økologisk restaurering

I praksis er det ofte gradvise overganger mellom restaureringstiltak, rehabilitering og avbøtende tiltak eller miljøforbedrende tiltak.

Restaureringstiltak regnes som mest permanent og økologisk bærekraftig, mens avbøtende tiltak bare delvis bedrer de økologiske forholdene (eksempelvis for en, men ikke alle arter som var der opprinnelig).

Nødvendige tiltak for å restaurere fullt ut kan i en del tilfeller medføre at en virksomhet må opphøre. Eksempel på dette kan være at en økologisk tilpasset vannføring i vassdrag som brukes til produksjon av vannkraft, kan gi liten kraftproduksjon. Av hensyn til å opprettholde vannkraftproduksjonen, utelates ofte deler av vannføringene som økologien er tilpasset. Derfor er det vanligere i Norge med kun minstevannføring som avbøtende tiltak, for å sikre et minimum av arter og naturtyper langs vassdragene.

I vellykkede restaureringsprosjekter må ofte flere tiltak gjennomføres i sammenheng. Restaurering i vid forstand henspiller på miljøtiltak for å forbedre både fysiske, kjemiske og biotiske forhold for å oppnå god økologisk tilstand.

Etter at de abiotiske forholdene er gjenopprettet (habitatet er restaurert og eventuelle forurensinger er fjernet) kan det være aktuelt å re-introdusere, forflytte eller styrke en utryddet bestand eller art, eksempelvis fra et naboområde eller en genbank (for fisk eller elvemusling). Det finnes eksempler på at nye arter har blitt introdusert, i noen tilfeller også for å kompensere for andre menneskeskapte påvirkninger. Særlig invaderende fremmede arter forverrer imidlertid de økologiske forholdene vesentlig for de stedegne arter.

For å lykkes helt med restaurering, må ofte fremmede organismer desimeres eller hvis mulig fjernes. Dette kan også omtales som biotiske restaureringstiltak.

I 2021 var arealnøytralitet et av nyordene i Norge. Begrepet henspeiler på behovet for gjenbruk, fortetting eller restaurering av allerede nedbygde arealer framfor å bygge ned mer natur. Både den norske rødlista for truede arter og FNs naturpanel fremhever arealendringer som den største trusselen mot biologisk mangfold som følge av at leveområder går tapt. Flere norske kommuner har tatt i bruk arealregnskap som et verktøy i sin arealplanlegging for å tilstrebe mål om netto null tap av natur. Med andre ord, hvis du skal bygge ut, så må du restaurere natur et annet sted, slik at naturen kan ta tilbake de arealene den tidligere har mistet. Dette kan sammenlignes med tiltak for at EU skal bli klimanøytral ift netto null CO₂-utslipp.

I de senere år er det også blitt økt fokus på at restaureringstiltak også må klimatilpasses. Klimaendringer medfører i en del tilfeller at et økosystem responderer senere og at restaurering således trenger lengre tid for å nå miljømålet. Bruk av biologiske og abiotiske indikatorer er målet på den økologiske tilstand som ønskes oppnådd med restaurering. I vannforekomster er det eksempelvis artssammensetning og årsklassestyrke for relevante fiskearter, sammen med hydromorfologi som benyttes for å klassifisere den økologiske tilstanden i vassdragsmiljøet i tråd med EUs vanndirektiv.

I kjølvannet av Stortingsmelding om Naturmangfold i 2016, ble det startet et arbeid med å utvikle fagsystemer for å klassifisere den økologiske tilstanden for all norsk natur.

Restaurering av Hjerkinn skytefelt har pågått i mange år. Stortinget vedtok i 1999 at dette tidligere militære området på Dovrefjell skulle restaureres til mest mulig opprinnelig natur. Dermed så trolig det største restaureringsprosjektet i Norge dagens lys (Hjerkinn PRO), som startet i 2002, da de første vegene ble fjernet. Militære anlegg og mer enn 45 km med veier fjernes for dermed å gjenskape villmark. Området ryddes for skytefeltrester og terrenget revegeteres. I 2018 ble det tidligere skytefeltet vernet og innlemmet i Dovrefjell- Sunnndalsfjella nasjonalpark.

Flere urbane vassdrag i både Trondheim, Bergen og Oslo, som tidligere var lagt i rør er restaurert, og ser atter dagens lys, og får dermed nytt liv med fiske og naturopplevelser. En målrettet innsats med å restaurere myrer og våtmarker som tidligere var drenert og endret det hydrologiske kretsløpet, gjenskaper også viktige naturtyper for arter tilpasset fuktige habitater.

Norge har gjennom konvensjonen om biologisk mangfold på linje med andre land forpliktet seg til å restaurere en betydelig del av sine forringede økosystemer. Gjennom rapportering av de såkalte Aichi-målene til FN, skal utviklingen med å restaurere 15 prosent av disse økosystemene følges opp. Tilsvarende er Norge også forpliktet til å beskytte mot forringelse eller restaurere vannmiljøet i Norge, som del av det felles Europeiske vannregelverket (EUs vanndirektiv), og rapporterer dette per vannforekomst.

• Artsdatabanken
• FNs naturpanel
• Konvensjonen om vern av biologisk mangfold
• Natur- og miljøvern
• Tap av leveområder (habitatødeleggelse)
• Økologi

• REFORM – Verktøy, veiledning og eksempelbank for elverestaurering
• European Center for River Restoration
• Restaureringsøkologi – Sveriges Landbruksuniversitet (SLU)
• Norsk institutt for naturforskning – Restaureringsøkologi
• Forskning.no – Fra veg til villmark: små tuer kan gjøre stor forskjell
• SABIMA.no - Et arealnøytralt Norge

• Hagen, D., Lindhagen, A., Päivinen, J., Svavarsdóttir, K., Tennokene, M., Klokk, T. & Aarønæs, M. S. 2015. The Nordic Aichi restoration project. How can the Nordic countries implement the CBD-target on restoration of 15% of damaged ecosystems within 2020? TemaNord 2015:515. Nordic Council of Ministers. 76 pp.
• Mehlhoop AC, Evju M, Hagen D (2018). Transplanting turfs to facilitate recovery in a low-alpine environment – What matters? Applied Vegetation Science, 2018; 21:615–625.
• Pulg, et al. (2018). Tiltakshåndbok for bedre fysisk vannmiljø. God praksis ved miljøforbedrende tiltak i elver og bekker. NORCE rapport.
• REFORM 2015. A fresh look on effective river restoration: Key conclusions from the REFORM project. Policy brief issue no 3, Dec 2015.