Folgefonna, Hardangervidda og Hallingskarvet nasjonalparker (oransje). Kartet viser også landskapsvernområder (grønt) og naturreservater (rødt). 
Folgefonna
Lisens: CC BY SA 3.0

Folgefonna nasjonalpark ble opprettet 2005 som Norges 25. nasjonalpark. Den omfatter 545 km2 og omgir isbreen Folgefonna i kommunene Kvinnherad (største delen), Etne og Ullensvang i Vestland fylke. Rundt nasjonalparken er det opprettet fire landskapsvernområder med en særpreget og vakker vassdragsnatur: Ænesdalen, Bondhusdalen, Hattebergsdalen og Buer. Til sammen utgjør verneområdet om lag 600 km2.

Landskapet

Folgefonna sett fra Norheimsund.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Folgefonna er vår tredje største platåbre og dekker store deler av halvøya mellom Sørfjorden og Hardangerfjorden-Maurangsfjorden. Med sin høyde, størrelse og markante profil er den et landemerke på lang vei.

Det som er særlig imponerende, er det usedvanlig kraftige relieffet, med tusen meters fall nokså rett ned fra brekanten til fjorden. Kontrastene er særlig sterke om våren fra de store snøflatene og ned til den blågrønne Sørfjorden omgitt av grønne bakker og blomstrende hvite eplehager. Rundskuet favner vidt, fra Hardangervidda med Hårteigens kjente hoggestabbeprofil midt på vidda til Hardangerjøkulens halvkuleformede iskappe i nord. Vestover ligger hele Sunnhordlands fjord- og øyverden i himmelvidt skue med storhavet langt ute bak øyene Stord og Bømlo.

Breen

Holmaskjer er en selvbetjent DNT-hytte som ligger på en nunatak inne på Folgefonna.
Holmaskjer

Som alle platåbreer har også Folgefonna en akkumulasjons- eller oppsamlingssone på toppen, mens overskuddet føres ned til avsmelting i form av flere brearmer. De mest kjente er Buarbreen på østsiden, ovenfor Odda, og Bondhusbrea på vestsiden, som strekker seg ned mot Maurangsfjorden.

Opp til midten av 1950-årene var breen sammenhengende, men jevn avsmeltning har gjort den tredelt med de mindre Nordre Folgefonna og Midtre Folgefonna i nord og den store Søndre Folgefonna i sør. Den største istykkelsen er målt til omkring 500 meter, breens høyeste punkt ligger 1651 meter over havet, og brearealet er 203 km2.

Det er høyden over havet og de store snømengdene som har skapt Folgefonna. Beregninger viser at det på toppen faller mellom 4000 til 6000 mm nedbør i året, og cirka 70 prosent av denne nedbøren faller som snø. Det er mellom 200 og 240 dager med nedbør.

Bondhusbreen – en glasiologisk pionerbre

Bondhusvatnet i Folgefonna nasjonalpark. Bak til venstre kommer brearmen Bondhusbreen ned fra Folgefonna.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Bondhusbrea i Mauranger er kjent i glasiologisk historie fordi det var her sogneprest Nils Hertzberg fra Ullensvang foretok de første bremålinger i Norge. Med primitive instrumenter fant han ut at toppen av breen lå på cirka 1600 meter over havet (2400 alen hos Hertzberg). Dagens laser- og satellittmålinger sier 1640 meter, så presten regnet ikke mye feil.

I dag har breen trukket seg langt opp i fjellsiden, men det skogløse området nedenfor og fram til en endemorenene, forteller hvor langt breen gikk i 1820–1840-årene.

Breen er lett tilgjengelig fra bilveien ved Ænes i Mauranger. Derfra er det god kjerrevei opp til vannet og videre på sørsiden av det nesten fram til området nedenfor brefallet. Her ligger det flere endemorener, som forteller om forskjellige brestøt. Den fremste morenen ned mot selve vannet er fra den lille istiden omkring 1740–1750, da alle breene i Norge vokste sterkt.

Flora

Folgefonna nasjonalpark består av mye mer enn høyfjell og isbre, og har en variert natur og mye vegetasjon i de lavere områdene.

Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Floraen rundt Folgefonna skiller seg ikke noe fra den en ellers finner i vestlandsfjellene, med ett unntak, nemlig norsk malurt (Artemisia norvegica).

Dette er en plante med spesiell historie, ettersom den ble beskrevet på basis av eksemplarer innsamlet på Dovre i 1865. Den har relativt store forekomster i dette området og i Trollheimen, og det ble tatt som et bevis på at den måtte ha overvintret her under istiden. Dagens teori er at forekomstene i de to nevnte områdene skyldes innvandring etter istiden, fra områder utenfor Møre, som lå tørrlagte under istiden på grunn av at alt vannet som lå bundet på land i form av isbreer. Denne teorien ble styrket da norsk malurt også ble funnet i Ryfylke, ved Folgefonna og deretter i fjellområdene i Skottland. Det er nå enighet om at disse sørlige forekomstene skyldes en innvandring fra den da tørre Nordsjø-tundraen like etter istiden.

Turer

Folgefonna er et populært område for vårskiturer, enten en ønsker å gå breen på langs, eller bare ta korte turer inn fra kanten. Det er flere korte, merkede stier inn til brefrontene, blant annet ved Bondhusbrea, opp den såkalte Keiserstien, opp fra Tokheim og ved Buarbreen. Den norske turistforening har tre selvbetjente turisthytter i nasjonalparken, med Holmaskjer som ligger på en ørliten nunatak omtrent midt på breen (helt nord på Søndre Folgefonna), Fonnabu på vestsiden og Sauabrehytta i sørøst. Den ubetjente Breidablikk ligger like utenfor nasjonalparkgrensa, på vestsiden av breen. Om sommeren er det fin tur å gå tvers over breen fra Tokheim ved Sørfjorden, via Holmaskjer og Breidablikk og ned til Mauranger.

Kart

Folgefonna nasjonalpark.
/Statens kartverk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Orheim, O. (2009). Norske isbreer, Cappelen Damm.
  • Ryvarden, L. og B. Wold (1991). Norges isbreer. Universitetsforlaget.
  • Rosendal Turlag (1998). Fra fjord til fonn.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg