Arbeiderpartiets kvindeforbund, stiftet i 1901, ble starten på Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Bildet er fra landsmøtet i 1918.

Arbeiderpartiets kvindeforbunds landsmøte 1918 av Ukjent fotograf/Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Arbeiderkvinnebevegelsen i Norge ble etablert på begynnelsen av 1900-tallet. Da ble Arbeiderpartiets Kvindeforbund stiftet, først som lokal forening i Kristiania (1901), siden på landsbasis (1909). 

Det Norske Arbeiderparti ble stiftet i 1887, og har siden vært det største partiet innenfor arbeiderbevegelsen. Partiets kvinneorganisasjon har også utgjort hovedtyngden av den norske arbeiderkvinnebevegelsen. Fra 1924 til slutten av 1930-tallet ble Arbeiderpartiets kvinneforeninger utfordret av arbeiderhusmorlag som var tilknyttet Norges Kommunistiske Parti (NKP), og fra 1954 av husmorlagenes arvtaker Norsk Kvinneforbund. Disse utgjorde imidlertid et mindretall blant de politisk organiserte arbeiderkvinnene.

Kvinnesyn, politikk og organisasjonsform innenfor Arbeiderpartiets kvinnebevegelse har skiftet med partiets politiske utvikling. Fram til midt i 1960-årene gikk det politiske arbeidet i stor grad ut på å bidra til å skape bedre hjem for arbeiderklassens familier og styrke husmødrenes posisjon i samfunnet. Samtidig var det en viktig oppgave å støtte partiet økonomisk og politisk. Fra siste del av 1960-årene har innsatsen for likestilling i arbeidsliv og politikk tatt over som viktigste arbeidsoppgaver.

Et sentralt spørsmål i den internasjonale arbeiderkvinnebevegelsen, har vært om det var riktig å ha egne kvinneorganisasjoner, eller om kvinnene skulle integreres i partiapparatet. Også i den norske arbeiderkvinnebevegelsen var dette en viktig diskusjon. I Arbeiderpartiet førte den til flere omlegginger av organiseringen, hvor hensikten var å knytte kvinnebevegelsen tettere til partiet. I 2005 ble den separate kvinneorganiseringen avskaffet og erstattet med et løsere kvinnenettverk innenfor partiet.

Kvinner begynte å organisere seg i egne, varige fagforeninger fra 1889, da Kvindelige Fyrstikarbeideres Forening ble stiftet. De første politiske kvinneforeningene var tilknyttet Arbeiderpartiet. Bergens Kvindelige Arbeiderforening ble stiftet i 1894, og Arbeiderpartiets Kvindeforening i Kristiania i 1895. Medlemmene samlet inn penger til partiet, og særlig til partiavisen Social-Demokraten, men drev også eget politisk arbeid. Foreningen i Kristiania deltok i 1. maitog med krav om 8-timers arbeidsdag, og 17. mai 1899 stilte den seg i spissen for det første demonstrasjonstoget for kvinners stemmerett.

Tidsskriftet Kvinden, fra 1919 Arbeiderkvinden, kom ut første gang i 1909. Bilder viser forsiden på en utgave fra 1922.

Arbeiderkvinden Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

Arbeiderpartiets Kvindeforbund ble stiftet i 1901, i første omgang som en lokal Kristiania-forening. Etter en tid ble stadig flere lokale foreninger dannet, og 1909 ble disse samlet i det landsomfattende Kvindeforbundet. Samme år kom tidsskriftet Kvinden ut for første gang (fra 1919 Arbeiderkvinnen, nedlagt 1979). Fra starten av deltok i Kvindeforbundet i internasjonalt samarbeid, med delegater på Den 2. Internasjonalens kvinnekonferanser.

Forbundet hadde fra starten av tilslutning fra 30 foreninger. De aller fleste var partipolitiske, ikke fagforeninger. I 1920 hadde tallet økt til 106 foreninger, som til sammen hadde 4000 medlemmer. Ledere var Gunhild Ziener (1901-1904), Martha Thynæs (1904-1905, 1906-1920), Anna Næss (1905-1906) og Hanna Adolfsen (1920-1923).

Kvindeforbundet var først og fremst opptatt av sosiale saker som boligspørsmål, skolepolitikk, gamlehjem, kommunale føde- og barselhjem og morstrygd for enslige mødre. Forbundet samarbeidet med Katti Anker Møller om tilgang til seksualopplysning og prevensjon. Tidlig i 1930-årene tok kvinner i Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti opp kampen for selvbestemt abort.    

I flere saker kom arbeiderpartikvinnene i konflikt med stemmerettsforeningene og Norsk Kvinnesaksforening. Dette gjaldt stemmerettskampen og kampen om særbeskyttelse for kvinner i industrien. I andre saker var den konservative husmororganisasjonen Hjemmenes Vel (fra 1915 Norges Husmorforbund) hovedmotstanderen. Dette var tilfelle i striden om De castbergske barnelovene, og i spørsmål som gjaldt organisering av hushjelp.

Under første verdenskrig protesterte arbeiderkvinnene mot militarisme, matvaremangel og sterkt økende matvarepriser. I 1915 ble den internasjonale kvinnedagen 8. mars feiret i Norge for første gang, med et stort fredsmøte i Kristiania i Kvinneforbundets regi. Her talte blant andre Aleksandra Kollontaj og Martha Thynæs.

I 1921-1923 ble den norske arbeiderbevegelsen splittet. Dette gjaldt også arbeiderkvinnebevegelsen. Det nystartede Norges Socialdemkratiske Arbeiderparti dannet sitt eget kvinneforbund, med Inger Kristiansen som leder. 

Inger Kristiansen Wikimedia Commons. Falt i det fri (Public domain)

I 1921 og 1923 ble Arbeiderpartiet splittet i forbindelse med en langvarig strid om innmelding i Komintern (Den Kommunistiske Internasjonale). Splittelsen gjaldt også Kvinneforbundet. I 1921 dannet Norges Socialdemokratiske parti sitt eget kvinneforbund, og i 1924 tok det nystiftede Norges Kommunistiske Parti (NKP) initiativ til å danne egne husmorlag for arbeiderkvinner.  

Arbeiderpartiet besluttet å oppløse Kvindeforbundet i 1923, blant annet etter krav fra Komintern. Som erstatning ble Kvinnesekretariatet opprettet. Dette var direkte underlagt partiledelsen, og Arbeiderpartiets sentralstyre valgte medlemmene: to menn og fem kvinner. I det nye sekretariatet ble Sigrid Syvertsen leder (til 1939) og Thina Thorleifsen ansatt som lønnet sekretær (til 1953). De mange lokale kvinneforeningene fikk fortsette sin virksomhet, og nye foreninger kunne dannes.

I 1927 ble Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Parti samlet igjen. Det gjaldt også kvinneorganisasjonene. Etter samlingen ble alle kvinnelige medlemmer i Kvinnesekretariatet valgt av Landskvinnekonferansen, mens de to mannlige ble valgt av partiets sentralstyre.

I mellomkrigstiden (1918-1940) fikk likestillingskampen som den tidlige kvinnebevegelsen hadde stått for et kraftig tilbakeslag. Norske kvinneorganisasjoner var stort sett opptatt av familien og hjemmet, barna og husmødrene. Arbeiderpartiets kvinneforeninger og Kvinnesekretariatet var ikke noe unntak. Målet deres var å styrke husmødrenes stilling og kjempe fram reformer for mor og barn.

Kvinner i arbeidslivet hadde liten plass i organisasjonen. Kvinnesekretariatet ønsket å legge til rette for at gifte kvinner skulle slippe det oftest slitsomme og monotone lønnsarbeidet, slik at de kunne konsentrere seg om husmorgjerningen. Tidlig på 1930-tallet ble likevel kvinner på arbeidsmarkedet et viktig tema for diskusjon.

Arbeidsløsheten var stor gjennom mesteparten av mellomkrigstiden. Presset av denne situasjonen vedtok Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (LO) i 1925 å motarbeide at begge ektefeller hadde arbeid i hjem hvor det ikke var nødvendig for familiens eksistens. Dette var et forslag som tok sikte på å skaffe arbeid til mannlige familieforsørgere ved å fjerne gifte kvinner fra lønnet arbeid. Arbeiderpartiet og Kvinnesekretariatet sluttet opp om vedtaket.

Protester kom tidlig både fra feministisk hold (Norsk Kvinnesaksforening) og fra NKP. Fra 1932 av vokste motstanden. Den fikk nå også støtte i deler av Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Sosialøkonomen Johanne Reutz, som var ansatt i LO, ledet opposisjonen i Arbeiderpartiet og LO. Etter hard debatt vedtok Landskvinnekonferansen i 1936 å be partiets landsstyre om å oppheve restriksjonene på gifte kvinners arbeid. Dette ble gjort, men på en halvhjertet måte, og problemene for gifte kvinner fortsatte fram til andre verdenskrig. På Landskvinnekonferansen i 1936 ble Johanne Reutz valgt til ny leder. Aase Lionæs ble nestleder. Begge hadde forsvart gifte kvinners rett til lønnsarbeid.

