Hans Henrik von Essen

Essen tilhørte den gamle svensk adelsslekten Essen med røtter på øya Ösel (Saaremaa i nåværende Estland). Han fikk en for samtidens adelsmenn typisk utdannelse, med studier i Uppsala og Göttingen, og var deretter yrkesoffiser og i perioder knyttet til hoffet under Gustav 3. og Gustav 4. Adolf. Han ble generalmajor i 1795, og var fra 1795 til 1797 överståthållare i Stockholm.

I årene 1800–1807 var Essen generalguvernør over svensk Pommern, der han medvirket til opphevelsen av livegenskapet. Etter revolusjonen i 1809, da den svenske riksdagen avsatte kong Gustav 4. Adolf, fikk Essen sete i riksrådet og ble utnevnt til greve. Han var svensk sjefsforhandler ved fredsforhandlingene med Frankrike under napoleonskrigene i 1809–1810, og i oktober 1810 var det Essen som, i egenskap av nyutnevnt svensk riksmarskalk, tok imot den nye tronfølgeren Jean Baptiste Bernadotte (Karl Johan) da han for første gang satte foten på svensk jord.

Det oppstod snart et nært tillitsforhold mellom kronprins Karl Johan og Essen, og fra 1812 gikk Essen helt og fullt inn for kronprinsens plan om å erobre Norge. Han ble utsett til å virkeliggjøre denne planen og deretter styre den nye provinsen. Ifølge Kieltraktaten, som ble inngått 14. januar 1814, måtte Danmarks konge godta at Norge skulle avstås til Sveriges konge. Dagen etter fikk Essen ordre om å besette landet, og 13. februar ble han utnevnt til svensk generalguvernør over Norge.

Essens hærstyrker var imidlertid ikke sterke nok til straks å slå ned den motstanden som reiste seg. I forhandlinger med blant andre den fungerende norske utenriksminister, riksgreve C. J. W. Schmettow, i Strömstad 6. mars 1814 forsøkte Essen forgjeves å overtale nordmennene til å akseptere Kieltraktaten. Etter kongevalget under riksforsamlingen på Eidsvoll 17. mai innså han at krig ville bli nødvendig. Under krigen i august 1814 overtok Karl Johan selv overkommandoen, mens Essen kommanderte det armékorpset som først rykket inn i Norge. Krigen varte bare i litt over to uker, og endte med at Norge gikk inn i en personalunion med Sverige.

Den instruks Essen hadde fått da han var blitt utnevnt til generalguvernør, ville ha gjort ham til sivil og militær øverstkommanderende for et norsk embetsverk og en norsk folkerepresentasjon under svensk overhøyhet. Eidsvollsgrunnloven hadde umuliggjort dette programmet. I stedet ble Essen 11. november 1814 utnevnt til det norske embetet stattholder og formann for en selvstendig norsk regjering. En uke senere ble han også utnevnt til kansler for det norske universitetet, og 28. november ble han norsk feltmarskalk. For å ivareta sine mange oppgaver hadde han et stattholderkanselli med en bemanning på 10 svenske embetsmenn i tillegg til sine norske regjeringskontorer og sivile og militære embetsmenn ut over landet.

Selv om Grunnloven innskrenket stattholderens myndighetsområde, hadde Essen med sine tre embetsfunksjoner stor makt i de formative årene etter 1814. Særlig hans funksjon som militær øverstbefalende under «høystbefalende generalissimus» (kronprins Karl Johan) gjorde ham til en mektig mann i den nye selvstendige staten. Essens militære myndighet var fastsatt i en instruks som fulgte sammen med regjeringsinstruksen 28. november 1814. Hans program var imidlertid den instruksen han hadde fått som generalguvernør allerede i februar. Her het det at Norge forent med Sverige kunne redusere sin militære styrke «åtminstone till hälften». Dette ble gjennomført med hærordningen av 1817, da den norske armeen ble redusert fra 23 000 til 12 000 mann. I 1816 nedsatte Essen også en flåtekomité, som foreslo en dramatisk utbygging av den norske marinen. Sverige og Essen ville helst gjøre den norske hæren, som svenskene gjennom århundrer hadde betraktet som en farlig fiende i vest, ubrukelig. En slagkraftig norsk marine skulle derimot styrke Sverige mot Russland.

Men Essens mål om et Norge under svensk kommando ble motarbeidet av Stortinget. Karl Johans personlige styre trettet ham også. Sommeren 1816 søkte Essen avskjed, «trött på norrmännens obstruktion» og Karl Johans stadige inngrep i stattholderens embetsutførelse. Nordmennene – «dette vilde og mørke Folk» – burde behandles som det erobrede folk det faktisk var, mente Essen. Han dro hjem med den resignerte overbevisning at det ville ta generasjoner å oppnå «de to Nationers Amalgamation».

Tilbake i Sverige ble Essen utnevnt til riksmarskalk (hoffsjef) i 1816 og øverstbefalende i Skåne i 1817. Han var medlem av Riksdagen fra 1817 til 1818, men som formann i Riksdagens konstitusjonskomité ble han nødt til å målbære kritikken mot en av Karl Johans nærmeste medarbeidere, admiral og statsråd Olof Rudolf Cederström (1764–1833), som endte med riksrettsdom mot admiralen. Dette medførte at Karl Johan avsatte Essen fra hans militære stillinger, men beholdt ham som sjef for hoffet.

Hans Henrik von Essen døde under et kuropphold i Uddevalla i 1824.

Deler av von Essens privatarkiv (som ble oppløst etter hans død), blant annet korrespondansen med Karl Johan, finnes i Riksarkivet i Stockholm og i Bernadotteska familjearkivet på Stockholms slott.

Et maleri (helfigur) av Essen, malt av Per Krafft d.y., ukjent år, finnes i Statens porträttarkiv, Gripsholm slott.

• 1814 – det selvstendige Norges fødsel
• Kieltraktaten
• krigen i 1814
• stattholder

• Berg, Roald: «Den svenske ’general-guvernørtiden’ i Norge 1814–1829», i skriftserien IFS Info, 1991
• Berg, Roald: Profesjon, union, nasjon 1814–1905, bind 2 i Norsk forsvarshistorie, Bergen 2001
• Berg, Roald: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 3, 2001
• Holm, N. F.: biografi i Svenskt biografiskt lexikon, bind 14, 1953
• Koht, Halvdan: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 3, 1926
• Nielsen, Yngvar (utg.): Breve fra Grev H. H. von Essen til H.K.H. Kronprins Carl Johan, indeholdende Bidrag til Norges og Sveriges Historie 1814–1816, 1867
• Nielsen, Yngvar: Norges Historie efter 1814, bind 1, 1882