Sjøpiggsvin er en klasse marine dyr som hører til pigghudene. De runde og piggete sjøpiggsvinene lever i alle havområder fra store dyp til strandsonen.

De mest typiske, eller såkalte regulære sjøpiggsvin, er omtrent halvkuleformede. Flere av artene kalles kråkeboller.

Kroppen har ytterst en epidermis (overhud) som dekker over et skjelett av kalkplater. Kalkplatene er ordnet i ti dobbeltrekker, og sammenføyet til en fast kapsel. Rekkene av plater strekker seg fra munnen, som sitter midt på undersiden av dyret, og opp til midt på ryggen.

På utsiden har platene små, halvkuleformede leddknuter, hvor det er festet bevegelige pigger. De er både forsvars- og bevegelsesorganer. En spesiell utforming av piggene er pedicellariene med sine trefingrede gripetenger. Noen av dem inneholder giftkjertler. Platene er fordelt på fem dobbeltrekker, såkalte ambulakralplater, med åpninger for sugeføttene, og mellom disse ligger fem dobbeltrekker uten sugeføtter, interambulakralplater.

Sjøpiggsvinene har et vannkanalsystem som er typisk for pigghudene. Rett innenfor munnåpningen ligger en ringformet kanal. Den står i forbindelse med fem radialkanaler, som ligger beskyttet under ambulakralplatene. Ringkanalen har forbindelse til overflaten gjennom en såkalt steinkanal, som munner i en perforert madreporplate. Fra radialkanalene stikker det ut rekker av sugeføtter gjennom doble porer, som muliggjør passasje av vann ut og inn av foten. De står igjen i forbindelse med små ampuller, som kan trekkes sammen av muskler. Sugeføttenes funksjon er både å føre næringen til munnen og å være bevegelsesorganer.

Munnen ligger midt i et bløtt munnfelt, og er hos de fleste arter utstyrt med fem skarpe, spisse kalktenner som beveges ved et sammensatt apparat av kalkstaver og muskler. Hele tannapparatet ligner en lykt, og kalles Aristoteles' lykt.

Analåpningen ligger på toppen, der hvor de ti dobbelte platerekkene ender med hver sin uparete plate. Fem av de interambulakrale platene er gjennomboret av utførselskanalene for forplantningsorganene. De store kjønnskjertlene ligger rett under skallets øvre halvdel, og finnes vanligvis i et antall av fem.

Sjøpiggsvinene er særkjønnet, og gyter kjønnsceller direkte ut i vannet. Eggene utvikler seg til pelagiske larver som er helt ulik de voksne, men vil etter hvert vokse og slå seg ned på bunnen.

Mange sjøpiggsvin har en flatere kroppsfasong, og noen har en mer ovalformet kropp som avviker fra pigghudenes vanlige femtallige symmetri. Irregulære sjøpiggsvin kalles ofte sjømus på norsk. De utgjør ingen samlet systematisk gruppe, men tilhører flere forskjellige ordener. Innen ordenen Clypeasteroida er mange arter flattrykte og skiveformede, slik som den amerikanske arten «sanddollar». Hos sjømusene har sugeføttene flere former og funksjoner. De kan være bevegelsesorganer, fangstapparater eller gjeller. Hos clypeasteroidene er artene vanligvis utstyrt med Aristoteles' lykt. Arter innen ordenen Spatangoida mangler Aristoteles' lykt, og har utviklet en sekundær form for bilateral symmetri ved at munnen er forflyttet lenger frem og anus lenger bak.

Sjøpiggsvin lever i alle hav, fra kysten og ned til store dyp. Arter som er utstyrt med Aristoteles' lykt, lever av alger og smådyr, noen også av større dyr som krepsdyr og muslinger. Noen andre arter er for det meste mudderspisere. En del kan bore huler i fjellgrunnen ved hjelp av tenner og pigger. Det finnes nærmere 1000 nålevende arter, hvorav 16 er kjent fra norske farvann.

Sjøpiggsvinene beveger seg langsomt og kan ikke flykte om en fare truer. De lange piggene beskytter mot angrep. Piggene hos arter av slekten Diadema er giftige, og kan til og med være farlige for mennesker.

Blant de regulære sjøpiggsvin, kråkeboller, er Echinus esculentus og Strongylocentrotus droebachiensis vanlig arter hos oss. Den siste har fått navnet fordi den først ble oppdaget og beskrevet av eksemplarer fra Drøbak i Oslofjorden. Den er også bemerkelsesverdig ved at den finnes fra strandregionen og helt ned til 1000 meters dyp.

Langs norskekysten finnes flere arter av irregulære sjøpiggsvin. Noen graver seg gjennom sand og mudder, som de sluker og fordøyer organiske bestanddeler. Andre lager seg en hule i mudderet og står i forbindelse med sjøvannet gjennom ett utførende og ett tilførende rør, som fører smådyr og andre matpartikler med seg. En vanlig slekt er Echinocardium.

Moen, F.E. og Svensen, E. (2008). Dyreliv i havet. 5. utgave. Kom forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.