storkenebbfamilien

Storkenebbfamilien består av urter eller busker med spredtstilte blader og i de fleste tilfeller fargerike blomster. De fleste artene er flerårige, men ettårige og toårige arter finnes også. Blomstene er alltid 5-tallige og tokjønnete med frie kronblader. Hos storkenebbslekta er blomstene radiærsymmetriske, hos tranehals er de radiærsymmetriske eller svakt zygomorfe, mens hos pelargoniumslekta er de mer eller mindre sterkt zygomorfe.

De ulike slektene har nektarier av ulik utforming, blant annet har storkenebb åpne nektarier ved basis av kronbladene, mens pelargonium har ett nektarium og nektaren samles i en lang nektarspore som er sammenvokst med blomsterstengelen. Det kan være en, to eller tre kretser av fem pollenbærere, men hos noen slekter er flere omdanna til staminodier (sterile pollenbærere). Storkenebbslekta har ti fertile pollenbærere, tranehalsslekta har fem fertile og fem sterile og pelargonium har til sammen ti hvorav to til sju er fertile.

Fruktemnet er oversittende i blomsten og sammenvokst av fem fruktblader med hver sine frie arr. Frukta som dannes er en spaltefrukt der hver av delfruktene spres for seg. Hos mange arter er den tørre griffelen i fruktstadiet hygroskopisk og deltar i aktiv spredning av delfrukta eller frøet. For eksempel kastes frøet ut hos flere storkenebbarter idet den tørre griffeltråden plutselig rulles opp, mens hos tranehals bidrar restene av griffelen til aktiv spredning av delfrukta ved hjelp av hygroskopiske skruebevegelser.

Storkenebbfamilien er hovedsakelig utbredt i tempererte og delvis tropiske strøk. Familien mangler i ørkenstrøk, arktiske strøk og tropiske skogsområder. Slektene har ulike hovedutbredelser. Tranehalsslekta har størst diversitet i Middhavsområdet, pelargoniumslekta i Sør-Afrika, mens den store storkenebbslekta i sum er kosmopolittisk.

I Norge har vi arten tranehals, som trolig er en innført art, men som nå regnes som naturalisert og som i hovedsak finnes i åkrer og ruderatmark. Storkenebbslekta har drøyt ti arter som regnes som opprinnelige eller naturaliserte og i tillegg er et titalls arter funnet som tilfeldige ugras i løpet av de siste drøye hundre år. Skogstorkenebb og stankstorkenebb er trolig de vanligste artene i vårt land; den første i skogkanter og enger i hele landet til over skoggrensa og den andre i skog i lavlandet nord til Troms. Bråtestorkenebb har langt snevrere utbredelse både geografisk og økologisk; den finnes i hovedsak i lavlandet på Østlandet, men som navnet tilsier finnes den først og fremst på brannfelter fordi frøet først spirer etter oppvarming.

Storkenebbfamilien har hatt ulike avgrensninger, men de store slektene storkenebb, pelargonium og tranehals har sammen med den i hovedsak sør-afrikanske slekta Monsonia alltid inngått. Tidligere har flere andre slekter vært regna til familien, men de fleste av disse er nå flytta til andre familier slik at det nå gjenstår fem slekter med ca. 800 arter, hvorav halvparten hører til storkenebbslekta, ca. 270 arter hører til pelargoniumslekta og rundt 75 til tranhalsslekta.

Storkenebbfamilien regnes som en av to familier i storkenebbordenen (Geraniales) med nærmeste slektninger i myrteordenen (Myrtales) som består av en rekke familier, blant annet mjølkefamilien og kattehalefamilien. Videre plassering i slektskapstreet for de ekte tofrøbladete er blant «Malvider» (kattostfamilien og slektninger) i den store gruppa «Rosider» (se dekkfrøete planter).

Denne familien har ganske stor økonomisk betydning idet mange arter er utgangspunkt for en rekke prydplanter som brukes både som stueplanter og hageplanter. Pelargonium, som ofte kalles geranium eller granium, har vært en yndet stueplante i svært lang tid. Arter av denne slekta har også vært mye brukt i balkongkasser og som sommerplanter generelt. Flere utenlandske arter av storkenebbslekta har i seinere tid blitt tatt i bruk som stauder i hager og grøntanlegg. Flere av disse artene er ganske herdige i norsk klima siden de opprinnelig kommer fra tempererte strøk med lignende klima.

Det er den sammenvokste griffelen som har inspirert de norske og systematiske navnene på slektene. Man har her sett en likhet med ulike lange fuglenebb, men det er litt forskjellig hvilke fugler som kobles til hvilke slekter.

Geranium kommer fra gresk geranos som betyr trane og på engelsk er det denne fuglen som har inspirert navnet til slekta («crane's-bill»), mens tysk har samme fugl som norsk («Storchschnabel»). Det greske ordet for stork er pelargos og har gitt navn til Pelargonium. Den siste av disse slektene, Erodium, er inspirert av gresk erodios som betyr hegre og dette er navnet på tysk («Reiherschnabel»). På engelsk er det hegre som har inspirert navnene på de amerikanske Erodium-artene («heron's-bill»), mens de eurasiatiske kalles opp etter stork («stork's-bill»). Det norske navnet på denne slekta bruker altså trane, men knytter det originalt nok til en annen kroppsdel, hals.

De norske navnene på slektene er åpenbart litterære, det vil si de er laget ut i fra skriftlig forelegg; stork er ikke en art det ville være naturlig å kalle opp planter etter her i landet. De artene i familien som har genuint folkelige navn er i hovedsak skogstorkenebb, stankstorkenebb og blodstorkenebb. Ingen av navnene benytter analogi med nebb, men tar utgangspunkt i blomstringstidspunkt; jonsokkblom eller sankthansblom for skogstorkenebb, makrellblom for blodstorkenebb, voksested; urakatt for stankstorkenebb eller egenskap ved planta; sjuskjære for skogstorkenebb.