Albert Coates, engelsk dirigent og komponist. Coates er først og fremst kjent som dirigent og da fremfor alt innen det russisk-romantiske og engelske repertoaret. Som komponist er han ikke like kjent, men han komponerte i alt syv operaer, en cello- og en klaverkonsert samt en rekke sanger. Han var en foregangsmann på grammofoninnspillingens område. Hans fremførelser og innspillinger kjennetegnes av stor kraft og energi.

Coates engelske far, Charles Thomas Coates (1848–1908), var direktør for den russiske avdelingen av Thornton Woollen Mills; moren, Mary Ann Gibson (1849–1909), var født og oppvokst i Russland, men hennes foreldre var engelske. Coates var den syvende og yngste i søskenflokken. Som barn under oppvekstårene i Russland frem til han fylte 12 år lærte Coates å spille fiolin, cello og klavér. Uten å vite det møtte han seks år gammel Peter Tsjaikovskij (1840–1893) i et selskap som moren hadde tatt ham med i og der hun lot den unge Coates improvisere på klaver. Elve år gammel, i 1893, var han til stede ved Tsjaikovskijs begravelse. Da Coates var 12 år gammel sendte familien ham til England der hans første musikklærer, Henry Riding, inspirerte ham til å gjøre sine første kompositoriske forsøk samt lyktes i å skape en dyp kjærlighet til musikk hos den unge gutten. Året etter byttet Coates skole og kom til å gå på den samme som en av hans eldre brødre gikk. Coates studerte orgel med broren i tillegg til harmonilære og komposisjon. Men da broren uventet døde, gikk det så sterkt in på den unge Albert at han for en tid ga opp musikken og begynte etter en tid å studere ved universitetet i Liverpool.

18 år gammel vendte Coates tilbake til Russland for å arbeide i farens firma. Han studerte samtidig komposisjon med Nikolai Rimsky-Korsakov (1844–1908) og han fant snart ut at det var musikken som stod hans hjerte nærmest. Ingen av foreldrene satte seg til motverge da Coates ga uttrykk for at han ønsket å studere musikk, og i 1902 ble Coates opptatt som elev ved konservatoriet i Leipzig. Her studerte han cello med Julius Klengel (1859–1933) og klaver med Robert Teichmüller (1863–1939). Størst betydning fikk hans studier i direksjon med Arthur Nikisch (1855–1922), sjefsdirigent for Gewandhaus-orkestret i Leipzig og sjef for Leipzig-operaen. Nikisch tok ham etter hvert under sine vinger og engasjerte ham etter et år som repetitør ved Leipzig-operaen. Det endte med at Coates i 1904 debuterte som dirigent ved Leipzig-operaen med Hoffmanns eventyr av Jaques Offenbach (1819–1880) etter at en kollega måtte melde avbud på grunn av sykdom. Coates gjorde suksess og oppgavene som dirigent ble etter hvert mange de følgende to årene.

I 1906 ble Coates på Nikisch’s anbefaling ansatt som sjefsdirigent etter Fritz Cassirer (1871–1926) ved operaen i Elberfeldt. Her dirigerte han i hovedsak operaer av Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791), Ludwig van Beethoven (1770-1827), Richard Wagner(1813–1883) og Richard Strauss (1864–1949). Han var ansatt i Elberfeldt til 1908 da han ble assisterende dirigent for den legendariske Strauss-dirigenten Ernst von Schuch (1846–1914) ved Semperoperaen i Dresden. I 1909–10 var han assisterende dirigent til sjefen for operaen i Mannheim, Arthur Bodansky (1877–1939). Coates gjorde sin London-debut 28 år gammel i mai 1910, samme år som han giftet seg med Ella Lizzie Holland. Debuten var med London Symfony Orchestra, og på programmet stod en symfoni av Maximillian Steinberg (1883–1946), Peter Tsjaikovskijs klaverkonsert i b-moll og Ludwig van Beethovens 7. symfoni. Samme år fikk han invitasjon til å dirigere Wagners ”Siegfried” ved Mariinsky-teatret i St. Petersburg. Coates gjorde enorm suksess og det hele resulterte i at han ble utnevnt til Mariinsky-teatrets sjefsdirigent, en stilling han hadde de fem følgende år. I tiden frem til 1914 kom han i kontakt med en rekke viktige og berømte russiske komponister og musikere, blant annet Alexander Scriabin (1872–1915), en komponist Coates ble en ivrig talsmann for.

Mens han fremdeles hadde fast tilhold i Russland, dirigerte Coates sin første Wagner-sesong på Covent Garden i 1914. Kritikerne berømmet ham for hans fremførelse av Tristan und Isolde, likeledes for Die Meistersinger von Nürnberg, mens Parsifal ikke fikk samme gode mottagelse. Av det italienske opera-repertoaret fikk derimot Giacomo Puccinis Manon Lescaut meget bra omtale.Coates ble snart en av Russlands mest berømte og mest populære dirigenter. Imidlertid brøt revolusjonen ut i Russland i 1917, men bolsjevikene, som tok makten, lot operavirksomheten få beholde en selvstendig stilling uten at restriksjoner rammet den kunstneriske virksomheten. Coates ble valgt til leder for en upolitisk opera-kommite for samtlige operahus i Sovjetunionen med hovedsete i Moskva. Coates tok godt vare på den kunstneriske frihet, men operavirksomheten kom gradvis til å lide en forferdelig skjebne: musikere og sangere døde etterhvert av sult. Coates egen helse fikk dessuten også en knekk – han ble rammet av bodforgiftning og det var først etter hans kones innstendige bønn om hjelp at han i april 1919 fikk reise ut av landet med sin familie via Finnland og dermed ble reddet fra den sikre død. Etter at han kom tilbake til England ble Coates utnevnt til sjefsdirigent for London Symphony Orchestra. Konsertvirksomheten hadde imidlertid opphørt fordi orkesteret hadde mistet mange medlemmer i krigen. For å få i gang konsertene igjen tilbød Coates seg å dirigere de seks første konsertene gratis. Resultatet ble at han ble utnevnt til orkestrets sjefdirigent og dirigerte alle konserter sesongen 1919–20. Sammen med dirigentkollegene Adrian Boult og Goffrey Toye fikk Coates meget rosende omtale i artikkelen ”The conductor’s Art” i The Times etter sin første konsert med LSO. Høsten 1919 ble Coates bedt om å ta seg av et nytt undervisningstilbud i operafaget ved Royal College of Music. I den forbindelse berømmet The Times Coates for hans usedvanlige bredde og insiktsfullhet innen operafaget. Efter at Coates kontrakt med LSO hadde løpt ut i 1922 oppnådde han ikke å få faste ansettelser som dirigent. Dette skyldes trolig at han så ensidig hadde konsentrert seg om det russiske og delvis engelske repertoaret, mens det wiener-klassiske repertoaret hadde kommet i andre rekke.

Etter å ha dirigert sin første Covent Garden-oppførelse i 1914, dirigerte Coates jevnlig oppførelser ved den berømte operascenen. Han alternerte i Wagners Der Ring des Nibelungen med Nikisch, og Sir Thomas Beecham (1879–1961) engasjerte ham også ved en rekke av sine oppførelser. I 1920 gjorde Coates sin amerikanske debut som gjestedirigent for New York Symphony (Philharmonic) Orchestra etter invitasjon fra den tysk-amerikanske dirigenten og komponisten Walter Damrosch (1862–1950). Frem til 2. november 1923 gjorde Coates i alt 38 konserter med tilsammen 93 verker på programmet. Årene 1923–1925 ledet han dirigentklassene ved Eastman School of Music i Rochester, New York City, og var sjefdirigent for Rochester Philharmonic Orchestra samt gjestedirigerte ved en rekke amerikanske orkestre. I 1925 ble Coates invitert til å dirigere ved Paris-operaen, og årene 1927–29 dirigerte han opera i Italia, engasjementer ved Staatsoper Berlin fulgte i 1931 og Wiener Philharmoniker i 1935. Deretter fulgte engasjementer i Nederland, Sverige og Sovjetunionen samt i Norge. Den 13. november 1936 overførte British Broadcasting Corporation verdens første operautsendelse i fjernsyn: scener fra Coates’ opera Pickwick. Da andre verdenskrig brøt ut, flyttet Coates til USA og sammen med tenoren og regissøren Vladimir Rosing (1890–1963) grunnla han Southern California Opera Association som bl. a. fremførte Coates opera Gainsborough’s Duchess. Han gjestedirigerte med Los Angeles Philharmonic Orchestra og arbeidet en kort tid i Hollywood der han komponerte filmmusikk. Coates dirigerte for siste gang på Covent Garden i 1938. I 1945 giftet Coates seg med mezzosopranen Vera de Villiers (1891–?) og slo seg i 1946 ned i Sør-Afrika, hjemlandet til sin nye kone. Her ble han dirigent for Johannesburg Symphony Orchestra og underviste ved University of South Africa, Cape Town. I tillegg underviste han unge lovende dirigenttalenter. En var Anton Hartman (1918–82) som senere ble mangeårtig leder for South African Broadcastin Corporation (SABC). Han ble senere også sjefsdirigent for SABC’s orkester og dermed den mest inflytelsesrike dirigenten i Sør-Afrika. Et annet talent var Ernest Fleischmann (1924–2010) som ble svært berømt og inflytelsesrik direktør før Los Angeles Philharmonic Orchestra fra og med 1969.

Coates virke som dirigent fikk en særlig betydning for engelsk musikk ved at han stod for førsteoppførelsen i England av en rekke sentrale verker. Her kan nevnes Ralph Vaughan Williams’ (1872–1958) reviderte A London Symphony i 1920, Frederick Delius’ (1862–1934) Requiem i 1922, Arnold Bax’s (1883–1953) Symfoni nr. 1 samme år, Gustav Holsts (1874–1934) Choral Symphony i 1925 i tillegg til verker av flere andre engelske samtidskomponister, blant annet den andre fullstendige fremførelsen av Holsts The Planets i 1920. I tilleg kan nevnes at Coates stod for førsteoppførelsen i England av Sergej Prokofjevs (1891–1953) 3. klaverkonsert og Sergej Rachmaninovs (1873–1943) 4. klaverkonsert, begge med komponistene som solister. I 1925 sørget Coates for den første oppførelsen utenfor Russland av Nicolay Rimsky-Korsakofs Legenden om den usynliga byen Kitezj fra 1904.

Selv om Coates’ kontrakt med LSO opphørte fra og med 1922, betydde ikke det at de ikke samarbeidet. Coates og LSO gjorde en rekke grammofoninnspillinger fra tidlig på 1920-tallet og Coates ble dermed en pionér på området. Etter å ha gjort noen innledende innspillinger på Columbia, blant annet Alexander Scriabins (1’872–1915) Poem of Ecstasy, gjorde han i tre år fra 1921 en rekke innspillinger med LSO for HMV, blant annet Beethovens 9. symfoni og Tschaikovskys 5. symfoni, Strauss’ Tod und Verklärung i tillegg til utdrag fra Wagner-operaer. Frem til 1932 var Coeates svært aktiv i innspillingsstudioet. Høydepunktene på dette området er Johann Sebastian Bachs h-moll messe, Beethovens symfoni nr. 3, Aleksandr Porfirjevitsj Borodins symfoni nr. 2, Tschaikovskys symfoni nr. 3, Rachmaninovs klaverkonsert nr. 3 med Vladimir Horowitz (1903–89), Brahms klaverkonsert nr. 2 med Artur Rubinstein (1887–1982) og Igor Stravinskijs (1882–1971) Petrushka samt en rekke andre mindre verker.

Går man igjennom den samling av konsertprogrammer som finnes i ”Albert Coates Collection” og som oppbevares i Music Department, Stellenbosch University, finner man at det repertoar som Coates aller oftest dirigerte, var den tyngre russisk-romantiske musikken i tillegg til engelsk musikk. Til dette kommer sentrale orkesterverker av Ludwig van Beethoven. Han dirigerte også klassikere som Mozart og Haydn, men i betydelig mindre grad.

Verkfortegnelsen baserer seg på ”Albert Coates Collection”, compiled by Santie de Jongh, Music department Stellenbosch University 2007.

Ashurbanipal. Komponert (1915?)/1916; revidert 1924. Ukjent tekst- og librettoforfatter. Foreligger i klaveruttog (manuskript) og partitur (manuskript).The boy David. Opera i 3 akter, 5 scener. Tekst og libretto: Sir James Barrie. Foreligger i klaveruttog (ms) og partitur (ms). Komponert 1940, revidert 1945. Gainsborough’s Duchess. Komponert 1939. Opera i 3 akter. Tekst og libretto av C. Reginald Grundy. Foreligger trykt i klaveruttog, men som partitur bare i ms.The Duel. Tekst: Anton Tjechov. Foreligger komplett i klaveruttog, men bare ufullstendige deler av første akt i partitur. Komponert sannsynligvis i årene 1950–51. The myth beautiful. Opera i 4 akter. Trolig komponert 1919–1921 med senere revisjoner. Utrykt. Partitur. Pickwick. Opera i 3 akter. Komponert andre halvdel av 1930-tallet. Trykt, Universal Edition. Libretto av Albert Coates etter Charles Dickens’ The Pickwick Papers. Uroppført på Covent Garden 20 november 1936.Samuel Pepys. Opera i 1 akt. Tekst: W. P. Drury og Richard Pryce. Komponert siste halvdel av 1920. Foreligger utgitt i klaveruttog, men orkesterpartituret foreligger bare i manuskript.Van Hunks & the Devil; The Tablecloth. Tafelberg se kleed. Komponert 1952. Musikk og tekst: Albert Coates.

