Indias geografi

Deccanplatået i sør omfatter den sentrale delen av den indiske halvøya. Bildet viser Deccanplatået i delstaten Maharashtra.
Av /Shutterstock.
Thar-ørkenen i delstaten Rajasthan, India.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Deccanplatået blir mot vest og øst avgrenset av Ghatsfjellene. Western Ghats når opp i cirka 1500 meter over havet og stiger terrassevis opp fra en smal kystslette.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

India dekker et areal som tilsvarer omkring en tredjedel av Europas størrelse. Dette store landområdet kan naturgeografisk deles inn i tre veldefinerte hovedregioner: Deccanplatået i sør, det nordindiske lavland og Himalaya.

Deccanplatået

Deccanplatået omfatter den sentrale delen av den indiske halvøya. Det utgjorde i Jordens oldtid og mellomalder en del av kontinentet Gondwanaland, sammen med Afrika, Australia, Antarktis og mesteparten av Sør-Amerika. Først i tertiær ble Deccan helt skilt fra dette fastlandet, og fikk sin nåværende posisjon etter å ha drevet mot det nordenforliggende kontinentet Angaris (Asia).

Platået består av prekambriske bergarter, granitter, gneiser og krystalline skifere, som utgjør restene av sterkt omdannede og nederoderte fjellkjeder. Over disse bergartene finnes svakt foldede, mindre omdannede sedimenter. Underst ligger et mektig konglomeratlag, lokalt over 6000 meter tykt; deretter følger avleiringer av sandstein, skifere og kalkstein, sannsynligvis dannet ved overgangen mellom prekambrium og kambrium. I tertiær opplevde Deccan kraftig vulkansk virksomhet med utstrømning av veldige mengder basaltisk lava. Basaltområdene dekker over 500 000 kvadratkilometer i den nordvestre delen av halvøya, med en tykkelse av opptil 3000 meter.

Det 350–600 meter høye Deccanplatået blir mot vest og øst avgrenset av Ghatsfjellene. Western Ghats når opp i cirka 1500 meter over havet og stiger terrassevis opp fra en smal kystslette, som blir noe bredere lengst i nord ved Khambhatbukta, der elvene Narmada og Tapi har bygd opp deltaer. Eastern Ghats er fellesnavnet på de lavere og mindre fremtredende bakkepartiene som danner platåets brudte, østlige rand. Western og Eastern Ghats løper sammen helt i sør i Nilgirifjellene (2636 meter over havet). En dyp forsenkning, Palghat Gap, skiller disse fra Anaimalaifjellene på sørspissen av halvøya, hvor Anai Mudi (2695 meter over havet) danner det høyeste punkt på Deccan. Da den høyeste delen av Deccanplatået ligger i vest og sør, har nesten hele halvøya avløp østover gjennom Eastern Ghats til Bengalbukta. Kystsletta er mye bredere i øst, og store elver som Cauvery, Krishna, Godavari og Mahanadi har bygd opp vidstrakte deltaer.

Det «egentlige» Deccan avgrenses mot nord av den cirka 1000 meter høye fjellkjeden Satpura Range. Sammen med Ajanta Range og Chota Nagpur-platået, danner disse fjellene en viktig vest–øst-gående grenselinje, som både kulturelt og fysisk har hemmet forbindelsene mellom det nordlige og det sørlige India. Satpurafjellene skilles ved den dype og 40–65 kilometer brede Narmadadalen fra Vindhya Range. Disse fjellene er 600–800 meter høye og danner sørgrensen for Malwaplatået, som geologisk må regnes som en utløper fra Deccan.

Platået er bygd opp av lava og dreneres av Chambalelven, og går i nord umerkelig over i det nordindiske lavland. Platået stiger nordvestover mot Aravalli Range, som danner en markant front mot den bakenforliggende Tharørkenen, som strekker seg inn mot grensen til Pakistan. Sør for Thar utgjør de vidstrakte sumpene Rann of Kutch grensen mot Kathiawarhalvøya, som er en klipperik halvørken hovedsakelig oppbygd av lava.

Det nordindiske lavland

Brahmaputra ved Samarjam, India. Lokale innbyggere krysser elven.
Av /NTB Scanpix.

