villmark

Utvikling av villmarksområder i Norge siden 1900. De siste tretti årene – fra 1988 til 2018 – har den villmarkspregede naturen blitt redusert med om lag 2350 kvadratkilometer, eller nesten seks prosent.
Miljøstatus.no, Miljødirektoratet, 2019.

Artikkelstart

Villmark er naturområder som ikke er vesentlig forstyrret av menneskelig aktivitet. Etter hvert som verdens folketall øker og jakten på naturressurser intensiveres, minker arealet med gjenværende villmarksområder.

Faktaboks

Også kjent som

villmarkspregede naturområder, inngrepsfri natur

Villmark i Norge

I norsk miljøforvaltning er villmarkspregede naturområder definerert som områder mer enn fem kilometer fra nærmeste tekniske inngrep (vei, jernbane, større damanlegg, høyspentlinjer), og utgjorde i 2018 knapt tolv prosent av arealet i Norge.

For å kvalifisere for betegnelsen villmark er det likevel ikke nok at området ikke er vesentlig påvirket av tekniske inngrep. I Norge har vi for eksempel store områder som i liten grad er påvirket av tekniske inngrep, men som er påvirket av hogst og beite gjennom lang tid (kulturlandskap). Slike områder kalles gjerne urørt eller inngrepsfri natur (INON). Den gjenværende inngrepsfrie naturen finnes i dag stort sett i ulendt terreng, avsidesliggende skogsområder og i bre- og fjellområder.

Kulturlandskap uten inngrep

Støling og sætring har i Norge vært en tradisjonell bruk av fjell og utmark i tusen år, og dette har endret fjellet og utmarkene til særegne naturtyper, som stedvis er viktige leveområder for sjeldne arter. Det skjedde blant annet ved stort uttak av tømmer og ved, i så stor grad at tregrensen og skoggrensen i fjellet ble senket. Noen steder ble den senket 150–200 høydemeter. Husdyrbeite omkring stølene bidro til at skogen ikke kom opp igjen. Fra 1950-årene avtok bruken av fjellbeiter i Norge, og skogen begynte å komme tilbake. Denne fjellskogen er naturlig, men kvalifiserer ikke som villmark fordi den ennå er for ung og ennå ikke har villmarkspreg.

Betydningen av villmark

Tamrein i Børgefjell nasjonalpark, som fortsatt har større sammenhengende villmarksprega områder.
Hattfjelldal - Børgefjell
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Begrepet villmark knyttes til naturområder som i liten grad er påvirket av mennesker og menneskelige inngrep. Mer enn noen gang før trenger vi i dag referanseområder for urørt natur, som grunnlag for økologiske endringer. Villmarksområdene er viktige i så måte. De kan brukes for å måle effekten av miljøpåvirkningen som skjer i områder som er påvirket av tekniske inngrep, men er også vitale for en del arter som villrein og flere av våre store rovdyr.

Påvirkede områder som ikke er påvirket av tekniske inngrep, men av beite, slått og andre tradisjonelle driftsmåter, kan også ha store kvaliteter i form av kulturlandskap og artsmangfold. Mange av våre sjeldne og rødlistede plantearter trives i slike kulturpåvirkede områder, både på kysten og i fjellet.

Restaurere villmark

En av de mest drastiske formene for økologisk restaurering er å gjenskape områder til villmark (engelsk rewilding), gjerne i størst mulig grad gjennom naturlig suksesjon. Eksempel på dette kan være å gi rom for at et vassdrag kan re-meandrere og flomme utover elvesletter. Den trolig mest omfattende tilbakeføring av villmark i Norge er gjennomført i regi av forsvaret på Hjerkinn (tidligere skytefelt på Dovre).

Internasjonalt

Det er flere større rewilding-prosjekter i Europa og Nord-Amerika. I flere av prosjektene er gjerne re-introduksjon eller bestandsøkning av større pattedyr (bison, bjørn eller ulv) eller rovfugler (ørn, gribber) sentralt. Dette skjer etter at menneskelige inngrep er tilstrekkelig visket bort fra området, for på den måten å skape større sammenhengende villmarkspregede områder. Innen naturforvaltning av villmark kan det også være viktig å ikke slokke naturlige skogbranner, men snarere la naturen styre seg selv, og derved la den økologiske suksesjonen etter skogbrann skje uforstyrret.

Internasjonalt er det bred enighet om at å bevare villmark er viktig, og at økologisk intakt villmark er under press. Nyere analyser av områder som både har tilnærmet intakte habitat (fysisk uendrete) og som innehar intakt fauna (særlig langvandrende pattedyr, som store rovdyr), viser at det kan være så lite som under 3 prosent av landjorda. Ved å re-introdusere 1–5 nøkkelarter i områder som er uten tyngre fysiske inngrep, kan trolig nærmere 20 prosent av landjorda kategoriseres som villmark også faunamessig.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg