vepseedderkopp

Hunnene bygger et rundt fangstnett på opptil 30–40 centimeter i diameter, gjerne i litt høy vegetasjon. Hannen lager også fangstnett, men dette er mindre, gjerne omkring 10 centimeter i diameter.

Fangstnettet har ofte et fremtredende sikksakk-mønstret bånd fra senter av nettet og utover mot kanten (kalt stabilimentum). Funksjonen til dette er ikke helt klarlagt. Hunnen sitter gjerne ventende i sentrum av fangstnettet med hodet ned. Dyr som fanges i nettet blir raskt paralysert med et bitt hvor edderkoppen sprøyter inn en nervegift og enzymer som løser opp protein. Byttene er ulike typer insekter, der gresshopper trolig utgjør den største andelen (omkring 40 prosent).

Det er relativt vanlig at hunnen spiser den lille hannen etter paring. Hunnen kan pakke inn hannen i silke og begynne å spise på ham mens paringen foregår. Kun rundt 20 prosent av hannene overlever paringen. Hannen kan møte denne utfordringen ved å oppsøke hunner som nettopp har gjennomgått siste hudskifte og pare seg med henne før hunnens hudskjelett har stivnet og kjevene fortsatt er for svake til å fortære partneren. Mange hanner kan også plugge igjen hunnens kjønnsåpning etter paring slik at hun ikke kan pare seg med andre hanner.

Egglegging skjer om sensommeren eller høsten. Hunnen spinner en brun, stor og tykk urneformet kokong (eggsekk) med en papiraktig overflate. I denne kan det være omkring 300 gule, cirka én millimeter store egg. Hunnen vokter denne kokongen utover høsten, men hun dør før vinteren. Eggene klekkes også på høsten, men de små edderkoppene forlater ikke kokongen før den påfølgende våren. De små edderkoppene går igjennom tre stadier før de blir voksne på høsten igjen.

Arten er i dag utbredt i Europa, i Nord-Afrika (Marokko og Algerie) og fra Eurasia til Japan og Kina, og muligens Australia. Man antar at arten var vidt utbredt i Europa i Middelalderen, men at den døde ut de fleste steder under den lille istiden og kun overlevde i små relikte populasjoner rundt Middelhavet frem til begynnelsen av 1900-tallet. Fra 1930-tallet begynte arten for øvrig å spre seg nordover på kontinentet, og var på 1980-tallet kommet til Nord-Tyskland. På 1990-tallet oppdages den første gang i Sverige og Danmark. På midten av 2000-tallet ble den for første gang påvist i De baltiske stater, Norge og Finland. Det er trolig vintertemperaturen som avgjør hvor langt nord arten kan spre seg.

Arten ble først gang påvist i Norge i 2004 ved Ringshaug i Tønsberg kommune. Det andre norske funnet ble gjort i 2011 fra Åven i Råde kommune. Siden er arten påvist i Sarpsborg i 2013 og 2014. I 2014 ble den også funnet på en importert røsslyngplante i en dagligvarebutikk på Moholt i Trondheim. Dette er for øvrig trolig global nordgrense for arten, selv om den neppe er etablert der. I 2015 ble den påvist i et boligfelt i Kristiansand, og samme år ble det for første gang påvist en hunn med eggsekk i Norge fra Fynstranda i Færder kommune. Dette var den første observasjonen av at arten reproduserte i Norge. I perioden 2015–2022 foreligger det omkring 50 observasjoner av arten; de aller fleste er gjort etter 2019 i Østfold og Vestfold.

Det har vært diskutert hvorvidt arten har spredt seg i Europa med menneskelig hjelp og dermed burde anses som fremmed, eller om den har spredt seg naturlig. Ifølge siste vurdering i fremmedartslista anses arten som naturlig spredt. Denne arten har trolig en svært god egenspredning gjennom det som kalles ballongflukt eller «balooning» på engelsk. Fenomenet er at edderkoppene (gjerne 2. stadium) klatrer opp på et høyt punkt i terrenget, forankrer seg med en kortere spinntråd som sikkerhetsline, og slipper så ut en lang spinntråd på omkring én meter. Ved rette vindforhold vil sikkerhetslinen ryke og edderkoppen fly av sted over relativt lange avstander. Fenomenet er studert i detalj for vepseedderkopp og mye tyder på at en svært stor andel unge individer av vepseedderkopp foretar nettopp en slik ballongflukt.

Samtidig er det også flere eksempler på at denne arten er flyttet rundt med mennesker. Den har flere steder dukket opp på svært urbane steder, eller hvor man kan knytte funnet til importerte varer (for eksempel funnet fra Moholt i Norge). Spredningen kan også til en viss grad trolig knyttes til klimaendringer, men disse forklarer ikke alt. Arten har trolig utviklet en bedre kuldetoleranse som følge av økt genetisk mangfold gjennom krysninger fra ulike fragmenterte delpopulasjoner som har tilpasset den for nordlig ekspansjon.