Folgefonna nasjonalpark, opprettet 2005 som Norges 25. nasjonalpark. Den omfatter 545 km2 og ligger i kommunene Kvinnherad (største delen), Etne, Odda, Ullensvang og Jondal i Hordaland. Rundt nasjonalparken er det opprettet fire landskapsvernområder med en særpreget og vakker vassdragsnatur: Ænesdalen, Bondhusdalen, Hattebergsdalen og Buer. Til sammen utgjør verneområdet om lag 600 km2.

Folgefonna er vår tredje største platåbre og dekker store deler av halvøya mellom Sørfjorden og Hardangerfjorden-Maurangerfjorden. Med sin høyde, størrelse og markante profil er den et landemerke på lang lei.

Det som er særlig imponerende, er det usedvanlig kraftige relieffet, med tusen meters fall nokså rett ned fra brekanten til fjorden. Kontrastene er særlig sterke om våren fra de store snøflatene og ned i den blågrønne Sørfjorden med sine grønne bakker og blomstrende, hvite eplehager. Rundskuet favner vidt, fra Hardangervidda med Hårteigens kjente hoggestabbeprofil midt på vidda til Hardangerjøkulens halvkuleformede iskappe i nord. Vestover ligger hele Sunnhordlands fjord- og øyverden i himmelvidt skue med storhavet langt ute bak øyene Stord og Bømlo.

Som alle platåbreer har også Folgefonna en akkumulasjons- eller oppsamlingssone på toppen, mens overskuddet føres ned til avsmelting i form av flere brearmer. De mest kjente er Buarbreen på østsiden, ovenfor Odda, og Bondhusbreen på vestsiden, som strekker seg ned mot Maurangerfjorden.

Opp til midten av 1950-årene var breen sammenhengende, men jevn avsmeltning har gjort den tredelt med de mindre Nordre Folgefonna og Midtre Folgefonna i nord og den store Søndre Folgefonna i sør. Den største istykkelsen er målt til omkring 500 meter, breens høyeste punkt ligger 1651 meter over havet, og brearealet er 203 km2.

Det er høyden over havet og de store snømengdene som har skapt Folgefonna. Beregninger viser at det på toppen faller mellom 4000 til 6000 mm nedbør i året, og ca. 70 % av denne nedbøren faller som snø. Det er mellom 200 og 240 dager med nedbør, så dette er ikke stedet for solhungrige turister.

Bondhusbreen i Mauranger er kjent i glasiologisk historie fordi det var her sogneprest Nils Hertzberg fra Ullensvang foretok de første bremålinger i Norge. Med primitive instrumenter fant han ut at toppen av breen lå på ca. 1600 meter (2400 alen hos Hertzberg). Dagens laser- og satellittmålinger sier 1640 meter, så presten regnet ikke mye feil.

I dag har breen trukket seg langt opp i fjellsiden, men det skogløse området nedenfor og fram til en endemorenene, forteller hvor langt breen gikk i 1820–40-årene.

Breen er lett tilgjengelig fra bilveien ved Ænes i Mauranger. Derfra er det god kjerrevei opp til vannet og videre på sørsiden av det nesten fram til området nedenfor brefallet. Her ligger det flere endemorener, som forteller om forskjellige brestøt. Den fremste morenen ned mot selve vannet er fra den lille istiden omkring 1740–50, da alle breene i Norge vokste sterkt.

Floraen rundt Folgefonna skiller seg ikke noe fra den en ellers finner i Vestlandsfjellene, med et unntak, nemlig norsk malurt (Artemisia norvegica).

Dette er en plante med spesiell historie, ettersom den ble beskrevet på basis av eksemplarer innsamlet på Dovre i 1865. Den har relativt store forekomster i dette området og i Trollheimen, og det ble tatt som et bevis på at den måtte ha overvintret her under istiden. Dagens teori er at forekomstene i de to nevnte områdene skyldes innvandring etter istiden, fra områder utenfor Møre, som lå tørrlagte under istiden på grunn av at alt vannet som lå bundet på land i form av isbreer. Denne teorien ble styrket da norsk malurt også ble funnet i Ryfylke, ved Folgefonna og deretter i fjellområdene i Skottland. Det er nå enighet om at disse sørlige forekomstene skyldes en innvandring fra den da tørre Nordsjø-tundraen like etter istiden.

Folgefonna er et populært område for vårskiturer, enten en ønsker å gå breen på langs, eller bare ta korte turer inn fra kanten. Det er flere korte, merkede stier inn til brefrontene, blant annet ved Bondhusbreen, opp den såkalte Keiserstien, opp fra Tokheim og ved Buarbreen. Det er tre selvbetjeningshytter ved og delvis innpå selve breen, med Holmaskjerbu som ligger på en ørliten nunatak omtrent midt på breen, og Fonnabu og Breidablikk på vestsiden. Om sommeren er det fin tur å gå tvers over breen fra Tokheim ved Sørfjorden, via Holmaskjerhytta og Breidablikkhytta og ned til Mauranger.

Orheim, O. Norske isbreer, Cappelen Damm 2009.

Ryvarden, L. og B. Wold: Norges isbreer, Universitetsforlaget 1991.

Rosendal Turlag: Fra fjord til fonn, eget forlag 1998.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.