Herman Ludwig Blankenburg

Blankenburgs fødenavn var Herman Louis Blankenburg. Han valgte å endre navn til Herman Ludwig i år 1900 og ble omtalt som Ludwig. Som eneste sønn til en gårdbruker og sauebonde var tanken at Blankenburg skulle følge i farens fotspor, men Ludwig bønnfalte faren om å få lære musikk i stedet. Faren så Ludwigs musikalitet, og kun ti år gammel startet han å dirigerte det lokale skoleorkesteret. Fløyte var hans favorittinstrument, men han spilte i tillegg fagott, tuba og fiolin.

Faren sendte ham til kapellmester Kranich i byen Frose, som mente at gutten ikke hadde noe musikalsk talent. Ludwig ble da sendt til Musikdirektor Gotthold Peters i Holzminden, som så potensialet i ham. I 1895 tok han fatt på videre utdannelse i det militære. Etter to år som militærmusiker på tuba i Trompeterkorps des Feldartilleri-Regimentes nr. 6 i Breslau ble han dimittert og var tilbake i det sivile liv, nå som fagottist i Wupperthal Symfoniorkester. Fra 1903 til 1906 spilte han i Dortmund Filharmoniske og dirigerte orkesteret i byens teater. Fra 1906 til 1911 var han ansatt som dirigent for byorkesteret i Köln.

Blankenburg var også musikkforlegger, med eget forlag, H. L. Blankenburg's Verlag, Hagen, etablert i 1906. Her ga han ut marsjkomposisjonen Prinz-Eitel-Friedrich-Marsch som første utgave. I mellomkrigstiden var det vanskelig med jobb for musikere, så han tjente til livets opphold som murersvenn. Etter andre verdenskrig flyttet Blankenburg til Wesel og satset igjen på musikken.

Han bodde i Wesel de siste 35 årene av sitt liv.

Selv om Blankenburg var en respektert musiker og dirigent, var det som komponist han slo igjennom i 1906 med marsjen Gladiatorenes Avskjed (Abscheid der Gladiatoren). Denne marsjen var opprinnelig kalt Tysklands Fyrster (Deutschlands Fürsten), komponert da han var 18 år. Med denne vant han komposisjonskonkurransen Hawkes & Son blant 500 bidrag, og marsjen ble straks en favoritt av britiske militærkorps.

Det er uenighet om hvor mange marsjer Blankenburg skal ha komponert. For at 1328 skal være et realistisk antall marsjkomposisjoner, må han ha skrevet en marsj per uke i over 25 år. Marsj nr. 1000 sies å være Tusenkunstneren (Der Tausendkünstler, 1928), tilegnet hans musikalske forbilde og gode venn, komponisten Paul Lincke.

Blankenburg var heller ikke flink med opusnummer eller marsjantall. Det er flere hull i hans opusliste: Det finnes ingen marsjer med nr. mellom 291 og 440, eller mellom 451 og 513. Avisene rapporterte at han selv uttalte på sin 73-årsdag at han hadde skrevet 1222 marsjer. Imidlertid er 1072 det høyeste opusnummeret som er funnet. Nummeret tilhører stykket Die True Siege fra 1936, hele 20 år før Blankenburgs død.

Noe som vanskeliggjør fastsettelsen av antallet, er at han brukte 30 forlag for sine utgivelser. De fleste forlagshus ble bombet under andre verdenskrig, blant annet Oertel og Heika-Verlag i Hannover. Også hans eget bosted i Wesel, hans agents kontor og copyright-kontoret i Berlin ble bombet. Et stort antall marsjer kan ha forsvunnet under bombingen.

Han etterlot seg flere uferdige manuskripter, og Paul Lincke ferdiggjorde flere marsjer og ga dem ut på sitt forlag, Apollo i Berlin.

Rundt 450 av Blankenburgs marsjer ble spilt jevnlig, og mange av dem er fortsatt i repertoarene. Det finnes over 120 marsjer som er innspilt av musikkorps, og enda 160 som finnes på noter for orkester eller piano.

Det ble i 1978 stiftet et Internationale Blankenburg Vereinigung i Tyskland som arbeider for å fremme hans musikk, ikke minst med å forsøke å få klarhet i størrelsen på hans verk.

• Abschied der Gladiatoren
• Adlerflug
• Fliegerhelden
• Klar zum Gefecht
• Mein Regiment
• Prinz Eitel Friedrich
• Treue Waffengefährten

• Musikk i Tyskland

• Rehrig, William H.: The Heritage Encyclopedia of Band Music, 1991
• Shustereit, Manfred: «Herman Ludwig Blankenburg und seine Zeit», i Mit Klingendem Spiel (tidsskriftet til Tysk forbund for militærmusikk), nr 3, 1996
• Smith, Norman E.: March Music Notes, 2000