Brodert duk av . Begrenset gjenbruk

duk

Duk er et stykke vevd stoff. Brukes ordet duk alene vil det som regel forstås som noe til å pryde eller beskytte et bord. Rundt 20 prosent av nordmenn sa i 2019 at de brukte duk på bordet hjemme til hverdags, mens duken er en viktig del av interiøret på mange restauranter og kafeer.
duk
Av .
En smal duk som ikke dekker hele bordet kalles løper.
Av .
Til store og finere anledninger brukes duker, særlig hvite, av de aller fleste. Bildet viser et festdekket bord.
Dekket bord med duk
Av .

Artikkelstart

Duk er et stykke vevd stoff. Brukes ordet duk alene vil det som regel forstås som noe til å pryde eller beskytte et bord. Ordet duk brukes også i mange sammensetninger som kan vise til funksjonen til duken, slik som bordduk, brystduk og håndduk, eller ord angir konstruksjon eller materialer, slik som i voksduk. Som for mange tekstiler er det en tendens til at ord som omhandler funksjon etter hvert brukes om stoffer egnet for dette formålet. Slik brukes seilduk ikke bare om duk til seil, men om et tettvevde og vindtette stoffer egnet for seil.

Faktaboks

Etymologi

av norrønt dúkr 'duk, klede', fra gammelfrisisk dok, duek eller middelnedertysk dōk

En bordduk er en duk til å beskytte eller pryde et bord, eller andre møbler med horisontale flater. Duken kan dekke hele eller deler av bordet, og være kvadratisk, rektangulær, sirkelformet eller oval. Små duker kalles også brikker og pynteduker, mens avlange ofte kalles løpere. Duker kan legges rett på bordet eller det kan legges en underduk under for å beskytte dette eller gi en mykere overflate.

Form og materialer

Vevde duker har vært produsert både som husflid og håndverk. Særlig viktig er duker i damask en vevteknikk som danner mønster gjennom matte og blanke flater. Damask kjennetegnes ved komplekse mønster, mens en dreielsduk har enklere rutemønster i kontrast mellom blanke og matte partier, eventuelt også i ulike farger. Hvite damaskduker og tilsvarende servietter dominerer i finere middager og jubileer. Ofte har slike duker broderte initialer og inngikk tidligere i kvinnens medgift. Duker kan kjøpes ferdiglaget, som vevde eller heklet, med eller uten mønster, eller trykt eller brodert dekor.

Finere hvite duker er som regel i lin, mens enklere duker oftere er i bomull. Duker finnes i alle materialer. De eldste bevarte dukene er i lin og ull, senere i bomull og viskose og kunststoffer. Linduker kaldrulles for å få frem dette materialets særegne glans.

Duker kan dekke hele bordet eller en del av bordet og kan da kalles en løper. En løper kan også ligge oppå en heldekkende duk. En liten duk kalles ofte en brikke. Den kan ligge oppå en annen duk, eller rett på bordet. Brikker brukes under tallerkenene og kalles da kuvertbrikke. De lages ikke bare i tekstil, men også i papir bast, plast og andre materialer.

Duker, og enda oftere servietter, er søkt erstattet med produkter som ikke trenger like mye vedlikehold, slik som engangsprodukter i papir. En annen løsning er voksduker som gjør det mulig å lett tørke bort søl og støv. Voksduker er et voks-, og senere plastbelagt vevd stoff. Moderne duker kan ha flekkavisende overflater.

Bruk

Bruk av duk i Norge ble undersøkt i 2019. Den jula hadde 68 prosent hatt duk på bordet. Rundt halvparten brukte duk på bordet nyttårsaften, bursdager og når det er gjester eller andre større merkedager. Bare 16 prosent svarer at de aldri bruker duk i stoff på bordet og like mange bruker duk i stoff på søndager, og hele 20 prosent sier de gjør det samme på hverdager.

Historie

Å dekke bord med duk er en gammel skikk. Det finnes kalkmalerier som viser at duker har vært i bruk på 1100- og 1200-tallet. Dette var fargerike underduker, med en hvit duk oppå. De mange bildene av nattverden viser også ofte et duket bord. I kirker vil alteret ofte ha to duker, en farget under og en hvit over, slik eldre bilder også viser.

En kilde til at duker har vært brukt ved finere anledninger i norrønt område finnes i Rigstula, Den eldre Edda:

Fann då moder mønsterduk fram, av bjartaste lin, og breidde på bord.

Lagde so brotar av braud på duken, tynne, kvite kveite-leivar.

En viktig kilde til huslige forhold er Eilert Sundt, som beskrev Norge på 1860-tallet. Duk på bordet var da et ideal for høytider. I byborgerskapet, samt på prestegårder på landet, ble dukene brukt til søndager og alle finere måltider. Blant allmuen var det mange som ikke eide en duk. Idealet om et rent og pent bord til søndag kunne oppnås ved å vaske eller snu bordplaten. Sundt beskriver også en mindre duk som lå på midten av bordet og fungerte som en mellomting mellom duk og serviett. Den ble brukt felles til å tørke fingrene på under og etter måltidet. De som hadde, la duk på bordet til høytider, spesielt jul (se juleduk). Duken kunne være i lin eller i blandinger lin og ull.

Mengden dekorative tekstiler vokste kraftig på slutten av 1800-tallet. Det ble mer vanlig med gardiner, tepper på gulvene, forheng, stoppede møbler og duker både på spisebord og på andre bord og møbler. Dette var en tid da mange kvinner gikk ut av inntektsgivende arbeid og viet seg til den økte mengden husarbeid (se husmor). Vasking, stiving og glattgjøring av innredningstekstiler som duker, ble da en viktig del av husarbeidet. Kvinner produserte forseggjorte duker med teknikker som hekling, strikking, broderi, knipling, nupereller og mer.

Interessen for innredningstekstiler dalte etter 1970- årene, som et ledd i ønske om forenkling i husarbeid og tekstilarbeid for å frigjøre kvinner for fornyet innsats i arbeidslivet utenfor hjemmet. Funksjonalismens sterile, kalde, glatte flater ble et estetiske ideal blant arkitekter, designere og folk som delte den offisielle gode smak. Samtidig fortsatte en folkelig begeistring for det dekorative, fargerike og figurative. Daglig bruk av duker på små bord, under potteplanter, på TV-en og andre horisontale flater kjennetegner dermed en folkelig estetikk som står i kontrast til en med høyere, prektigere og renere flater. Til store og finere anledninger brukes duker, særlig hvite, av de aller fleste.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bugge, A.; Klepp, I.; Borch, A.; Schjøll, A.; Laitala, K.; Haugrønning, V. (2019). Jul – pynt, gaver, klær og mat. ISBN: 978-82-7063-498-9. SIFO Rapport.
  • Klepp, I. G. (2006): Skittentøyets kulturhistorie. Hvorfor kvinner vasker klær. Oslo: Novus.
  • Klepp, I. G. (forestående): I Renhetens tjeneste. Kjøkkenkluter i Norge 1860 og 1940. I J. Annola, A. Drakman & M. Ulväng (red.): Med såpa och skurknän: Renlighet som ideal och praktik i Norden 1850–1940.
  • Landsverk, H. (red.) (1967): Gilde og gjestebod. Oslo : Samlaget.
  • Sundt, E. (1975) [1869]: Om renligheds-stellet i Norge. Til oplysning om flid og fremskridt i landet. Christiania: J. C. Abelsted.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg