Finlands geografi

Finland ligger mellom 60. og 70. breddegrad, og rundt en tredjedel av landet ligger nord for polarsirkelen.

Nordligste punkt er den lapplandske byen Nuorgam (nordsamisk: Njuorggán) i Utsjoki kommune: 70° 5ʹ 30ʹʹ n.br., og sørligste punkt er ålandske Bogskär i Kökar kommune: 59° 30ʹ 10ʹʹ n.br.

Landet er 1157 kilometer fra nord til sør, og største bredde er 542 kilometer. Kystlinjen er om lag 1100 kilometer lang, innskjæringer ikke medregnet. Det høyeste punktet er Haldefjäll (finsk: Halti, nordsamisk: Háldičohkka) som måler 1324 meter over havet. Haldefjäll er egentlig en sekundærtopp til Ráisduottarháldi som er 1361 meter høyt og ligger på grensen mellom Nordreisa og Kåfjord kommuner i Troms fylke.

Landets grenser utgjør til sammen 2582 kilometer; av dette er 1269 kilometer mot Russland, 736 kilometer mot Norge og 586 kilometer mot Sverige. Grensen mot Sverige følger Torne älv (finsk: Tornionjoki, nordsamisk: Duortnoseatnu), Muonio älv (finsk: Muonionjoki) og Könkämä älv (finsk: Könkämäeno, nordsamisk: Geaggáneatnu) til Treriksrøysa. Mot Norge danner vannskillet Anárjohka (svensk: Enare älv, finsk: Inarijoki) og Tanaelva (svensk: Tana älv, finsk: Tenojoki, nordsamisk: Deatnu) en naturlig grense helt til Polmak. I øst følger grensen delvis vannskillet og i sørøst delvis høyderyggen Salpausselkä. Av Finlands totale areal er over halvparten dekket av skog og 33 551 km² sjøer og vassdrag. Det finnes omkring 188 000 innsjøer i Finland over 500 m².

Hele Finland hører med til det fennoskandiske grunnfjellsskjoldet. Bergartene er gammel omdannet granitt, gneis og krystallinske skifre. Finland mangler så å si helt fjell fra yngre tid enn prekambrium. Rapakivigranitten er av de yngste og mest kjente bergartene. Denne grunnfjellsbergarten er særlig fremtredende i den sørlige del av Finland. Granitten smuldrer meget lett og gir et forvitret materiale som ikke gir særlig fruktbar jord.

Grunnfjellsoverflaten er jevn, men småkupert og sterkt oppsprukket. Hovedsprekkeretningen i fjellet er nordvest-sørøst, med tverrgående striper i nordøst-sørvestlig retning. Langs disse svakhetssonene har breene i istiden gravd ut fordypninger, dødisgroper i grunnfjellet, som nå er fylt av sjøer og myrer.

Isbreenes avsetninger spiller en betydelig rolle i Finlands topografi, spesielt gjelder dette avleiringer som ble gjort i havet og i breelvene. Den jevne grunnfjellsoverflaten i innlandet er dekket av et tynt lag morenegrus. Friske erosjonsformer er ikke av særlig betydning. På grunn av den jevne overflaten har ikke isen etterlatt seg særlige spor i fjellet. Det er få skuringsstriper som antyder isens retning.

I sør er morene- og elveavsetninger samlet i svære parallelle rygger av grus og sand som rager høyt opp i landskapet. Særlig karakteristisk er Salpausselkä-ryggene, som krysser Finland sør for sjøene om lag 25 kilometer fra hverandre. Dette er endemorener som ble dannet ved kanten av ismassene. Disse frontavsetningene korresponderer med ra-avsetningene i Norge, som stykkevis kan følges til Ryfylke. Endemorenene er ikke oppdemningsrygg for innsjøene, som er såkalte trau som ble liggende igjen etter at breene forsvant. På tvers av disse randdannelsene slynger det seg langstrakte åsrygger, eskere, ofte som smale tanger over innsjøene. Eskere er karakteristisk for Finland; de er avsetninger fra breelvene som gikk i tunneler under isbreen i isens lengderetning. Ellers finnes en rekke mindre morenerygger, drumliner, særlig i den østlige delen av Finland.

Da breene smeltet, var landet presset ned av ismassene, og havet dekket store deler av Finland i den seneste del av istiden. I havet ble det avsatt leirsedimenter som er blitt tørt land etter at landet igjen har hevet seg, og disse utgjør nå leirsletter i elvedalene og ellers sprekkefyllinger i landskapet. Særlig i sør og sørvest ble det avsatt mye leire, og her finnes de beste jordbruksområdene. Landhevningen pågår fremdeles med om lag 40 centimeter per 100 år i sør, og om lag én meter på vestkysten ved Vasa.

Finland kan deles inn i tre naturgeografiske regioner: innsjøplatået, kystlandet og høylandet i Nord-Finland.

1. Innsjøplatået ligger nord for Salpausselkä. Av arealet er over 25 prosent innsjøer som alle er vidt forgrenet og forholdsvis grunne. Vanlig dybde er mellom 5 og 20 meter, dypest er Päijänne med 93 meter. Sjøene ligger alle i hovedretningen nord-sør eller nordvest-sørøst, og har også noenlunde samme høyde over havet: Saimen (76 meter), Kallavesi (82 meter), Päijänne (78 meter), Näsijärvi (95 meter) og Pielsjärvi (94 meter). Den største innsjøen i dette området er Saimen (finsk: Saimaa) på 4377 km², som er Finlands største og Europas fjerde største innsjø, deretter kommer Päijänne på 1081 km² som er Finlands tredje største innsjø. Innsjøenes strandlinjer er svært oppdelte og uregelmessige.

Innsjøplatået er høyest i nordøst med toppene Naulavaara, 355 meter over havet, og Koli, 348 meter over havet. De største og mest kjente eskerne er Punkaharju og Kejsaråsen (finsk: Keisarinharju). Av det totale arealet i innsjøplatået for øvrig er 5–10 prosent dyrket mark og omtrent 60 prosent produktiv skog.

2. Kystlandet er et lavlandsområde, cirka 50–100 kilometer bredt, og går rundt hele kysten fra grensen mot Russland til innerst i Bottenvika. Det stiger fra havnivå til om lag 100 meter over havet. Kystlandet var på slutten av istiden oversvømmet av hav, og særlig i sør og sørvest finnes de beste jordbruksområdene. I Bottenvika er det mer sandholdig jord, særlig langs elvene, og det er også store myrområder, men med god drenering kan også disse bli bra jordbruksjord.

I sør finner man en utpreget skjærgårdskyst med et utall av holmer og små innbuktninger. Gjennom kystlandet renner Finlands viktigste elver. Saimen har avløp til Ladoga gjennom elven Vuoksen (finsk: Vuoksi, russisk: Vuoksa). Ved Kotka kommer Kymmene älv (finsk: Kymijoki), som er avløpet til Päijänne, og ved Björneborg (finsk: Pori) kommer Kumo älv (finsk: Kokemäenjoki), som er Näsijärvis avløp. Ved Uleåborg (finsk: Oulu) kommer Ule älv (finsk: Oulujoki), som er Ule träsks avløp. Av arealet i kystlandet er 40 prosent i sørvest til 5 prosent i nord dyrket mark, og om lag 50–60 prosent er produktiv skog.

3. Høylandet nord for innsjøplatået har også platåkarakter, avbrutt av fjellpartier 500–800 meter over havet, i nordvest mot norskegrensen ligger Finlands høyeste fjell Haldefjäll (finsk: Halti) 1328 meter over havet. I høylandet ligger også Finlands nest største innsjø Enare träsk (1102 km²) og Kemi älv, Finlands lengste elv (483 kilometer lang). Av arealet i nord er under én prosent dyrket mark, 50–60 prosent er produktiv skog, og resten er uproduktive områder.

Finlands klima har et mer kontinentalt preg enn vårt norske klima, selv om Ålandsøyene og deler av sørkysten har et fuktig kystklima. Hverken når det gjelder temperatur eller nedbør er det store regionale kontraster. Spesielt om sommeren er temperaturforskjellene små. I Sør-Finland er middeltemperaturen i juli 17–18 °C, i Lappland 14–15 °C. Om vinteren er forskjellen større. På Ålandsøyene er middeltemperaturen i februar −4 °C, i Lappland −15 °C. Vintrene kan her være svært kalde, med minimumstemperaturer ned mot –50 °C. Østersjøhavnene fryser til 3–4 måneder helt ut i skjærgården selv i milde vintrer.

De klimatiske kontrastene mellom Sør- og Nord-Finland kommer best til uttrykk i sammenligningen mellom visse klimatiske forhold. Vekstperioden (antall dager hvor gjennomsnittlig temperatur er over 5 °C) er 175 dager på sørkysten og 120 dager i Lappland. Antall dager med snødekt mark er i sørvest rundt 100, mens den i Lappland er omkring 200. Snødybden på Ålandsøyene er i gjennomsnitt cirka 20 centimeter, øst for Ule träsk mer enn 80 centimeter. Gjennomsnittlig årsnedbør er i sør 750 millimeter, mot bare 400–450 millimeter i den vestligste del av Lappland, som kommer i regnskyggen av den skandinaviske fjellkjede. Det er jevnt over tørrere på vestkysten enn i innlandet i øst. Perioden med mest nedbør er juli–august. Våren er nedbørfattig, særlig langs kysten.

• Finland
• Planteliv i Finland
• Dyreliv i Finland

• Detaljert klimainformasjon om Finland hos Den meteorologiske verdensorganisasjon.