Sousafon, messinginstrument, et helikon-lignende tubainstrument. Det er usikkert hvem som egentlig konstruerte instrumentet, men spesifikasjonene ble levert i 1892 av dirigenten og komponisten John Philip Sousa (1854 -1932). 

Sousa var i 1892 blitt leder for sitt eget korps, the Sousa Band (først kalt «Sousa's New Marine Band».) Ifølge Sousas selvbiografi Marching Along var det et ønske om å forbedre korpsets kvalitet som resulterte i sousafonen. I Marinen hadde han brukt helikon-tubaer som slynger seg rundt halsen på musikeren og hviler på venstre skulder. Schallstykket peker fremover. Sousa sa selv at han mislikte dette instrumentet til konsertbruk «fordi tonen skyter over musikantenes hoder og blir for kraftig og rå». Sousa foreslo ovenfor for en instrumentmaker at hvis man hadde et stort schallstykke pekende oppover så ville lyden blande seg over hele korpset som «glasuren på en kake». Sousa forteller videre at instrumentmakeren designet et horn etter denne beskrivelsen, og det har blitt tatt i bruk  under navnet Sousafon.

Det har vært mye strid om opphavet og konstruksjonen av instrumentet, og to instrumentmakere var involvert. J. W. Pepper virker å være de som bygde en eksperimentell modell i 1893. I 1898 bygget C. G. Conn den første masseproduserte modellen etter opprinnelig design, og i 1908 bygget C. G. Conn instrumentet slik vi kjenner det i dag.

Firmaets historie startet med trykkerivirksomhet i 1845. Sousa selv bekrefter at Pepper gjorde historie i instrumentmaking da de i 1893 laget den første Sousafonen. Med Sousas ord, «Sousafonen fikk sitt navn etter forslag gitt meg av J.W. Pepper, instrumentmakeren i Philadelphia. ... jeg snakket med Mr. Pepper om å konstruere et bass instrument med schallstykket pekende oppover, justerbart for konsertbruk. Han bygget en og, takknemlig for mitt forslag, kalte han den Sousafon. Instrumentet ble straks tatt up av andre instrumentmakere...»

instrumentmakerne C. G. Conn, med oppstart i 1875, kan skryte av at de er det eldste igangværende instrumentfabrikanten i Amerika. Instrumentet som Conn utviklet fra 1898 var først som en helikon med vidt schallstykke pekende rett oppover, og så i den nå velkjente form med avtagbart schallstykke på opptil 66 cm pekende fremover over musikantens hode. Den med oppovervendt schallstykke ble kalt Raincatcher (regnfanger) og var selvfølgelig ikke så egnet til parade eller konsert i friluft. Conn produserte fra 1908 den med schallstykke pekende forover slik vi kjenner instrumentet i dag.

Musikkhistorikeren Anthony Baines skriver at tubaen ikke hadde spesiell konkurranse fra den amerikanske Sousafonen (i Eb eller Bb) «...som Conn utviklet fra 1898....»

Conn ble fremhevet av Sousa mange ganger og de fikk bruke hans navn i reklameøyemed. Conn produserer også i dag Sousafoner, og har åtte modeller i sitt sortiment, seks av dem beskrives som «direkte etterkommere» etter Sousas egen, og to er i fiberglass.

Sousafonen har vist seg gjennom historien å gjøre seg best som et paradeinstrument i musikkorps, gjerne med schallstykket som peker fram, forsynt med tøy med korpsets navn el. logo. Den lages i en mindre type stemt i Eb og en større stemt i Bb, og rørlengden tilsvarer andre tubainstrument med samme stemming. I jazzkretser i 20-årene og fremover var Sousafonen populær som bassinstrument. Nå lages instrumentet altså helt eller delvis i fiberglass, noe som gjør det lettere i vekt, mens det påstås at tonekvaliteten ikke lider.

Instrumentet har ikke hatt samme suksess i konsertbruk og det fremoverstilte schallstykke som ble resultatet, brukte ikke Sousa i det hele tatt. Det var jo det han ville unngå når han hadde den opprinnelige ideen til utviklingen av instrumentet.

  • Baines, Anthony. Brass instruments: Their history and development, 1978.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.