logisk positivisme

De logiske positivistene hadde geografisk tyngdepunkt i Tyskland og Østerrike på 1920- og 1930-tallet. Særlig ble retningen knyttet til den såkalte Wiener-kretsen og universitetet i Wien, der en gruppe filosofer, logikere, matematikere, samfunnsvitere og psykologer samlet seg rundt filosofen Moritz Schlick. Wiener-kretsen var aldri noen lukket gruppe med faste medlemmer, men inkluderte folk som Rudolf Carnap, Herbert Feigl, Kurt Gödel og Otto Neurath.

Blant de logiske positivistene regnes også en gruppe forskere knyttet til Hans Reichenbach i Berlin, deriblant Carl Hempel. Filosofene Ludwig Wittgenstein, Karl Popper og den norske filosofen Arne Næss regnes også som assosierte med de logiske positivistene.

Gruppen var kjennetegnet av åpenhet og diskusjon, snarere enn å låse seg fast i dogmatiske påstander eller posisjoner. Det gjør at det kan være upresist å beskrive den logiske positivisme som å bestå av noen sentrale påstander eller prinsipper. De fleste medlemmer av gruppen bekjente seg dessuten gjerne til progressive politiske reformbevegelser og ivret for at man tok i bruk moderne vitenskap og filosofi for å bidra til samfunnsendring.

Etter nazistenes maktovertagelse i 1933 ble de logiske positivistene forfulgt. Moritz Schlick ble myrdet på universitetet i Wien i 1936. Etter hvert flyktet derfor de fleste av de logiske positivister til andre land, så som USA, Storbritannia og Norden, der de bidro til at retningen spredte seg og utviklet seg videre. I USA påvirket den logiske positivismen særlig filosofer som Charles Morris, Ernest Nagel og Williard van Orman Quine.

I Norden var retningen representert ved Jørgen Jørgensen i København og Eino Sakari Kaila i Helsinki, samt den danske rettsfilosofen Alf Ross. I Danmark og Sverige ble retningens påvirkning forsterket av å gå i naturlig allianse med den beslektede Uppsalafilosofien. I Norge fikk retningen relativt liten innflytelse. Arne Næss ble som nevnt skolert i Wien og assosiert med retningen, men var aldri logisk positivist i begrepets egentlige betydning.

Erkjennelsesteoretisk ble den logiske positivismen kjennetegnet ved at den forbandt et utsagns mening med deres empiriske kontrollerbarhet. Kort fortalt vil et utsagns mening være det som skal til for å bekrefte eller verifisere at de er sanne. De har med andre ord et såkalt verifikasjonistisk meningskriterium for språklig mening.

Ifølge de logiske positivistene får vi da tre store grupper med utsagn:

1. de som lar seg bekrefte som sanne uansett og som hører til gruppen av analytiske, logiske eller tautologiske sannheter
2. de som lar seg empirisk bekrefte som sanne eller som lar seg avkrefte som usanne, og som hører til gruppen av verifiserbare eller empiriske påstander
3. de som hverken hører til i gruppe 1 eller 2, og som derfor hører hjemme i gruppen av meningsløse påstander

De logiske positivistene ønsket så å vise at en rekke metafysiske utsagn, som gjennom filosofihistorien har vært regnet som meningsfulle og har gitt opphav til lange diskusjoner, havner i gruppe 3 og er meningsløse. Følgelig bør filosofien unngå å diskutere dem videre og heller konsentrere seg om meningsfulle og testbare utsagn.

Innen etikk, rettsfilosofi, estetikk og religionsfilosofi ser det ut til at meningskriteriet til de logiske positivistene får den konsekvens at alle bud, påbud, forbud, normer og vurderinger ender opp som språklig sett meningsløse. Dette fordi det på den ene siden ikke er sånn at slike påstander kan avgjøres som sanne eller usanne ved hjelp av empirisk observasjon alene. Påstandene lar seg heller ikke omforme eller oversette til empiriske testbare utsagn uten å samtidig miste store deler av sin egenart og innhold. Siden de heller ikke fremstår som åpenbare logiske eller analytiske sannheter, havner de derfor i gruppen av meningsløse påstander.

Den logiske positivismen har derfor gitt opphav til en rekke utfordringer knyttet til meningsfullheten med å diskutere sentrale filosofiske tema som etikk, estetikk, religionsfilosofi, rettsfilosofi og metafysikk. Den har dessuten særlig påvirket den analytiske filosofien som utviklet seg i engelsktalende land utover på 1900-tallet.

Det har vært hevdet at den logiske positivismen har vært inspirert av for enkle oppfatninger av moderne logikk, matematikk og naturvitenskap. Det har særlig vært fremhevet at de logiske positivistene overså andre former for vitenskapelighet enn empirisk testbarhet, som man kan finne eksempler av innen samfunnsvitenskapene eller humaniora. Særlig har den såkalte positivismestriden etter andre verdenskrig aktualisert debatten om hvorvidt de naturvitenskapelige idealene for vitenskapelighet er for dominerende.

Frem til cirka 1950 var logisk positivisme en dominerende filosofisk retning i den engelske kulturkretsen. Etter dette har den gradvis forsvunnet som selvstendig retning, ikke minst på grunn av intern kritikk fra retningens egne tilhengere og assosierte, så som fra Carnap, Wittgenstein, Popper, Hempel og Quine. Spesielt har Quines kritikk av skillet mellom analytiske og logiske påstander og empiriske påstander på den andre siden i artikkelen «Two Dogmas of Empiricism» blitt stående som skjebnesvanger for retningen.

En annen kjent problemstilling har vært at det empiristiske meningskriteriet undergraver seg selv. De logiske positivistene kom med dette kriteriet for å skille meningsfulle påstander fra meningsløse, og brukte det videre for å avvise metafysikk, etikk og spekulasjon. Problemet er at kriteriet selv fremstår som hverken analytisk eller empirisk fundert. Følgelig er det etter sitt eget kriterium meningsløst.

• filosofi
• filosofiens disipliner
• filosofiens historie
• teorier om kunnskap