Arbeiderpartikvinnene var klare på at de var opptatt av klasseforskjeller, ikke kjønnsforskjeller. Derfor ville de heller ikke drive kvinnesak, men støtte mennene i arbeidet for felles mål. Her var de i samsvar med den internasjonale, sosialistiske kvinnebevegelsen, slik den ble ledet av Clara Zetkin.

Forholdet til de ikke-sosialistiske kvinneorganisasjonene var konfliktfylt. Det skyldtes ideologiske forskjeller og konflikter i konkrete saker (se avsnittet Politikk og stridssaker).

Alle partier bortsett fra Nasjonal Samling ble forbudt høsten 1940. De fleste kvinneavdelingene i Arbeiderpartiet holdt kontakten oppe i illegale møter. Enkelte ledere og medlemmer i aktiv motstand ble fengslet, sendt i konsentrasjonsleir eller måtte flykte ut av landet. Et kvinnesekretariat ble opprettet i Sverige av kvinner som oppholdt seg der, med Aase Lionæs som leder. Hun ble også Kvinnesekretariatets leder da det ble gjenopprettet i Norge i mai 1945.

Kurs for arbeiderkvinner på Malmøya, Oslo 1947. Kvinnesekretariatets leder Aase Lionæs er nummer to fra høyre i første rekke.

Arbeiderkvinner av Leif Ørnelund, Oslo museum/Wikimedia Commons. CC BY SA 4.0

1950- og 60-årene var Arbeiderpartiets kvinnebevegelse på mange måter en husmororganisasjon. Det har aldri vært så mange hjemmearbeidende husmødre i Norge som i disse årene. Tiden var preget av en husmorideologi hvor det ble regnet som naturlig og riktig at kvinnens plass var i hjemmet.

Arbeiderpartiets kvinner kjempet for innlagt vann og elektrisitet i alle hjem, diskuterte praktisk innredning av kjøkkenet, og informerte om temaer som sunt kosthold og moderne barneoppdragelse. Kvinnesekretariatet under ledelse av Aase Lionæs (1945-1953) og Rakel Seweriin (1953-1963) fikk gjennom en statlig ordning med husmorvikarer og husmorferie, og opprettet mødrehjem og helsestasjoner. Sekretariatet var også en av drivkreftene bak Forbrukerrådet som ble opprettet i 1953.

Kvinnesekretariatet tok imidlertid ikke opp saker som kunne støtte kvinner i arbeidslivet, og i 1950-årene aksepterte arbeiderpartikvinnene samskatten, en skatteordning som gjorde det ugunstig for gifte kvinner å ta lønnet arbeid. Forsøk på å få kvinnene mer aktivt med i politisk virksomhet i partilagene, lyktes ikke. De nådde med få unntak ikke opp innen partiet, i kommunestyrer, i Stortinget eller som regjeringsmedlemmer.

Rundt midten av 1960-tallet skjedde et skifte i opinionen når det gjaldt kvinnenes oppgaver i samfunnet og arbeidslivet. Dette falt sammen med at Arbeiderpartiet mistet oppslutning ved valgene, og medlemstallet sank. Nå økte interessen for å rekruttere kvinner, både som velgere og partimedlemmer. Etter en henstilling fra Kvinnesekretariatet satte Sentralstyret ned en komité som skulle utrede spørsmål om kvinnenes stilling og komme fram til et programforslag.

Programutkastet Kvinnens plass er – hvor? ble ferdig i 1965, og lagt fram på partiets landsmøte. Den var et uttrykk for tilpasning til endringer som allerede var i gang. Komitéen var positiv til likestilling, ville ha flere kvinner i politikken og flere kvinner i lønnet arbeid – også gifte kvinner. I 1965 tok Arbeiderpartiet for første gang likestilling mellom kjønnene med i sitt arbeidsprogram.  

Fra 1970 av vokste en ny, stor kvinnebevegelse fram i Norge. Nye organisasjoner oppsto, som Nyfeministene, Kvinnefronten og Brød og Roser. Kvinnene i Arbeiderpartiet var opptatt av likestilling generelt, og av de samme, store sakene som de andre organisasjonene: selvbestemt abort, bygging av barnehager, likelønn, lik adgang til utdanning, yrker og stillinger, flere kvinner i politiske organer. Som andre, norske kvinneorganisasjoner, deltok de også i markeringen av FNs kvinneår i 1975.

I 1973 vedtok Landskvinnekonferansen handlingsprogrammet Likestilling og medansvar, der et av kravene var en lov som skulle forby diskriminering på grunnlag av kjønn. Partiet satte i gang en utredning som munnet ut i en proposisjon om en Lov om likestillingi 1975. Denne ble møtt med motstand fra SV og feministisk hold, hvor en ikke ønsket en lov om likestilling, men en lov mot diskriminering av kvinner. Etter en hard debatt ble et nytt forslag til Lov om likestilling lagt fram og vedtatt i 1978.

Gro Harlem Brundtland fra Arbeiderpartiet ble Norges første kvinnelige statsminister i 1981. I hennes andre regjering (1986) var åtte av 18 regjeringsmedlemmer kvinner, den såkalte kvinneregjeringen.

Brundtlands regjeringer (1981, 1986-1989 og 1990-1996) innløste viktige krav fra kvinnebevegelsen. De fleste av disse gjaldt kvinner som ønsket å kombinere jobb og familie. Barnehageutbyggingen startet for fullt. Åpningstidene ble mer fleksible, og skolefritidsordninger satt i gang. Mellom 1987 og 1993 ble lønnet fødselspermisjon utvidet fra 18 til 42 uker, og i 1993 ble fedrekvote på fødselspermisjonen innført (4 uker). Et krav om 6-timers arbeidsdag ble derimot lagt til side.

I løpet av 1970- og 80-årene gikk langt flere kvinner ut i arbeidslivet. Kvinner deltok i større grad både i fagorganisasjoner, politikk og ulike interesseorganisasjoner, og ble bedre representert i Arbeiderpartiets egne organer. Særlig for unge kvinner var ikke kvinnegruppene lenger attraktive politiske fora. Antallet grupper og lag sank.  

Nedgangen ble kompensert med en svært aktiv og målrettet påvirkning på partiet. Historiker Jostein Nyhamar skriver at kvinnebevegelsen var den mest vitale kraften i Arbeiderpartiet i 1980-årene (Nye utfordringer s. 384). Likevel vedtok Landskvinnekonferansen i 1992 å legge ned Kvinnesekretariatet og erstatte det med et kvinnepolitisk styre valgt av partiets landsmøte. Målet var å integrere kvinnene bedre i det vanlige partiarbeidet. Sylvia Brustad ble første leder i det kvinnepolitiske styret.

Landskvinnekonferansen i 1998 la fram ti krav til partiets landsmøte, blant annet om utvidet fedrekvote, adopsjon for enslige og homofile, flere barnehager, tiltak mot spiseforstyrrelser og tiltak mot prostitusjon. Karita Bekkemellem Orheim ble valgt til ny leder. Da hun to år etter ble utnevnt til barne- og familieminister i Stoltenbergs andre regjering, fikk hun en sterk posisjon å handle ut fra. Kravene fra Landskvinnekonferansen i 1998 ble tatt opp og fikk støtte i regjeringen. (Arbeiderhistorie 2001).

Kvinnebevegelsen hadde flere ganger gjennom historien diskutert om det var riktig med en egen, atskilt organisering. Med den sterke integreringen av kvinner i partiet på alle nivåer, ble diskusjonen igjen aktuell.

I 2005 vedtok Arbeiderpartiets landsmøte en kjønnsfordeling på 50 prosent i alle Arbeiderpartiets organer, fra lokallag til regjeringen. Mange mente at det ikke var naturlig med egen kvinneorganisering i tillegg. På Landskvinnekonferansen som fulgte, ble kvinnebevegelsen nedlagt. Kvinnegrupper, kvinnelag og Landskvinnekonferansen selv ble avskaffet. I stedet ble et løsere kvinnenettverk opprettet. Lederen for kvinnenettverket skulle velges av landsmøtet og sitte i sentralstyret.

Nettverket arbeider i dag først og fremst innenfor partiet. Det skal være en pådriver for å sette kvinnepolitiske saker på dagsorden, og arbeider med å få kvinner inn i lederposisjoner på alle nivåer.

  • ”Arbeiderpartiets kvinnebevegelse gjennom 100 år. Perioder og ledere”, i Arbeiderhistorie 2001, Årbok for Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek, Oslo. Diverse forfattere.
  • Bratteli, Randi (red.): Vi er de tusener: Arbeiderpartiets kvinnebevegelse 1901-1976. Tiden, Oslo 1976.
  • Lønnå, Elisabeth: Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforening fra 1913. Gyldendal, Oslo 1996.
  • Nyhamar, Jostein: Nye utfordringer (1965-1990). Bd. 6 i Edvard Bull m.fl. (red.): Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Tiden, Oslo 1990.
  • Pryser, Tore: Klassen og nasjonen (1935-1946). Bd. 4 i Edvard Bull m.fl.,Tiden, Oslo 1988.
  • Syvertsen, Sigrid og Thina Thorleifsen: Kvinner i strid. Historien om Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. AOF, Oslo 1960.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.