Ørkenrotter, eller ørkenmus, underfamilie av gnagere i musefamilien . Den omfatter 101 arter i 14 slekter, men taksonomien er neppe helt avklart. Ørkenrotter er blant de vanligste små pattedyr i det store beltet av ørkener, stepper og savanner som strekker seg fra Gobi , gjennom Sentral-Asia til Sahara , samt sørover gjennom det meste av Afrikas tørre områder.

Den typiske ørkenrotta minner om ei litt stor husmus med lange bakbein og korte frambein. Bakbeina er mye lenger enn frambeina, så de beveger seg hoppende som en kenguru. Halen er lang, oftest atskillig lenger enn kroppen, og ender gjerne i en svart dusk. Ører og øyne er ganske store. Pelsen er brun til gråbrun (sandfarga), med kvit eller grå buk.

En av de største artene, "kjempegerbil" Rhombomys opimus, kan veie 275 g, med kroppslengde inntil 18 cm og en relativt "kort" hale på 16 cm. Mongoljirden Meriones unguiculatus har kroppslengde inntil 13 cm, hale 11 cm og vekt 60 g.

"Sandgerbil" Gerbillus syrticus er den minste ørkenrotta, med kroppslengde 5 cm og en hale som bare er litt lenger. Vekta er ikke kjent, den veier antakelig rundt 10 g. Det eksisterer nesten ingen kunnskap om denne arten, som kun er kjent fra en enkelt lokalitet i det nordligste Libya.

Ørkenrotter lever mest i tørre omgivelser; ørkener, halvørkener og grassletter. De kan også finnes på fuktigere savanne. De fleste arter graver ganger i bakken med mange utganger. Om dagen stenges åpningene med sand og jord for å hindre rovdyr i å trenge inn. Nede i gangen er variasjonene i temperatur og fuktighet mindre enn over bakken. Mongoljirden lever på Mongolias stepper, hvor temperaturen om sommeren kan komme opp i 40 oC, mens den om vinteren kan synke til -35 oC. Om vinteren er gangene lengre og når dypere ned under bakken, under frostlaget. Flere dyr kan dele på et reirkammer for å holde på varmen.

Ørkenrotter har en svært effektiv vannhusholdning. De får alt eller det meste av vannet gjennom vegetasjonen de spiser og urinen er svært konsentrert. Noen arter kan spise planter med et saltinnhold som ville vært dødelig for de fleste pattedyr. I tørkeperioder kan de gå i dvale, før dvalen hamstrer de gjerne mat i gangsystemet. Noen lagrer også fett på kroppen, enkelte i halen. Føden varierer mellom artene, de fleste spiser hovedsakelig frø og plantedeler. Noe insekter spises avhengig av sesong (tilgjengelighet).

Ørkenrotter har en effektiv formering, typisk for musefamilien. Drektighetstida er kort (4-6 uker), det er ganske mange unger i kullet (1-13) og ungene vokser raskt og avvennes 4 uker gamle. De kan få flere kull i året. Enkelte, som mongoljirden, kan leve i monogame par, men dette er nok heller unntaket enn regelen blant ørkenrotter. Som regel er de polygame. Noen arter er antakelig territorielle, mens monogljirden lever i små grupper på 2-17 dyr. Disse samarbeider om forsvar av gruppe-territoriet og innsamling av føde til det felles lageret. Ørkenrotter kommuniserer med dufter, lyder og fottromming.

Flest arter, hele 75 %, lever i Afrika. Noen få av disse finnes også på den arabiske halvøya. Noen arter er utbredt fra Arabia og Midt-Østen til India, mens kun seks arter lever i Sentral-Asia til Kina. Noen arter har en vid utbredelse, mens for andre er utbredelsen svært begrensa.

Mongoljirden er et vanlig kjæledyr også i Norge. Den lever i det sørøstlige Sibir, i Mongolia og i det nordlige Kina.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.