Myndigheten kommuner og fylkeskommuner har til å ivareta disse forvaltningsoppgavene er regulert gjennom kommuneloven av 2018. Loven angir først og fremst hvordan det politiske og forvaltningsmessige arbeidet skal ivaretas og organiseres i den enkelte kommune og fylkeskommune. Hvilke konkrete gjøremål kommunene skal ivareta blir ikke fastslått i denne loven, men i særlover. Eksempel på slike særlover er opplæringsloven, sosialtjenesteloven og helse- og omsorgstjenesteloven.
Helt siden det kommunale styringssystemet ble etablert gjennom formannskapslovene av 1837 har hovedprinsippet vært en negativ avgrensning av kommunenes og fylkeskommunenes ansvarsområde. I praksis betyr dette at kommunene står fritt til å påta seg enhver oppgave som ikke gjennom lov skal forvaltes av andre organer.
I dag er det imidlertid begrenset adgang for kommunene og fylkeskommunene til å ta på seg oppgaver ut over det omfattende ansvaret de er pålagt gjennom en lang rekke lovreguleringer. Kommunene ivaretar i hovedsak oppgaver knyttet til skoletilbudet og ulike velferdstjenester til befolkningen. I den forstand er lokalforvaltningen velferdsstatens forlengede arm ut til brukerne. Stadig mer detaljert nasjonal lovgiving innebærer at oppgaveløsningen er blitt stadig mer standardisert på tvers av kommunegrensene. Samtidig er det et behov for å tilpasse tjenesteytingen til lokale forhold. For å få til slik lokal tilpasning kreves det en viss grad av selvstendig beslutningsmyndighet. Behovet for nasjonal standardisering står på denne måten i et konstant spenningsforhold til behovet for lokal handlefrihet (selvbestemmelsesrett eller autonomi).
Selv om kommunene og fylkeskommunene gjennom alle år har kunnet nyte godt av en – i prinsippet – betydelig frihet til å ta selvstendige valg når det gjelder hvilke oppgaver de skulle ivareta og måten ivaretakelsen av disse oppgavene skulle foregå på – har det kommunale folkestyret ikke hatt noen grunnlovsbeskyttet status. Det var først i 2016 at grunnlovens §49 fikk følgende tillegg: «Innbyggerne har rett til å styre lokale anliggender gjennom lokale folkevalgte organer». I prinsippet gir denne lovformuleringen en større politisk og administrativ uavhengighet til kommuner og fylkeskommuner, samtidig som det ikke fratar staten muligheten for å delegere nye oppgaver til kommunene eller begrense den myndighet kommunene har gjennom å endre ansvaret for forvaltningen av visse oppgaver. Et eksempel på det siste skjedde da fylkeskommunene i 2002 ble fratatt ansvaret for etablering og drift av offentlige sykehus i Norge. Den gangen opprettet Stortinget et nytt forvaltningsnivå for sykehusene – de regionale helseforetak.
Kommentarer (2)
skrev Geir Thorsnæs
skrev Tore Hansen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.