Anne Conway

Anne Conway (opprinnelig Finch) ble født i London i 1631 og vokste opp på Kensington Palace ved Hyde Park. Hennes far, sir Heneage Finch, som hadde vært Speaker i The House of Commons, døde en uke før hun ble født. Halvbroren John Finch studerte ved Christ’s College i Cambridge, og gjennom ham kom hun i kontakt med den kjente Cambridge-platonisten Henry More. De to innledet en korrespondanse om kartesiansk filosofi, hvor More først hadde rollen som lærer og Conway som elev, men som etter hvert gikk over til å bli en dialog mellom likeverdige samtalepartnere. Særlig viktig var det at More lærte henne om nyplatonismen, en filosofisk retning i senantikken som gjerne forbindes med Plotin. I nyplatonismen finnes blant annet tanken om at det er et åndelig eller guddommelig aspekt ved alt i naturen, noe som også er en sentral antakelse i Conways egen vitalistiske filosofi.

Conway giftet seg i 1651 med Edward Conway og tok navnet lady Anne Conway. I 1657 fikk de sitt eneste barn, sønnen Heneage, som døde av kopper bare to år gammel. Helt fra tidlig ungdomstid og livet ut var Conway sterkt plaget med migrene, en lidelse som blant annet brakte henne i kontakt med legen William Harvey og helbrederen Valentine Greatrakes. I 1670, etter blant annet å ha vurdert risikable helbredelsesmetoder som kvikksølv og trepanasjon, fikk Conway konsultasjon av den flamske legen og filosofen Francis Mercury van Helmont. Selv om van Helmont ikke lyktes med å kurrere Conway, utviklet det seg et nært vennskap mellom dem, og van Helmont bosatte seg på godset til Edward og Anne Conway, Ragley Hall i Warwickshire. Van Helmont hadde mer å tilby pasientene sine enn medikamenter, og mye tyder på at han og Conway påvirket hverandre gjensidig i deres tenkning.

Det utviklet seg også et nært vennskap mellom More og van Helmont, og sammen annoterte de Christian Knorr van Rosenroths oversettelser av kabbalistiske tekster. Kabbala var en jødisk religiøs retning som både More, van Helmont og Conway konverterte til. Den forbindes særlig med mystikeren Issac Luria og fikk uten tvil stor innflytelse på Conways tenkning. Luria lærte blant annet at sjel og legeme utgjør ytterpunktene på et spekter som alt i universet kan plasseres innenfor. Van Helmont oppsøkte etter hvert kvekerbevegelsen og deres ledere George Fox, George Keith, Robert Barclay og Wilhelm Penn. Dette gjorde at Conway de siste årene av sitt liv konverterte til kvekerbevegelsen sammen med van Helmont, noe More ikke kunne følge dem i. Kvekerne var fremfor alt karakterisert av sterkere vekt på personlig gudserfaring, følelser, lidenskap og engasjement enn på boklig lærdom.

Conway døde i 1679, bare 47 år gammel. Etter hennes død ble det funnet et manuskript som hun hadde nedtegnet i hemmelighet. Dette verket ble publisert av van Helmont i 1690 med tittelen Principles of the Most Ancient and Modern Philosophy. Opprinnelig var verket skrevet på engelsk, men før publikasjonen ble det oversatt til latin, med den begrunnelsen at hele den lærde verden skulle kunne lese det. Allerede i 1692 ble det oversatt tilbake til engelsk med den begrunnelsen at verket også kunne interessere den ikke-lærde befolkningen. Den opprinnelige engelske versjonen har gått tapt, men vi har bevart både den latinske og den engelske oversettelsen.

Conway argumenterer for at det finnes tre substanser, nemlig Gud, Kristus og skaperverket, og disse tre er grunnleggende forskjellige. Gud er uforanderlig, ulegemlig og skapende; Kristus er både foranderlig og uforanderlig, legemlig og ulegemlig, men ikke skapende; mens skaperverket er foranderlig, legemlig og ikke-skapende. Det eksisterer slik et klart skille mellom Skaperen og skaperverket, da Gud er uforanderlig og uforgjengelig, mens tingene i skaperverket er foranderlige og forgjengelige. Kristus innehar en slags mellomposisjon mellom Gud og skaperverket.

