Fyrtøy. Til venstre: Drillepinne med bue. – I midten: Döbereiners fyrtøy, laget i Oslo ca. 1840. – Til høyre: Sigarett-tenner (lighter) for bensin. Hylsen gjennomskåret.

Anon. begrenset

Fyrtøy, redskap til å frembringe ild med. De vanligste typene er gnistfyrtøy, gnidningsfyrtøy, kjemiske og elektriske fyrtøy.

Eldst er gnistfyrtøy, som har vært i bruk blant de fleste naturfolk. Når to steiner slås mot hverandre, kan det dannes gnister. Oppdagelsen av spesielle steinsorter som lett gir gnister, kombinert med kjennskap til lett antennelige stoffer, gav grunnlag for de første fyrtøyene. To biter svovelkis, et mineral som finnes nesten over hele Jorden, har vært i bruk som fyrtøy helt fra steinalderen og er kjent både blant indianere og på avsidesliggende steder i Europa helt til på 1800-tallet. Tidlige forbedringer bestod i at det ene stykket svovelkis ble skiftet ut med flint, kvarts eller en annen hard stein. Etter oppdagelsen av stål ble kombinasjonen flint – stål (fyrstål) vanlig, og var i de siste 1000 år før fyrstikken kom, det vanlige fyrtøy over hele Europa og Asia. En utviklet form av dette fyrtøyet var flintlåsen, som ble brukt på skytevåpen.

I Skandinavia brukte man i eldre jernalder et stykke av bergarten kvartsitt, kalt ildslagningsstein eller beltestein fordi den ble båret i beltet, og en spiss jernbit. Når man slo jernet langs en rille i steinen, kunne gnistene få tørr knusk som var lagt oppå steinen, til å fatte ild. I vikingtiden ble fyrtøy av stål og flint vanlig også her i landet.

Gnidning er den andre primitive måten man har brukt for å lage ild. Den mest vanlige typen gnidningsfyrtøy bestod av en butt pinne som ble satt ned i et hull i en treplate og snurret rundt, enten mellom hendene eller ved hjelp av en snor som var lagt rundt pinnen. Pinnen ble presset mot underlaget med et håndtak, munnstykke eller bryststykke. Når den ble snurret fort rundt med passe trykk, dannet det seg glødende tremel i hullet. Dette ble drysset ned i eller dekket med knusk eller tørt gress, som så fattet ild.

Andre typer gnidningsfyrtøy er en pinne som føres raskt frem og tilbake i et spor i en trestokk, eller en snor, en myk pinne eller rottrevl som trekkes raskt frem og tilbake over en stokk. Særlig i Afrika og Australia, hvor det kan være vanskelig å finne stein til å slå gnister med, har fyrtøy av tre vært vanlig. Andre steder har ild frembrakt ved gnidning vært ansett for å ha spesiell magisk virkning og ble brukt for å skremme bort ville dyr og vonde vetter.

Et mindre kjent, primitivt fyrtøy er ildpistol, som ble brukt i Indonesia. Det er et pneumatisk fyrtøy. Det består av et 20–30 cm langt bambusrør som er tett i den ene enden. I den andre enden blir det ført inn et tettsluttende stempel. Under stempelet er det en digel eller liten skål som det er lagt knusk i. Med et hardt slag på stempelet presses luften sammen og blir dermed så oppvarmet at den får knusken til å gløde.

Fra nyere tid kjennes en del sinnrike fyrtøy basert på forskjellige virkemåter. I Fürstenbergs apparat fra 1770 utvikles hydrogen ved å dyppe sink i fortynnet svovelsyre, og gassen antennes med en elektrisk gnist. I Döbereiners fyrtøy fra 1823 ledes hydrogengassen over en platinasvamp, som begynner å gløde når gassen adsorberes.

I nyere fyrtøy brukes det pyrofore auermetall, en legering av cerium og jern, som erstatning for flintstein. Ved rivning mot et hardt stål slås biter av legeringen løs og begynner å gløde. Det brukes for å tenne gassbluss og i sigarettennere (lightere) for å tenne en veke fuktet med bensin, alkohol eller butangass som slippes ut fra en liten beholder.

En annen enkel type, også brukt som sigarettenner, består av en metallhylse som gjennom en veke fylles av en blanding av metanol (metylalkohol) og luft. En holder som er forsynt med en fin platinatråd eller -svamp, stikkes ned i hylsen. På grunn av platinaens katalyserende virkning antennes gassblandingen ved romtemperatur. Se også fyrstikker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.