Musefamilien, murider, familie i ordenen gnagere. Det er den største familien blant gnagerne med 816 arter i 155 slekter. Den inneholder «ekte» mus og rotter, gerbiler og flere. Den lange halen er karakteristisk. De har sin naturlige utbredelse i Europa, Afrika, Asia og Australia, men flere arter er innført til resten av verden unntatt Antarktis. Det er fem arter i Norge.

Musefamilien består av små til litt større gnagere med lang hale og relativt store ører. Halen er oftest minst like lang som kroppen, ofte lenger. Hos de fleste arter veldig sparsomt behåra, ofte nesten uten hår. Den velkjente husmusa er en ganske typisk art med hensyn til utseendet. De mest spesielle tilpasningene finner man hos arter som lever i fjellområder og på øyer.

Selv om en lang, naken hale er regelen, finnes det også buskete haler, haler med pensel i enden og ganske korte haler. Enkelte arter har tykk hale hvor de lagrer fett. Den største arten er «luzonkjemperotta», Phloemys pallidus, fra Filippinene, med kroppslengde 43 centimeter, hale 35 centimeter og vekt inntil 2,7 kilo. Den minste er den afrikanske «ørkendvergmusa», Mus indutus, med kroppslengde 6 centimeter, hale 5 centimeter og vekt inntil 8 gram.

Pelsfargen hos de fleste arter er grå-brun, med lysere bukside. Noen har svarte striper, enkelte har stivere hår slik at de er «piggete». Enkelte arter har tilpassa seg et akvatisk levesett, mens noen ørkenarter hopper som en kenguru. De fleste har tre kinntenner i hver kjevehalvdel, med «knuter» i stedet for folder, noen har redusert antall. Kinntennene vokser ikke videre etter at de er ferdig utvikla.

Mange arter er gode svømmere og de fleste klartrer godt. Noen, som dvergmusa, har gripehale, en ekstra sikring under klatring. De aller fleste er nattaktive. Generelt kan man si at de fleste arter lever alene, men alle former for sosial organisering finnes, inkludert familegrupper og større grupper. Denne organiseringen kan variere også innen arten, avhengig av tetthet og næringstilgang.

Murider lever i nesten alle typer av habitater, alt fra ørken til savanne og regnskog. Mange graver ganger i bakken, mens andre bygger sitt reir av blader i vegetasjonen. Fire arter i Australia samler småstein rundt huleåpningen, hvor vann kondenserer om morgenen. Jordgangene kan være omfattende, noen arter stenger utgangen for å hindre rovdyr å trenge inn. Mange arter lever i jordbrukslandskap og i tilknytning til bebyggelse. Arter som lever i tørre omgivelser trenger ikke drikke, de får det vannet de trenger fra maten og lager en konsentrert urin.

Murider kommuniserer med ultralyd, lukt, syn og berøring. De har veldig god luktesans og duftkjertler flere steder på kroppen. Urin og lort brukes også til å markere territoriet. Noen arter kommuniserer også med fottromming. De fleste arter er generalister i matveien, de spiser det som er tilgjengelig av både vegetabilsk og animalsk (smådyr) føde. Noen er dog spesialiserte og har et begrensa fødevalg. Gress, blader, blomster, frø, frukt, bark, røtter, mose, sopp, insekter, snegler og andre smådyr er vanlig føde. Sesongforskjeller i fødevalg kan tilskrives variasjon i hva som er tilgjengelig. Hos noen arter dominerer insekter i føden, hos andre dominerer planter. Gode år med frø kan gi en rask økning i musebestander.

Formeringen hos murider kan enklest beskrives som rask og rikelig, familien er typisk det som kalles for R-selektert. De kan formere seg sesongmessig eller hele året, avhengig av klima og næringstilgang. Drektighetstida er rundt eller drøyt tre uker for mange arter, for noen fire uker. Kullstørrelsen er ofte mellom 4-8 unger, noen arter kan få et dusin unger eller endog flere. Hos de fleste arter er ungene nakne og hjelpeløse ved fødselen, men de vokser raskt. Dieperioden er varierer mellom to og seks uker. Hos husmus kan ungene som blir født tidlig på året bli forplantningsdyktige samme sommer, 2-3 måneder gamle.

Mødrene kan pare seg igjen kort tid etter fødselen. Hos brunrotta kan hunner i en koloni synkronisere paringen, slik mange unger av samme alder blir tilført bestanden. Dette øker ungenes overlevelse. I paringstida har hannen store og lett synlige testikler, de kan veie 10 prosent av kroppsvekta. Det er stor dødelighet, så levetida er kort og kun en liten del, 5-10 prosent, av bestanden overlever til neste sommer. Hos noen arter kan individer mer regelmessig leve to år og kanskje enda lenger. Dødeligheten bestemmes i stor grad av predasjon og ugunstig vær. Brunrotta lever for eksempel sjelden mer enn ett år i naturen, men kan leve fire år i fangenskap. Rotter i slekten Rattus kan leve i store kolonier, som er inndelt i klaner. En klan kan ha 5-20 medlemmer og én dominant hann. Hver klan forsvarer sitt område.

