Årsak, kausal, det som fremkaller en forandring, bevegelse eller en annen virkning.

Aristoteles skjelnet mellom fire årsakstyper:

  • material årsak, som var en tings stoff eller emne (lat. causa materialis),
  • formal årsak, som var tingens vesen (causa formalis),
  • virkende eller fremkallende årsak, som var tingens opphav eller opprinnelse (causa efficiens),
  • mål- eller hensiktsårsak, som var tingens mål eller hensikt (causa finalis).

Denne inndelingen dominerte gjennom hele middelalderen. Det var et teleologisk skjema, da de første tre årsakene måtte være underordnet den fjerde, som var tingens endelige formål eller bestemmelse. I kristen tenkning var det naturlig å identifisere Gud med alle tings årsak i betydningen causa finalis.

Omkring 1600 kom en grunnleggende endring ved at «årsak» ble mer eller mindre identifisert med den virkende årsak (causa efficiens), mens causa finalis, og dermed teleologien, ble forsøkt systematisk eliminert.

Den klassisk moderne analysen av årsaksbegrepet ble foretatt av David Hume på 1700-tallet, og årsak–virkning-forholdet ble da redusert til en regelmessig rekkefølge av to faktorer med samband i rom og tid.

Årsaksbegrepet er også i vår tid gjenstand for drøfting. Både i dagliglivet og i vitenskapen brukes årsak i mange til dels meget ulike betydninger, for eksempel både som en nødvendig betingelse og som en tilstrekkelig betingelse.

Et tema er hvorvidt de årsaksbegreper som er fruktbare i naturvitenskap, også er det i samfunns- og atferdsvitenskapene.

Humes analyse, som tok vekk forestillingen om en nødvendig forbindelse mellom årsak og virkning, synes lite egnet for vitenskaper som sosiologi og psykologi.

Man kan vanskelig gjøre tilfredsstillende rede for menneskelig handlingsliv, individuelt eller sosialt, bare ved å vise til korrelasjoner mellom observerbare bevegelser hos den eller de handlende. Begivenheter av typen revolusjon eller politiske reformer er det naturlig å se som virkninger av menneskelige handlinger.

Ikke minst synes det umulig å forstå språkhandlinger og deres virkninger (kommunikasjon) bare på basis av et mekanisk og statistisk årsaksbegrep.

Varianter av det gamle teleologiske årsaksbegrepet (causa finalis), som er bannlyst i naturvitenskapene, synes å komme inn igjen på en sentral plass i form av begreper som motiv og intensjon.

Men det hevdes også at motiver og intensjoner er grunner for handling og ikke årsaker. Skillet mellom grunn og årsak er viktig, men det er uklart hvordan de to begrepene forholder seg til hverandre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.