Tysklands marsjkonge og den komponist i verden som skal ha skrevet flest marsjer, ca 1350.

Som eneste sønn til en gårdbruker og sauebonde var det tanken at Blankenburg skulle følge i farens fotspor, men Ludwig bønnfalte faren om å få lære musikk, og han var bare ti år da han dirigerte skoleorkesteret. Fløyte (tysk: pfeife eller trommelflöte) var hans favorittinstrument, men han spilte i tillegg fagott, tuba og fiolin.

Faren ga etter, og sendte ham til kapellmester Kranich i byen Frose, som mente at gutten ikke hadde noe talent. Faren sendte ham da til Musikdirektor Gotthold Peters i Holzminden, der det ble slått fast at han hadde talent. I 1895 tok han fatt på videre utdannelse i det militære. Etter to år som militærmusiker på tuba i "Trompeterkorps des Feldartilleri-Regimentes nr. 6" i Breslau, ble han dimmitert og var tilbake i det sivile liv, nå som fagottist i Wupperthal Symfoniorkester. Han flytter til Kaiserslautern og giftet seg i 1898 etter å ha blitt far tidligere på året. Han fikk senere en datter til, men reiste imidlertid fra dem i 1901, og jobbet flere år som fagottist i diverse orkester, etter at han først hadde blitt ansatt som bassist i Byorkesteret i Duisburg i 1900. Fra 1903-06 spilte han i Dortmund Filharmoniske og dirigerte orkesteret i byens teater. Fra 1906 til -11 var han ansatt som dirigent for byorkesteret i Køln, og ble da gjenforenet med sin kone og datter nr 2. De fikk også en sønn i 1914 som døde bare 12 år gammel.

Da ble Blankenburg innkallt til militæret igjen og nok en gang er han tubaist, nå i et brassband "Field Artillery Regiment nr 43" i Wesel. I 1915 ble han dimittert av medisinske grunner. Han - i likhet med Carl Teike - gikk da fra det militære til politiet for en periode.

1917 ble han arrestert for å ha forlatt familien sin. I 1918 giftet han seg på nytt og ble igjen arrestert, nå for bigami. Mens han satt i fengsel, fikk han og hans nye kone en sønn (1921) som døde i russisk fangenskap under krigen.

Blankenburg var også musikkforlegger, med eget forlag, H. L. Blankenburg's Verlag, Hagen, etablert i 1906. Her ga han ut sin Prinz-Eitel-Friedrich-Marsch som første utgave. I mellomkrigstiden var det vanskelig med jobb for musikere, så han tjente til livets opphold som murersvenn. Etter annen verdenskrig flyttet Blankenburg til Wesel og satset igjen på musikken og som komponist. Hans siste forlag var solgt eller avviklet etter bare et år (1926) og en liten musikkhandel likeså. Han skal ha gjort gjesteopptreden som dirigent i Sveits (1932) samt Sverige, Holland og USA, ifølge enkelte kilder.

Han bodde i Wesel de siste 35 år av sitt liv, og der han tok seg av sin familie nr. to og komponerte marsjer. Blankenburg endret forøvrig sitt navn fra Herman Louis til Herman Ludwig i år 1900.

Mens han fortsatt var i tyveårene ble Blankenburg en respektert musiker og dirigent. Men det var som komponist han slo igjennom i 1906 med marsjen Gladiatorenes Avskjed (Abscheid der Gladiatoren), opprinnelig tittulert Tysklands Fyrster (Deutschlands Fürsten, komponert da han var 18 år). Med denne vant han en konkurranse i London (Hawkes & Son) blant 500 bidrag, og marsjen ble straks en favoritt blant britiske militærkorps. Som musikalsk forbilde hadde Blankenburg Paul Lincke.

Det er ingen tvil om at Blankenburg var en ekstremt produktiv komponist, men det er fortsatt uenighet om hvor mange marsjer han skal ha komponert. Han må ha skrevet en marsj pr uke (enten for korps, orkester eller piano) i over 25 år for å ha nådd 1350, som er det antallet som blir tillagt ham. Noe skal underbygge tallet: Marsj nr 1000 skal være "Tusenkunstneren" (Der Tausendkünstler), tillegnet komponisten Paul Lincke i 1928. Og 20 år senere komponerte Blankenburg fortsatt. Marsj nummerr 1001 skal forøvrig være "For gammelt vennskaps skyld " (In Alter Freundschaft).

Blankenburg selv var ikke flink med opus-nummer eller marsjantall: Det er flere hull i hans opusliste: det finnes ingen marsjer med nr mellom 291 og 440, eller mellom 451 og 513. Avisene rapporterte at han selv uttalte på sin 73-årsdag at han hadde skrevet over 1000 marsjer, faktisk var tallet nøyaktig 1.222, ifølge ham selv. Rundt 450 av disse ble spilt jevnlig. Til 75-årsdagen var tallet absolutt sikkert 1280. Mot slutten av sitt liv var tallet kommet opp i 1328. Imidlertid er høyeste opusnummer som er funnet, 1072 (Die True Siege fra 1936.) Han skal ha etterlatt seg uferdige manuskripter også. Hans gode venn Paul Lincke ferdiggjorde flere marsjer og ga dem ut på sitt forlag, Apollo i Berlin.

Noe som vanskeligjør fastsettelsen av antallet, er at han brukte 30 forlag for sine utgivelser (bl.a. 100 marsjer kom ut på Oertel i Hannover), inkludert hans eget forlag, senere døpt om og solgt som Westfalia. De fleste forlagshus ble bombet under krigen, blant annet Oertel i Hannover, og hans sønns Heika-Verlag. Også hans eget bosted i Wesel, hans agents kontor og copyright-kontoret i Berlin ble bombet, og et stort antall marsjer kan da ha forsvunnet. Det som er tilnærmet sikkert er at det idag finnes 126 som er innspilt av musikkorps og enda 160 som finnes på noter for (salong-)orkester eller piano.

Det ble i 1978 stiftet et "Internationale Blankenburg Vereinigung" i Tyskland som arbeider for fremme av hans musikk, ikke minst med å forsøke å få klarhet i størrelsen på hans verk.

Selv om mange av Blankenburgs marsjer er blandt de beste i verden, er ingen av dem offisielt godkjent av militære myndigheter for inkludering i Deutsche Armeemärsche. Dette er merkelig, for ikke bare har mange marsjer militære titler, de er også noen av de mest "tysk-militær-parade-marsj"-aktige som finnes, og er skrevet i en periode med to verdenskriger.

Blankenburg fikk sitt internasjonale gjennombrudd i 1906 med Abschied der Gladiatoren (skrevet i 1904). Andre ofte spilte marsjer er Adlerflug (Flying Eagle), Fliegerhelden, Klar zum Gefecht (Action Front), Mein Regiment, gjerne regnet som Blankenburgs yndlingsmarsj, Prinz Eitel Friedrich og Treue Waffengefährten.

Blankenburgs marsjer er preget av fengende melodier, effektfulle motmelodier og raffinerte treblåserfigurasjoner. Der ikke regnet for å være lette å spille. Euphoniumstemmen, gjerne i høyt leie, tar seg meget effektivt av motmelodiene, klarinetter og fløyter spinner sine triller over det hele, mens trompetstemmene krever en skarp tunge for de mange signalene som krydrer tonebildet. Den samlede produksjonen, selv om vi ikke vet noe om de 1000 savnede marsjene, kan karakteriseres som "tysk og effektiv".

Rehrig, William H.: The Heritage Encyclopedia of Band Music, 1991.

Shustereit, Manfred: Herman Ludwig Blankenburg und seine Zeit, i "Mit Klingendem Spiel" (tidsskriftet til Tysk forbund for militærmusikk), nr 3, 1996.

Smith, Norman E.: March Music Notes, 2000.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.