Lavlandet strekker seg fra grensen mot Pakistan i vest til Bengalbukta i øst. Det har en gjennomsnittlig bredde på mellom 250 og 300 kilometer, og avgrenses mot nord av Himalaya og mot sør av Malwaplatået og Chota Nagpur-platået. Lavlandet dekkes av deler av de tre store elvesystemene, Ganges, Indus og Brahmaputra. Det oppstod opprinnelig som en massiv nedfoldning av jordskorpen ved de samme foldningene som dannet Himalaya, og er senere fylt opp av sedimenter av opptil 10 000 meters tykkelse.

Geologisk kan det skilles mellom eldre og leirholdige sedimenter (bhangar) som utgjør de høyereliggende deler av slettelandet, og det lavere terrenget som består av yngre og mer sandholdige avsetninger (khadar). Mellom bhangar og khadar er det vanligvis en høydeforskjell på cirka 60 meter. Topografisk består det nordindiske lavland av et nesten flatt, lavtliggende landområde, der elvevoller eller leveer er blant de få naturfenomener som bryter ensformigheten i det flate landskapet.

Himalaya

Darjeelingdalen, nær grensen mot Nepal. I bakgrunnen Kanchenjunga (8598 m), Indias høyeste fjell og det tredje høyeste i verden. Himalaya skiller det indiske subkontinent fra resten av Asia, og fjellkjeden hever seg bratt opp fra det nordindiske lavlandet i tre markerte trinn. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Himalayafjellkjeden utgjør hoveddelen av den «mur» som skiller Det indiske subkontinent fra resten av Asia.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Kanchenjunga er Indias høyeste og verdens tredje høyeste fjell.
Av .
Lisens: CC BY NC SA 2.0

Fjellkjeden Himalaya utgjør hoveddelen av den «mur» som skiller Det indiske subkontinent fra resten av Asia. Fjellkjeden, som er verdens høyeste med mer enn 90 topper på over 7500 meter, strekker seg i en lengde av cirka 2500 kilometer. Den er dannet som ledd i den store tertiære foldning, som også omfatter blant annet Alpene. Fjellene er bygd opp av rikt fossilførende havavsetninger av alder fra kambrium til tertiær, men også for en stor del av sterkt omdannede krystallinske bergarter. Bergartene er kraftig sammenfoldet, og det er påvist store overskyvninger. Fjellene reiser seg bratt opp fra det nordindiske lavlandet i tre markerte trinn. Det nederste består av de 1000–1500 meter høye Siwalik Hills, det mellomste av Lille Himalaya, hvor høyden varierer mellom 1800 og 3000 meter, og det øverste av det forrevne Store Himalaya.

Bare den østlige og den vestlige delen av Himalaya ligger innenfor Indias grenser. I øst danner fjellene den såkalte North East Frontier (Arunachal Pradesh), som nesten helt er avskåret fra resten av India av Bangladesh. Forbindelsen med India sikres gjennom den cirka 850 kilometer lange og 100 kilometer brede Brahmaputradalen, som geomorfologisk hører sammen med Gangessletta. Det østlige Himalaya reiser seg steilt opp fra slettelandet, med høyder på 3000–4500 meter over havet. Høyest her er Kangto (7090 meter over havet) på grensen mot Kina.

Lengst i øst svinger Himalaya sørover og danner Patkai Hills på grensen mot Myanmar, og fortsetter inn i Myanmar. Gjennomsnitthøyden er her omkring 1500–1800 meter over havet, og få topper når høyere enn 3000 meter over havet. Assamplatået, som er sammensatt av de cirka 1500 meter høye Garo, Khasi og Jaintia Hills, er en utløper fra Deccanplatået og avviker sterkt rent geologisk fra de tilgrensende fjellområdene.

Også Kashmir lengst nord i India og området mellom Kashmir og Nepal tilhører Himalaya. De nordlige to tredjedelene av Kashmir består dels av forrevne og høye fjellpartier, med topper over 6000 meter, dels av fjellplatåer i 3500–4500 meters høyde. Høyeste fjell i den indisk-kontrollerte delen av Kashmir er Nunkun (7135 meter over havet).

Kashmirdalen, som er et langstrakt basseng, cirka 130 kilometer langt og 40 kilometer bredt, gjennomskåret av elven Jhelum, danner et markant geografisk trekk i dette området. I Himachal Pradesh og Uttar Pradesh når fjellene flere steder over 7000 meter, blant annet Trisul (7127 meter over havet), Kamet (7756 meter over havet) og Nanda Devi (7817 meter over havet), som var den høyeste toppen i selve India inntil Sikkim med Kanchenjunga (8603 meter over havet) ble innlemmet i Den indiske union 1975.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg