fellesbetegnelse på jøder med opprinnelse i Midtøsten, Jemen, Kaukasus og deler av Nord-Afrika samt andre jødiske samfunn i Asia, der medlemmene opprinnelig kom fra f. eks. Baghdad eller Iran. Oftest regnes også jøder fra land som Marokko, Algerie og Tunis som mizrahim, selv om landene ikke ligger i øst, og den jødiske befolkningen besto av en blanding av den opprinnelige jødiske befolkningen og sefarder fra Den iberiske halvøy. Betegnelsen ble vanlig i Israel, for å betegne alle jøder fra de muslimske land.
Når man snakker om verdens jødiske befolkning, er det likevel vanlig å regne med to hovedgrupper – askenaser og sefarder. Grunnen er at de østlige samfunnenes religiøse tradisjoner i dag ligger nærmest opp til den sefardiske. Forskjellene dreier seg om halakha, uttalen av hebraisk, ritualene, musikk, mat og leveregler. I Etiopia hadde jødene en helt spesiell form for gammel jødedom, men etter immigrasjonen til Israel praktierer de nå den sefardiske tradisjonen. Den ene av Israels to sjefsrabbinere, den sefardiske, kommer gjerne fra en av de "østlige" menighetene, f. eks. Irak. (Se jødedom.)
Historie og kultur
Flere av de jødiske samfunnene i Midtøsten fører sin historie tilbake til 500-tallet før vår tidsregning. Det jødiske samfunnet i Mesopotamia (Irak) oppsto f. eks. som et resultat av Det babylonske eksil (586–539 f.Kr), og jødene må regnes som en del av landets urbefolkning. Det jødiske samfunnet i Egypt er omtrent like gammelt, og går tilbake til faraonsk tid. Etter Alexander den stores erobringer på 300-tallet f.Kr. oppsto det jødiske samfunn i mange land langs Middelhavet. I romertiden fortsatte denne utviklingen – ikke minst etter den siste jødiske oppstanden mot romerne (Bar Kokhva-oppstanden 132–135 e.Kr.), da jødene ble utvist fra Judea. I Jemen finnes spor etter jøder helt tilbake til 200-tallet e.Kr.
Jødenes situasjon i disse områdene har variert mye gjennom tidene. Da Romerriket ble kristent ble det innført restriksjoner mot jøder og jødiske skikker. Islams raske erobring av disse områdene i årene 622–660 e.Kr. førte til at majoriteten av verdens jøder kom under islam. Som minoritet, og tilhørende bokfolkene, fikk jødene en spesiell status (dhimmi), som innebar mange restriksjoner, men også noen rettigheter. Rundt 90% av verdens jødiske befolkning levde dengang under islam.
I de muslimske landene i Midtøsten og Nord-Afrika levde jødene under varierende herskere og betingelser. Deres situasjon varierte mye, fra svært god til svært dårlig, men oftest hadde de en stor grad av selvstyre i indre anliggender. De aller fleste jøder i Midtøsten drev håndverk og handel, og svært få var rike. Jødene i de arabiske land snakket etter hvert en form for judeo-arabisk, i andre land brukte de variasjoner av persisk, kurdisk eller berbisk. Hebraisk ble brukt til religiøse formål. Da store deler av Midtøsten og Nord-Afrika ble underlagt vestlige styresmakter, fikk jødene nye muligheter til utdannelse, og til å delta i storsamfunnet i større grad enn tidligere. Med den arabiske nasjonalismens fremvekst ble deres situasjon imidlertid igjen vanskeligere. (Se jøder – historie.)
I dag
I 1948 bodde det rundt 1 million jøder i de muslimske land. Egypt hadde f. eks. rundt 75.000, Irak 135.000, Algerie 140.000, Libya 38.000, Marokko 265.000 og Jemen 55.000. Etter opprettelsen av staten Israel ble rundt 900 tusen jøder enten utvist eller på andre måter oppfordret eller tvunget til å forlate sine gamle hjemland. Majoriteten fikk et nytt hjem i Israel, men mange nord-afrikanske jøder foretrakk å flytte til Frankrike. Noen fikk også opphold i andre vestlige land. Sinaifelttoget i 1956 førte til videre utvisninger, bl.a. fra Egypt, og dette gjentok seg etter Seksdagerskrigen i 1967.
De arabiske land har i dag ingen eller eller svært få jøder. I dagens Iran bor det fremdeles rundt 25 000 jøder. Tyrkia har en jødisk befolkning på rundt 23 000. I Kaukasus og flere av landene i Sentral-Asia bor det til sammen rundt 30 000 jøder. Rundt halvparten av Israels jødiske befolkning på ca. 5,8 millioner regner seg i dag (2011) som sefarder, og de fleste av disse vil også betegne seg selv som mizrahim. (Se også jøder – historie – Jødisk befolkning)
Integrasjonen av immigranter fra Midtøsten og Nord-Afrika ble lenge sett på som et problem for den nye staten, som var preget av askenasiske jøder og europeisk tankegang. Nesten alle innvandrerne fra de muslimske land hadde måttet forlate sine hjem uten eiendeler og uten penger og måtte starte helt på nytt. Jøder som leste arabiske bøker, hørte arabisk musikk og snakket en form for arabisk, ble lenge sett på med mistro. De nye innvandrerne oppdaget fort at det var problematisk å bruke arabisk i det offentlige rom, og lærte seg hebraisk. Mange følte at deres egen kultur ble mindre verdsatt enn den askenasiske jødiske tradisjonen.
Jødene fra de "østlige" samfunnene har likevel gitt et viktig bidrag til Israels kulturliv. Svært mange av landets kjente musikere, skuespillere og komponister er jøder fra Irak, Iran, Jemen eller Nord-Afrika. Etter hvert får jødene fra disse landene også stadig sterkere innpass i akademia, politikk og vitenskap. Ekteskap over de tidligere skillelinjene blir stadig mer vanlig.