musefamilien

Mus musculus, husmus. Foto fra: Hobro, Jylland, Danmark

«Luzonkjemperotte», Phloemys pallidus, fra Filippinene, er den største arten i musefamilien.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
«Kvithale-kjemperotta» Uromys caudimaculatus kan veie inntil 900 gram og er en av mange gnagere som naturlig hører hjemme i et land som er mest kjent for sine pungdyr.
Queensland, Australia

Artikkelstart

Musefamilien, murider, er en familie i ordenen gnagere. Det er den største familien blant gnagerne med 816 arter i 155 slekter. Den inneholder «ekte» mus og rotter, gerbiler og mange flere. Den lange halen er karakteristisk for de fleste artene. Familien har sin naturlige utbredelse i Europa, Afrika, Asia og Australia, men flere arter er innført til resten av verden (unntatt Antarktis). Fem arter lever i Norge.

Faktaboks

Også kjent som
familien
Vitenskapelig navn
Muridae
Beskrevet av
Johann Karl Wilhelm Illiger, 1811

Beskrivelse

Musefamilien består av små til litt større gnagere med lang hale og relativt store ører. Halen er oftest minst like lang som kroppen, ofte lenger. Hos de fleste artene er halen sparsomt behåra, ofte nesten uten hår. Den velkjente husmusa er et godt eksempel på hvordan en typisk art ser ut. De mest spesielle tilpasningene finner man hos arter som lever i fjellområder og på øyer.

Selv om en lang, naken hale er regelen, finnes det også buskete haler, haler med pensel i enden og ganske korte haler. Enkelte arter har tykk hale hvor de lagrer fett. Den største arten er «luzonkjemperotta», Phloemys pallidus, fra Filippinene, med kroppslengde 43 centimeter, hale 35 centimeter og vekt inntil 2,7 kg. Den minste arten er den afrikanske «ørkendvergmusa» Mus indutus, med kroppslengde seks centimeter, halelengde fem centimeter og vekt inntil åtte gram.

Pelsfargen hos de fleste arter varierer mellom grå og brun, buken er lysere enn ryggen. Noen har svarte striper, mens enkelte har stivere hår som gjør dem «piggete». Enkelte arter har tilpassa seg et akvatisk levesett, mens noen ørkenarter hopper som kenguruer. De fleste har tre kinntenner i hver kjevehalvdel, disse har «knuter» i stedet for folder. Noen har færre kinntenner. Når kinntennene er ferdig utvikla stanser veksten (de vokser altså ikke hele livet).

Levevis

En så stor art som «kvithale-kjemperotta» klarer å gnage seg gjennom skallet på ei kokosnøtt

Queensland, Australia
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Mange arter er gode svømmere og de fleste klatrer godt. Noen, som dvergmusa, har gripehale, som brukes til ekstra sikring under klatring. De aller fleste er nattaktive. Generelt kan man si at de fleste arter lever alene, men alle former for sosial organisering finnes, inkludert familiegrupper og større grupper. Denne organiseringen kan variere også innen arten, avhengig av tetthet og næringstilgang.

Levesteder og føde

Murider lever i nesten alle typer habitater, alt fra ørken til savanne og regnskog. Mange graver ganger i bakken, mens andre bygger sitt reir av blader oppe i vegetasjonen. Fire arter i Australia samler småstein rundt huleåpningen. Om natten kondenserer vann på disse steinene, noe som gir dyrene ekstra tilgang på vann. Arter som lever i tørre omgivelser trenger ikke å drikke, de får det vannet de trenger fra maten. De utskiller en konsentrert urin, noe som gir lite vanntap. Jordgangene kan være omfattende og lange. Noen arter stenger utgangen for å hindre rovdyr i å trenge inn. Mange arter lever i jordbrukslandskap eller i tilknytning til bebyggelse.