Conway hevder følgelig en trilisme, det vil i dette tilfellet si en lære om tre substanser. Likefullt, så lenge man konsentrerer seg om skaperverket, blir hun normalt fremstilt som at hun forsvarer en monisme, altså en lære om bare én substans. I skaperverket har enhver substans del i både det materielle og det åndelige. Den befinner seg slik på en hierarkisk linje mellom det åndelige og det materielle hvor det mest åndelige er øverst og det mest legemlige nederst. Denne teorien kalte hun teorien om «naturens livslenke». Dette gjør at alt i skaperverket rangeres, der for eksempel mennesket, som er skapt i Guds bilde, står over dyr. Videre står dyr over planter, mens planter på sin side står over fjell og stein. Det var likevel viktig for Conway at absolutt alt i naturen, selv støv, har både et åndelig og et legemlig aspekt ved seg. Denne teorien som sier at det ikke finnes noe som er rent legemlig, men at alt har et åndelig aspekt ved seg, kalles gjerne vitalisme eller panpsykisme.

Substansene er ikke statisk lenket til sin plass i hierarkiet, men er foranderlige i den forstand at de kan bevege seg oppover i hierarkiet. Dette skjer gjennom metamorfoser hvor det er graden av åndelighet og legemlighet som forandres, mens den individuelle substansen hele tiden forblir den samme. Substansene i skaperverket kan både forbedre seg, ved at de blir åndelige og mindre legemlige, og forverre seg, ved at de blir mer legemlige og mindre åndelige. Den generelle utviklingen er likevel at skaperverket forbedrer seg. Slik sett forfekter Conway et teleologisk natursyn, det vil si et formålsrettet natursyn, i en tid der det mekanistiske natursynet ellers gikk sin seiersgang. Conway fremmet sin vitalisme som en kritikk av de tre filosofene Thomas Hobbes, René Descartes og Baruch de Spinoza.

Hobbes er kjent for at han lanserte en materialisme. Materialisme er en type monisme, men til forskjell fra vitalismen, hvor alt er åndelig, handler materialismen om at alt er legemlig. Hobbes regnes som en av grunnleggerne av det mekanistiske natursynet. Han hevdet at alt som skjer, skyldes materie i bevegelse; alt i verden, selv levende organismer, består kun av materie i bevegelse. Gjenstandene har utelukkende kvantitative egenskaper, og alle tilsynelatende kvalitative egenskaper ved tingene, slik som farge, lukt og smak, lar seg i virkeligheten redusere til materie i bevegelse.

Conway mente Hobbes tok feil i antakelsen om at det finnes noe som er rent materielt. Alt i skaperverket har nemlig så vel en åndelig som legemlig dimensjon, det vil si at alt åndelig har en materiell dimensjon, likeledes som det er noe åndelig ved alt materielt. Gud er ren ånd og har skapt alt, og det er umulig for en rent åndelig substans å skape noe som er rent materielt, altså noe uten et åndelige aspekt. Hobbes hadde rett i at det for skaperverkets del kun eksisterer én type substans, mens for Conway var denne altså åndelig, og ikke legemlig som hos Hobbes.

Descartes er kjent for sin dualisme, det vil si en teori om at mennesket består av to ulike og selvstendig eksisterende substanser, nemlig den sjelelige substansen (res cogitans) og den legemlige substansen (res extensa). Som sjelelig substans er vi tenkende, mens vi som legemlig substans er utstrakte. Legemet er materielt, mens sjelen er immateriell. I motsetning til mennesker har ikke dyr og resten av naturen del i tenkning, men bare i utstrekning. Dyr har slik ikke noe sjelelig eller åndelig ved seg, men kun noe legemlig, hvilket gjør at de er ufrie, og at deres atferd utelukkende kan forklares ved hjelp av naturlovene. I kraft av dets tenkende sjel er mennesket derimot kapabelt til frihet, da sjelen er karakterisert av rasjonalitet og ikke underlagt mekanikkens lovmessighet.

Conway kritiserte dualismen ettersom hun fant det problematisk at sjelen og legemet er to uavhengige og selvstendig eksisterende substanser. Hos Conway ble de to substansene redusert til én, det vil si at ånd og materie, eller sjel og legeme, utgjør én og samme substans. Kun på denne måten blir det nemlig forståelig hvordan legemlige lidelser, som for eksempel Conways migrene, samtidig kan hemme sjelen og tenkeevnen. Likeledes kan sjelelige eller mentale «smerter» påvirke legemet, noe Conway selv opplevde da hennes fysiske plager forverret seg av sorgen over sønnens død. Vi kan med andre ord ikke isolere sjelen fra legemet eller legemet fra sjelen, men det finnes en intim forbindelse mellom dem. Det er i disse refleksjonene stor likhet mellom Conway og Elisabeth av Böhmen.