Musefamilien deles inn i fem underfamilier; Deomyinae (57 arter), Gerbillinae (101), Leimacomyinae (1), Lophiomyinae (1) og Murinae (656). Taksonomien til familien og forsåvidt hele overordenen Muroidea, er blitt kraftig revidert de siste tiårene, spesielt ved bruk av nye genetiske metoder. Den er fortsatt langt fra klar, både arter og slekter omklassifiseres stadig og nye oppdages.

Musefamilien oppstod antakelig for rundt 20 millioner år siden i Afrika og Asia, mens dagens taxa antas å være yngre enn 10 millioner år gamle. Det er altså en ung familie, men det store mangfoldet viser at den er en evolusjonær suksess. Det er en av de raskeste utviklinger av mangfold blant noe pattedyr. Familiens suksess kan tilskrives flere faktorer; stor tilpasningsdyktighet, stor formeringsevne, korte generasjoner og mange nye økologiske nisjer. Spesielt fjellkjeder, grassletter (savanne, steppe, høyfjellssletter, halvørken) og øyer ga opphav til mange arter. Mangfoldet er spesielt stort på øyer i sørøstre del av Asia, i Indonesia, på Filippinene og på Ny-Guinea. Flere arter klarte også å spre seg naturlig til Australia (husmus fulgte med skip).

Fem arter i underfamilien Murinae (som kan kalles langhalemus) lever i Norge: dvergmus, småskogmus, storskogmus, husmus og brunrotte. Svartrotte finnes neppe lenger i Norge, men kan dukke opp nå og da fra skip. Dvergmus er vår minste gnager.

Forholdet til mennesker kan være både positivt og negativt. Flere arter blir holdt i fangenskap og har gitt mektige bidrag til både medisinsk og evolusjonær forskning. Noen få arter blir også holdt som kjæledyr, husmus, brunrotte og mongoljird, Meriones unguiculatus, er de mest brukte. I Vesten blir rotter gjerne forbundet med sykdom og pest, mens i land som India og Kina er rotter et symbol på klokskap og suksess.

Det er et stort problem at murider spiser av våre avlinger, både før og etter høsting. Enkelte år går den årlige svingningen i bestanden over til en voldsom økning, bestanden kan mangedobles på kort tid. Dette skjer spesielt i jordbruksområder, der tettheten kan blir 1000 dyr per hektar. Frø i form av korn, ris og mais er like god mat for murider som for mennesker, det samme er rotknoller og grønnsaker. I mange land er dessuten lagrene dårlig beskytta mot gnagere, temming av katten til tross. I Afrika kan tap av avlinger til murider utgjøre så mye som 20 prosent, i Asia 5-10 prosent og noen ganger mer. Sesongmessige monokulturer som slike avlinger utgjør, er en drøm for muridenes formering og kan føre til den nevnte eksplosive vekst i bestanden.

I mange land brukes gift for å begrense bestandene, men dette kan ha store, negative helsemessige og miljømessige konsekvenser. Det kan føre til at sjeldne og trua arter blir utrydda. Det kan også føre til at andre grupper som også gjør skade, som insekter, øker voldsomt og blir en pest i stedet. Mer kunnskap og bruk av mer økologiske metoder kan gi en mer effektiv og levedyktig kontroll av murider.

Arter i musefamilien er også bærere av mange sykdommer, og deres nærhet til mennesker i jordbrukslandskaper utgjør en risiko for smittespredning. Hele 60 forskjellige sykdommer er oppdaget, flere av disse kan ha alvorlige konsekvenser for mennesker. Et eksempel er bakterien Yersinia pestis, svartedauden. Murider kan også gjøre skade ved å gnage på ting, som elektriske ledninger. Husmus og brunrotte lever i stor grad i byer og bebyggelse, der de ernærer seg av søppel og avfall. Husmusa og svartrotta ble menneskets følgesvenner da vi begynte å dyrke korn og ris for 14 000 år siden, men bestandene ble først store da vi begynte med store kornlagre for 3 000 år siden. De to artene har, sammen med brunrotta, spredd seg over det meste av verden med menneskets hjelp. På øyer kan de utgjøre en stor trussel mot det stedegne dyre- og plantelivet, og de er årsak til at flere arter er blitt utrydda.

I mange land i Afrika og Asia bidrar murider til menneskers kosthold. Noen arter er sågar trua som følge av jakt, andre blir trua av når habitatet ødelegges. Mange murider gjør viktige økosystemtjenester, ved at de pollinerer blomster og sprer frø. De kan dessuten hjelpe oss ved å spise mengder insekter og snegler som gjør skade på avlinger. Deres graving i bakken hjelper til med å lufte jorda, og de hjelper til med å bryte ned søppel. Dessuten er de føde for en mengde rovdyr og svært viktige for næringskjeden. Status er ukjent for 40 prosent av artene, deres bestandsutvikling er ukjent. I IUCNs rødliste fra 2008 er 2 prosent erklært utrydda, mens drøyt 10 prosent er kritisk eller alvorlig trua.

  • Denys, C., Taylor, P.J. & Aplin, K.P. 2017. «Family Muridae». S. 536-597 i: Wilson, D.E., Lacher, T.E., Jr & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 7. Rodents II. Lynx Edicions, Barcelona.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.