De fleste arter er generalister i matveien, de spiser det som er tilgjengelig av både vegetabilsk og animalsk (smådyr) føde. Noen er dog spesialiserte og har et begrensa fødevalg. Gras, blader, blomster, frø, frukt, bark, røtter, mose, sopp, insekter, snegler og andre smådyr er vanlig føde. Hos noen arter dominerer insekter i føden, hos andre dominerer planter. Sesongvariasjoner i fødevalg skyldes variasjoner i hva som er tilgjengelig. Gode frø-år kan gi en rask økning i musebestander.

Formering

Formeringen hos murider kan enklest beskrives som rask og rikelig, familien er typisk det som kalles for R-selektert. De kan formere seg sesongmessig eller hele året, avhengig av klima og næringstilgang. Drektighetstida er rundt eller drøyt tre uker for mange arter, for noen fire uker. Kullstørrelsen er ofte mellom fire og åtte unger, noen arter kan få et dusin unger eller endog flere i kullet. Hos de fleste arter er ungene nakne og hjelpeløse ved fødselen, men de vokser raskt. Dieperioden varierer mellom to og seks uker. Hos husmus kan unger som blir født tidlig på året forplante seg samme sommer, to til tre måneder gamle.

Mødrene kan pare seg igjen kort tid etter fødselen. Hos brunrotta kan hunner i en koloni synkronisere paringen, slik mange unger av samme alder blir tilført bestanden samtidig. Dette øker ungenes overlevelse. I paringstida har hannen store og lett synlige testikler, de kan veie ti prosent av kroppsvekta.

Murider kommuniserer med ultralyd, lukt, syn og berøring. De har veldig god luktesans og duftkjertler flere steder på kroppen. Urin og lort brukes også til å markere territoriet. Noen arter kommuniserer også med fottromming.

Murider har stor dødelighet og kort levetid. Kun en liten del av bestanden, 5–10 prosent, overlever til neste sommer. Hos noen arter kan individer mer regelmessig leve to år og kanskje enda lenger. Dødeligheten bestemmes i stor grad av predasjon og ugunstig vær. Brunrotta lever for eksempel sjelden mer enn ett år i naturen, mens den kan leve fire år i fangenskap. Rotter i slekten Rattus kan leve i store kolonier, som er inndelt i klaner. En klan kan ha 5–20 medlemmer og én dominant hann. Hver klan forsvarer sitt område.

Systematikk

Musefamilien deles inn i fem underfamilier; Deomyinae (57 arter), Gerbillinae (101), Leimacomyinae (1), Lophiomyinae (1) og Murinae (656). Taksonomien til familien og for så vidt hele overordenen Muroidea, er blitt kraftig revidert de siste tiårene, spesielt ved bruk av molelylærgenetiske metoder. Den er fortsatt langt fra klar; både arter og slekter omklassifiseres stadig og nye oppdages.

Musefamilien oppstod antakelig for rundt 20 millioner år siden i Afrika og Asia, mens dagens taxa antas å være yngre enn 10 millioner år gamle. Det er altså en ung familie, men det store mangfoldet viser at den er en evolusjonær suksess. Utviklingen av det store mangfold av arter gikk raskere enn hos andre familier av pattedyr. Familiens suksess skyldes flere faktorer; stor tilpasningsevne, stor formeringsevne, korte generasjoner og tilgang på mange nye økologiske nisjer (levesteder). Spesielt fjellkjeder, grassletter (savanne, steppe, høyfjellssletter, halvørken) og øyer har gitt opphav til mange arter. Mangfoldet er spesielt stort på øyer i det sørøstre hjørnet av Asia; Indonesia, Filippinene og Ny-Guinea. Flere arter klarte også å spre seg naturlig til Australia (husmus fulgte med skip).

Fem arter i underfamilien Murinae (som kan kalles langhalemus) lever i Norge: dvergmus, småskogmus, storskogmus, husmus og brunrotte. Svartrotte finnes neppe lenger i Norge, men kan dukke opp nå og da fra skip. Dvergmus er vår minste gnager.

Betydning for mennesker

Brunrotte. Foto fra: Hobro, Jylland, Danmark

En lang hale og store ører er typisk for rotte-slekten
Rattus fuscipes

Forholdet til mennesker kan være både positivt og negativt. Flere arter blir holdt i fangenskap og har gitt mektige bidrag til medisinsk forskning. Noen få arter blir også holdt som kjæledyr; husmus, brunrotte og mongoljird, Meriones unguiculatus, er de mest brukte. I Vesten blir rotter gjerne forbundet med sykdom og pest, mens i land som India og Kina er rotter et symbol på klokskap og suksess.

Det er et stort problem at murider spiser av våre avlinger, både før og etter høsting. Enkelte år går den årlige svingningen i bestanden over til en voldsom økning, bestanden kan mangedobles på kort tid. Dette skjer spesielt i jordbruksområder, der tettheten kan blir 1000 dyr per hektar. Frø av korn, ris og mais er like god mat for murider som for mennesker, det samme er rotknoller og grønnsaker. I mange land er dessuten lagrene av matvarer dårlig beskytta mot gnagere, temming av katten til tross. I Afrika kan så mye som 20 prosent av avlingene bli spist eller ødelagt av murider, i Asia 5–10 prosent og noen ganger mer. Sesongmessige monokulturer er en drøm for muridenes formering og kan gi en eksplosiv vekst av bestander.

I mange land brukes gift for å begrense bestandene, men dette kan ha store, negative helsemessige og miljømessige konsekvenser. Det kan føre til at sjeldne og trua arter blir utrydda. Det kan også føre til at andre grupper som også gjør skade, som insekter, øker voldsomt og blir en pest i stedet. Mer kunnskap og bruk av mer økologiske metoder kan gi en mer effektiv og levedyktig kontroll av murider.

Husmusa og svartrotta ble menneskets følgesvenner da vi begynte å dyrke korn og ris for 14 000 år siden, men bestandene ble først store da vi begynte med store kornlagre for 3000 år siden. De to artene har, sammen med brunrotta, spredd seg over det meste av verden med menneskets hjelp. På øyer kan de utgjøre en stor trussel mot det stedegne dyre- og plantelivet, og de er årsak til at flere arter er blitt utrydda.

I mange land i Afrika og Asia bidrar murider til menneskers kosthold. Noen arter er sågar trua som følge av jakt, andre blir trua når habitatet ødelegges. Mange murider gjør viktige økosystemtjenester, ved at de pollinerer blomster og sprer frø. De kan dessuten hjelpe oss ved å spise mengder av insekter og snegler som gjør skade på avlinger. Deres graving i bakken hjelper til med å lufte jorda, og de hjelper til med å bryte ned søppel. Dessuten er de føde for en mengde rovdyr og svært viktige for næringskjeden.

Arter i musefamilien er også bærere av mange sykdommer, og deres nærhet til mennesker i jordbrukslandskap utgjør en risiko for smittespredning. Hele 60 forskjellige sykdommer er oppdaget, flere av disse kan ha alvorlige konsekvenser for mennesker. Et eksempel er bakterien Yersinia pestis, som ga oss svartedauden. Murider kan også gjøre skade ved å gnage på ting, som elektriske ledninger. Husmus og brunrotte lever i stor grad i byer og bebyggelse, der de ernærer seg av søppel og avfall.

Status og bestandsutvikling er ukjent for 40 prosent av artene. I IUCNs rødliste fra 2008 er to prosent erklært utrydda, mens drøyt ti prosent er kritisk eller alvorlig trua.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Denys, C., Taylor, P.J. & Aplin, K.P. 2017. «Family Muridae». Side 536–597 i: Wilson, D.E., Lacher, T.E., Jr & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Volume 7. Rodents II. Lynx Edicions, Barcelona.

Faktaboks

musefamilien
Muridae
Artsdatabanken-ID
47940
GBIF-ID
5510

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg