Mange arter er gode svømmere og de fleste klatrer godt. Noen, som dvergmusa, har gripehale, en ekstra sikring under klatring. De aller fleste er nattaktive. Generelt kan man si at de fleste arter lever alene, men alle former for sosial organisering finnes, inkludert familiegrupper og større grupper. Denne organiseringen kan variere også innen arten, avhengig av tetthet og næringstilgang.
Murider lever i nesten alle typer habitater, alt fra ørken til savanne og regnskog. Mange graver ganger i bakken, mens andre bygger sitt reir av blader i vegetasjonen. Fire arter i Australia samler småstein rundt huleåpningen, hvor vann kondenserer om morgenen. Jordgangene kan være omfattende, noen arter stenger utgangen for å hindre rovdyr å trenge inn. Mange arter lever i jordbrukslandskap og i tilknytning til bebyggelse. Arter som lever i tørre omgivelser trenger ikke drikke, de får det vannet de trenger fra maten og lager en konsentrert urin.
Murider kommuniserer med ultralyd, lukt, syn og berøring. De har veldig god luktesans og duftkjertler flere steder på kroppen. Urin og lort brukes også til å markere territoriet. Noen arter kommuniserer også med fottromming. De fleste arter er generalister i matveien, de spiser det som er tilgjengelig av både vegetabilsk og animalsk (smådyr) føde. Noen er dog spesialiserte og har et begrensa fødevalg. Gress, blader, blomster, frø, frukt, bark, røtter, mose, sopp, insekter, snegler og andre smådyr er vanlig føde. Sesongforskjeller i fødevalg kan tilskrives variasjon i hva som er tilgjengelig. Hos noen arter dominerer insekter i føden, hos andre dominerer planter. Gode år med frø kan gi en rask økning i musebestander.
Formeringen hos murider kan enklest beskrives som rask og rikelig, familien er typisk det som kalles for R-selektert. De kan formere seg sesongmessig eller hele året, avhengig av klima og næringstilgang. Drektighetstida er rundt eller drøyt tre uker for mange arter, for noen fire uker. Kullstørrelsen er ofte mellom fire og åtte unger, noen arter kan få et dusin unger eller endog flere. Hos de fleste arter er ungene nakne og hjelpeløse ved fødselen, men de vokser raskt. Dieperioden varierer mellom to og seks uker. Hos husmus kan ungene som blir født tidlig på året bli forplantningsdyktige samme sommer, to til tre måneder gamle.
Mødrene kan pare seg igjen kort tid etter fødselen. Hos brunrotta kan hunner i en koloni synkronisere paringen, slik mange unger av samme alder blir tilført bestanden. Dette øker ungenes overlevelse. I paringstida har hannen store og lett synlige testikler, de kan veie ti prosent av kroppsvekta. Det er stor dødelighet, så levetida er kort og kun en liten del, 5–10 prosent av bestanden overlever til neste sommer. Hos noen arter kan individer mer regelmessig leve to år og kanskje enda lenger. Dødeligheten bestemmes i stor grad av predasjon og ugunstig vær. Brunrotta lever for eksempel sjelden mer enn ett år i naturen, men kan leve fire år i fangenskap. Rotter i slekten Rattus kan leve i store kolonier, som er inndelt i klaner. En klan kan ha 5–20 medlemmer og én dominant hann. Hver klan forsvarer sitt område.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.