Armeringsstål, tidligere armeringsjern, stålstenger, vanligvis med sirkulært tverrsnitt, som legges inn i betong, primært for å oppta strekkrefter. Betong tåler høyt trykk, men så godt som ingen strekkpåkjenning. Armeringsstål må derfor benyttes i de deler av en betongkonstruksjon som utsettes for strekk, f.eks. underkant av bjelker eller gulvplater. Størstedelen av armeringsstål som brukes i dag, er kamstål. Stålet finnes i to kvaliteter som blir betegnet med B500B og B500C, hvor tallet 500 angir karakteristisk flytegrense i N/mm2, og siste bokstav angir duktilitetsklasse (se duktilitet).

Spennarmeringen i konstruksjoner av spennbetong utføres av kaldtrukket trådstål i stedet for varmvalset stål. Kaldtrekkingen gjør at fastheten blir mye større enn for det vanlige armeringsstålet. Strekkfasthet på 1300–1400 N/mm2 er her vanlig. I murkonstruksjoner brukes gjerne rustfritt armeringsstål.

Armeringsstål leveres både som rette stenger (evt. prekappet), preformede bøyler, spiraler el.l., ferdigsveisede enheter og sveisede nett av kaldtrukket stål.

Fra ca. 1900 har armeringsstål med forskjellig form og tverrsnitt (rundtstål, flattstål, jernbaneskinner osv.) blitt brukt. Frem til 1952 var runde stenger med glatt overflate av stål med flytegrense ca. 200 N/mm2 det vanlige. Glatte armeringsstenger må bøyes i endene for å gi god nok forankring i betongen. Stålet må derfor være bøyelig og får dermed relativt lav strekkstyrke. I 1952 kom varmvalset kamstål på markedet. Dette er runde stenger med utstikkende ribber (kammer) som har til oppgave å øke heftforbindelsen mellom betong og stål. Kamstål behøver ikke så mye ekstra forankring. Slikt stål kan derfor utføres av hardere materialer, som riktignok er vanskeligere å bøye, men som til gjengjeld er sterkere, slik at antall stenger kan reduseres.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.