisk musikk. I hans verk finns realismen, folkeligheten, den patriotiske tendensen og den demokratiske følelsen, alle estetiske prinsipper som den nasjonale russiske musikken er gjennomsyret av. Hans to store operaer har hatt avgjørende innflytelse på den russiske operaens utvikling på 1800-tallet. «Livet for tsaren» («Ivan Susanin») ryddet veien for Musorgskijs «Boris Godunov» og Borodins «Fyrst Igor», mens de vokalsymfoniske elementene i «Ruslan og Ludmila» banet veien for Nikolaj Rimskij-Korsakovs operaer. De orientalske innslagene i den russiske musikken har sine forbilder i de orientalske scenene i «Ruslan og Ludmila».

Glinka har med sin orkestermusikk lagt grunnlaget for den nasjonale russiske symfoniske musikken. Med stor innsikt og stilistisk følsomhet innlemmet han på en organisk måte folkevisematerial i sine orkesterverk. Glinkas sanger og vokallyrikk viser stor psykologisk nyanserikdom. De nasjonale «farger», enten de er russiske, georgiske, spanske eller italienske, er gjenskapt og uttrykt med stor sikkerhet og musikalsk innlevelse.

 

«Livet for tsaren» («Ivan Susanin») (1836)

«Ruslan og Ludmila» (1842)

Musikk til N. Kukolniks tragedie «Cholmskij» (1840)

 

To ouverturer, g-moll og D-dur (1824)

Symfoni over to russiske temaer (1834)

Spansk ouverture nr. 1 (Aragonsk jota) (1845)

Spansk ouverture nr. 2 (1848)

Fantasi over to russiske visetemaer, «Kamarinskaja» (1848)

 

Strykekvartett nr. 1 i E-dur (1824)

Septett i Ess-dur (1824)

Sonate for bratsj og klaver (1825–28)

Strykekvartett nr. 2 i F-dur (1830)

Sekstett i Ess-dur (1832)

Trio patetique (1832)

 

Til dette kommer en rekke klaverstykker, sanger for kor og ca. 80 solosanger. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.