Arnold Bax, en av de betydeligste britiske komponister på 1900-tallet, en stor symfoniker og fremragende komponist av symfoniske dikt.

Bax viste tidlig markante kunstneriske anlegg, men var usikker på hva han skulle velge – å bli forfatter eller komponist. Han skrev til å begynne med dikt og skuespill under pseudonymet Dermot O’Byrne. Han valgte imidlertid etter råd fra Frederick Bridge, førsteorganisten i Westminster Abbey, å gå inn for musikken. 1900 begynte han ved Royal Academy of Music med studier i komposisjon for Frederick Corder og i klaver for Tobias Matthay. Hans genialitet viste seg tidlig i studiene. En briljant klaverteknikk gjorde at han kunne spille hvilket som helst partitur fra bladet. Hans komposisjonsteknikk var minst like fremragende – han behersket forskjellige komposisjonsteknikker med en frapperende intuitiv sikkerhet. Etter fem år, i 1905, forlot han Royal Academy of Music.

Mange verk så dagens lys etter avsluttet studium, men påvirkningen fra Richard Strauss og senromantikerne var tydelig, en påvirkning som strengt tatt gikk på tvers av Bax’s musikalske natur. Besøk i Irland og Russland ga ham impulser som ledet ham bort fra den tyskdominerte stilen. Av de mange verk han skapte mellom 1905 og 1914 trakk han derfor tilbake mange av dem. Et markant vendepunkt i Bax’s liv intrer i årene 1914–18, først og fremst på grunn av det irske påskeopprøret samt at hans ekteskap gikk i oppløsning.  

Bax’s første betydelige verk i forbindelse med vendepunktet i hans liv, er klaverkvintetten fra 1914. Hendelsene i perioden 1914–18 resulterte ikke bare i ett, men i en rekke store verk av symfonisk natur. Helt sentralt i hans produksjon står hans syv symfonier. Bax ble adlet i 1937. Han døde plutselig i Cork og er begravet der.

 

Som nevnt var hans tidligste komposisjoner påvirket av Richard Strauss og senromantikerne, men Bax frigjorde seg fra dette og nærmet seg Béla Bartóks stil samtidig som nok en del senromantiske uttrykk fremdeles kunne spores i hans musikk. Hans musikk regnes som komplisert og vanskelig å fremføre fordi han utnytter den moderne instrumentasjonen til det ytterste. Som nevnt inntar hans syv symfonier en fremtredende plass i hans produksjon, og formelt kom han til å fortsette tradisjonen fra Beethoven og Brahms: sonatesatsformen med spenningen mellom tonearter og temaer er en viktig grunn i Bax’s musikalske uttrykk og stil. Parallelt med symfoniene finner vi hans symfoniske dikt som ikke er like spenningsfylte som symfoniene, men langt mer maleriske og billedskapende. Kammermusikkverkene er mange, men anses ujevne. Ut over dette finner vi flere virtuose solo-klaververk i tillegg til et stort antall sanger og en rekke ypperlige korverk.

 

Orkesterverker: Syv symfonier (1921–22, 1925, 1929, 1930–31, 1933, 1937, 1939); symfoniske dikt: “In the Faery Hills” (1909), “Christmas Eve in the Mountains” (1912), “Spring Fire” (1913), “The Garden of Fand” (1916), “November Woods” (1917), “Tintagel” (1917), “Ouverture, Elegy and Rondo” (1926), “Two Northern Ballads” (1927, 1934), “Winter Legends” (1930), “The Tale the Pine-trees Knew” (1933).

Konserter: konsert for cello og orkester (1933), konsert for violin og orkester (1937–38), symfoniske variasjoner for klaver og orkester (1917), “Fantasi” for bratsj og orkester (1920).

Kammermusikk: tre strykekvartetter (1918, 1924, 1936), klaverkvintett (1914), obokvintett (1923) strykekvintett (1923), klaverkvintett (1923), klavertrio (1945), tre sonater for violin og klaver (1910–15, 1915, 1927), to sonater for cello og klaver (1923, 1945), sonate for bratsj og klaver (1923), sonate for klarinett og klaver (1945), klavertrio i B-dur (1945).

Klavermusikk: fire klaversonater (1910, 1919, 1930, 1932), sonate for to klaver (1929).

 

Selvbiografi: Farewell, My Youth (1943).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.