Solgangsvind er et vindsystem i kyststrøk med pålandsvind om dagen og fralandsvind utover natten.
Betegnelsen solgangsvind har trolig sin opprinnelse fra Sørlandet, der kystens retning gjør at vindretningen følger solens gang.
land- og sjøvind, solgangsbris, havgul
Hovedprinsippet bak solgangsvinden er at havet har en stor varmekapasitet. Det vil si at det tar lang tid både å avkjøle og varme opp. Landområder vil til sammenligning både avkjøles og oppvarmes raskt. Det at varm luft stiger til værs spiller også en viktig rolle. På våre breddegrader har også corioliseffekten, den avbøyende effekten av jordrotasjonen, mye å si.
På solrike dager varmes landet raskere opp enn sjøen. Den varme lufta stiger til værs, og det dannes et såkalt termisk lavtrykk. Den stigende lufta erstattes av kjøligere luft som strømmer inn fra havet, kalt sjøbris. I høyden vil vinden blåse motsatt veg, fra land mot havet.
På grunn av jordrotasjonen, bøyes vinden av mot høyre (på den nordlige halvkule, til venstre på den sørlige). Resultatet blir at sjøbrisen, som gjerne starter tidlig om ettermiddagen, dreier fra pålandsvind til kystparallell vind. Vinden løyer litt utpå kvelden når sola står så lavt at den ikke har noen oppvarmende effekt. I enkelte områder ser vinden ut til å dreie i takt med solas gang over himmelen, derav navnet solgangsbris, eller solgangsvind.
Der sjøbrisen blåser inn en fjord, vil vinden fortsette å blåse inn fjorden, og ikke bøye av. Dette ser vi blant annet i Vestfjorden, Trondheimsfjorden og Oslofjorden. Det er vanlig å bruke begrepet solgangsbris, selv om vinden ikke dreier i særlig grad.
Når vinden blåser parallelt med kysten, vil den øke i styrke på grunn av kystkonvergens (en slags Bernoulli-effekt). Langs Norskekysten ender vi ofte opp med en vindstyrke på mellom 15 og 25 knop. Vindøkning skjer også i fjordene, men denne varianten kalles «trakt-effekt».
Skjematisk framstilling av solgangsvinden, dag og natt. Røde piler angir forholdsvis varm luft, blå forholdsvis kjølig.
I løpet av natten kjøles landet ned raskere enn havet. På et tidspunkt vil ofte havet være varmere, og da får vi en motsatt effekt, med vind som blåser fra land (landvind). I høyden vil det være pålandsvind. Landvinden er som regel vesentlig svakere enn sjøvinden, og på grunn av friksjon vil den ofte knapt være målbar.
Det har blitt hevdet at corioliskraften har mer å si for etableringen av landvinden enn temperaturforskjellen, men dette er omdiskutert.
Solgangsvinden er mest utpreget når det ellers er rolige værforhold. I tilfeller der værsituasjonen «jobber imot» solgangsvinden, kan den utebli. Hvis det for eksempel er relativt kraftig vestavind langs kysten av Finnmark, vil ikke solgangsvinden (som er østlig) få etablert seg. Tilsvarende kan også «bakgrunnsfeltet» være slik at solgangsvinden forsterkes.
Land- og sjøbris er utpreget på lave breddegrader nær ekvator, der den daglige oppvarmingen er sterk.
Ved ekvator virker ikke jordrotasjonen avbøyende (coriolis er lik null), så her vil sjøvinden blåse rett inn mot kysten uten å dreie. I tropene vil det derfor etablere seg en relativt kraftig «celle», med pålandsvind i havnivå og fralandsvind i høyden. Det er faktisk rapportert om varmluftsballonger som har blitt fraktet til havs av denne høydevinden (og ført trygt ned i lavere nivå og inn mot land igjen med sjøbrisen).
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.