Spinoza hevdet en panteisme, da han mente at det bare finnes én substans, som han kalte «Gud» eller «Naturen». Gud, den fullkomne «frembringende natur» (natura naturans), er årsak til den ufullkomne «frembragte natur» (natura naturata), det vil si mennesket og alt i naturen ellers. Gud har uendelig med vesensegenskaper, men det er bare to av disse, nemlig utstrekning og tenkning, som er tilgjengelige for og tilkommer mennesker. Mennesker defineres som «tilstander» under tenkning og utstrekning, og som slike tilstander er vi ufrie og utleverte til en realitet som skriver seg tilbake til Gud og Hans uforanderlige vilje. Som utstrakte er mennesker underlagte mekanikkens nødvendighet, men det mekanistiske natursynet har sine begrensinger og gir oss ikke noe innsikt i hvilke krefter, nemlig de guddommelige, det egentlig er som styrer vår atferd.

Conway var enig i at det mekanistiske natursynet har sine begrensninger, men Conway hadde en viktig innvending mot Spinozas substanslære. Til forskjell fra Spinoza opererte Conway med tre substanser. Når det gjelder skaperverket, hadde riktignok Spinoza rett, da skaperverket bare utgjør én substans. Problemet med dette er imidlertid at det ikke er noe tydelig skille mellom Skaperen og skaperverket hos Spinoza, da skaperverket er skapt av Gud og uttrykker Hans vesen. Hos Conway er det et tydelig skille mellom Gud og skaperverket. Kristus, den mellomste substansen, representerer den øverste grensen for skaperverket, mens Gud representerer den øverste grensen for Kristus. Spinoza opererte ikke med et hierarkisk system tilsvarende det Conway opererte med, der det åndelige har høyere rang enn det materielle.

Den mest direkte innflytelsen Conways filosofi fikk, var på den tyske filosofen Gottfreid Willhelm Leibniz. I 1696, seks år etter at han utga Conways verk, besøkte van Helmont Leibniz og kurfyrstinne Sofie av Hannover på slottet Herrenhausen i Hannover. Til dette besøket brakte van Helmont med seg et eksemplar av Conways verk som han ga til Leibniz. Leibniz skal ha lest verket med stor entusiasme, og i et brev til sin venn Thomas Burnett skrev han at Conways filosofi lå svært nær hans egen tenkning. Dessuten sa han i verket New Essays on Human Understanding at Conway var en av dem som fylte alt i naturen med liv og persepsjon. Fra Conway overtok Leibniz monadebegrepet, det mest sentrale begrepet i hans filosofi.

Conways vitalisme og motstand mot det mekanistiske natursynet har dessuten vært betydningsfull for moderne økofeminisme. I verket The Death of Nature: Women, Ecology and the Scientific Revolution, som var helt avgjørende for fremveksten av denne retningen, skrev den amerikanske økofeministen Carolyn Merchant et helt kapittel om Conway. Økofeminismen er fremfor alt karakterisert av at den setter utbyttingen av natur i sammenheng med undertrykking av kvinner. Økologien og feminismen er slik ikke bare gode allierte, men den ene saken kan ikke løses uten den andre.

• vitalisme

• Om Anne Conway hos Oxford Dictionary of Philosophy
• Om Anne Conway hos Stanford Encyclopedia of Philosophy

• Bondevik, Hilde (1999). Anne Conway (1631–1679). Et vitalistisk og monistisk alternativ. I: Linda Marie Rustad & Hilde Bondevik (red.). Kjønnsperspektiver i filosofihistorien, 91-111. Oslo: Pax Forlag.
• Broad, Jaqueline (2004). Women Philosophers of the Seventeenth Century England. Cambridge/ New York: Cambridge University Press.
• Conway, Anne (1996). The Principles of the Most Ancient and Modern Philosophy. Oversatt av Allison P. Coudret & Taylor Corse. Cambridge/ New York: Cambridge University Press.Les fulltekst hos Penn Libraries.
• Duran, Jane (1989). Anne Viscountess Conway: A Seventeenth Century Rationalist. Hypatia, 04 (01), 64-79.
• Frankel, Lois (1991). Anne Finch, Viscountess Conway. A History of Women Philosophers. Redigert av Mary Ellen Waithe, 41-58. Dordrecht: Kluwer.
• Hutton, Sarah (2004). Anne Conway: A Woman Philosopher. Cambridge/ New York: Cambridge University Press.
• Johnsen, Hege Dypedokk (2018). Anne Conway og Materiens Åndsliv. Norsk Filosofisk Tidsskrift, 53 (02/03), 92-104.
• White, Carol Wayne (2008). The Legacy of Anne Conway (1631-1679): Reverberations from a Mystical Naturalism. New York: State University of New York Press.