Suite ancienne. 1910. Tilegnet George Eastman.The robber nightingale. 1922. The eagle – Tone poem. ”This is my first symphonic poem. The eagle was performed for the first time by the … Royal Orchestra of St. Cecilia in the Augusteum in rome the eigth of April 1923.” ”Revised 1924”. Trykt 1925. Oppført også i Leeds 1925.Lancelot Symphony. 1929. Uroppført New York Philharmonic, sommeren 1930. 2. oppførelse: BBC 1931.The taming of the shrew. 1931. 1. Ouverture, 2. Clownesque, 3. Sly’s sleep, 4. Wedding march, 5. Finale.Konsert for klaver og orkester (3 satser). 1933. Konsert for cello og orkester (3 satser). 1934. Andre sats trolig oppført i Canterbury Cathedral 26 august, 1934.The defence of Guenevere. 1935. Studies to the Lancelot Symphony. Guenevere symphony. Symfoni i 4 satser ”for dramatic voice and symphony orchestra”. Tekst: William Morris. Komponert 1935–39.A Russian suite for orchestra. 1944.Scherzo. 1945. ”Little Alfie”. Tekst: Robert S. Robinson. 1949.”Intermezzo: how many times”. Tekst av Beddoes. Intermezzo fra 3. symfoni. 1950.Symphony no. 3 in F sharp minor. (4 satser). 1951.Adagio doloroso: In remembrance. 1952. [In remembrance of our beloved Mâtie (Lady Graaff)”

Volkslied, s/kl, 1914. Russisk tekst. A song of the Don Cossacks, s/kl, s/ork, 1920 (ork.versj. av W. H. Reed). Tekst: Madelon Coates (Albert Coates’ 1. kone). Trykt. A child’s lullaby to her doll, s/kl, 1935, s/ork.Ave Maria, s/kl, 1935, s/ork. Ms og trykt, London.The 23rd Psalm (1944/47), s/kl, s/ork: Uroppført: april 1947 med Vera de VilliersA Christmas thought for 1945, s/kl, 1945.Browning’s religion, s/kl, 1947.Elaine’s song of love and death, s/kl, 1933. Tekst: Alfred Tennyson. Evening, s/kl, s/ork 1934. Tekst: Matthew Arnold. Ms og trykt, London.To music to becalme his fever, s/kl, 1934. Tekst: Herrick Hespirides. Sunrise, s/kl, s/ork (?),1935. Tekst: Robert Browning. Trykt.To an isle in the water, s/kl, 1935, s/ork, 1936. Tekst. W. B. Yeates. The dawn of love, s/kl, 1936.Harmony, s/kl 1936, s/ork 1937. Tekst: Alexander Pringle. The last song, s/kl, s/ork, 1937. The redwoods, s/kl. Tekst Joseph B. Strauss. 1937.There was a crooked man, s/kl, 1941.Three songs from Edward Lear’s nonsense rhymes: the new vestments (1. The quangle wangle’s hat, 2. The owl and the pussycat, 3. The new vestments), s/kl, s/ork, 1941–42. Tekst: Edward Lear. Excuse, please, s/kl. Tekst: E. B. Goodman. 1942.Greeting, s/kl. 1943.On the day which brought your birth, s/kl,1949. Tekst: anonymus. There are flowers in life’s garden, s/kl, 1950.My mine, s/kl,1951.Some days we remember, s/kl, 1951. Tekst Joseph B. Strauss. 1951.Just for you, s/kl. 1952.

Drei Orientalische Tänze: Indischer Tanz, Der Tanz des Blumenstreuens, Tanz der Derwische. Violin og klaver, 1920.Old fashion valse; memory of J. S. 1928.Three lyrics: 1. Verushka, 2. Sleep volumnia, 3. Vespers. Klaver, 1942. Three oriental dances: An Indian dance, An Asiatic dance, A Dervish dance. Klaver, 1942.Etude for the Beechams. Klaver. 1943.I tillegg finner man skisser og ufullstendige utkast til flere andre verker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.