Diamagnetisme, en type magnetisme. Et stoff kalles diamagnetisk når det magnetiseres i motsatt retning av et ytre magnetiserende felt. Et slikt stoff har en permeabilitet som er mindre enn permeabiliteten i det tomme rom, og frastøtes når det plasseres i nærheten av en magnet. Elektronbevegelsen i atomene forandres pga. induksjonsvirkning fra det ytre magnetfeltet.

I alle strømkretser vil det når kretsen anbringes i et magnetfelt, induseres strøm i en slik retning at den motvirker magnetfeltet, som trenger inn i kretsen (Lenz' lov). På denne måten reagerer også elektronene rundt et atom. Derfor vil alle stoffer besitte en diamagnetisk komponent.

Rendyrket diamagnetisme innebærer gjerne parede elektronkonfigurasjoner og helt fylte eller helt tomme elektronbånd, men kan under gitte forutsetninger også opptre i metallisk ledende materialer. Mange atomer har dessuten et selvstendig magnetfelt pga. elektronenes banebevegelse og deres egenrotasjon. I et ytre magnetfelt innstiller slike atomer seg slik at feltet forsterkes. Denne egenskapen, som kalles paramagnetisme, vil som regel dominere i forhold til diamagnetismen.

Langt de fleste kjemiske forbindelser er diamagnetiske. Som regel er den diamagnetiske effekten svak, men vil i superledere bli meget stor. Det indre av en superleder blir av den grunn fullstendig avskjermet fra et påtrykt ytre magnetfelt. Se meissnereffekt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.