buksamlerbier

Buksamlerbier er typisk middelsstore til store bier (gjerne over ti millimeter) med et robust inntrykk og kraftige, tett behårede ben. Kroppen er mer sigarformet enn hos andre bier. Hodet og thorax, midtdel, er gjerne brede, og abdomen, bakkroppen, er oval.

Mandiblene, overkjevene, til buksamlerbier er store sammenliknet med hos andre bier. Hver art har spesialtilpassede mandibler, avhengig av deres måte å bygge reir på. Biene kjennetegnes videre på to lukkede celler på forvingene, såkalte submarginalceller, og på en lang labrum (overleppe).

Buksamlerbienes bakkropp har hos enkelte arter karakteristiske, gule og hvite flekker. Andre arter har tverrgående bånd av korte hår. Hos solitære hunnbier er undersiden av bakkroppen dekket av spesialiserte hår for polleninnsamling. Hårene, på fagspråket kalt scopa, kan ha sterke farger som gul og oransje. Parasittiske buksamlerbier samler ikke pollen, og mangler derfor nevnte hår på underkroppen. Den parasitterende slekten kjeglebier kjennetegnes av kjegleformet bakkropp.

Buksamlerbier lever ett år, og har som regel én generasjon per år. Lik andre holometabole insekter må buksamlerbier gjennom fire stadier før de er ferdig utvokst: egg, larve, puppe og til slutt ferdig utviklet voksen bie.

De fleste buksamlerbier bygger reir i hulrom. Eksempler på hulrom er død ved, hule greiner, vegger, steiner, insekthotell og sneglehus. Reiret konstrueres ved at hunnbien deler hulrommet inn i ulike celler, eller avdelinger. I hver celle legger hun ett egg, sammen med en innsamlet næringspakke av pollen og nektar. Cellene skilles fra hverandre med vegger. Ulike arter av buksamlerbier benytter ulike metoder for å bygge veggkonstruksjon, og diversiteten av materiale biene benytter er ekstraordinær. Gjørme, sand, blader og jord er eksempler, men også plantehår og blomsterkronblad er vanlig å bruke for enkelte arter, og det eksisterer dokumentasjon på bruk av plast.

Ettersom reirene bygges i hulrom får de normalt en lineær form, der cellene ligger på rad etter hverandre. Hunnbien starter innerst i hulrommet og jobber seg utover: egg for egg, og vegg for vegg. Hannegg legges vanligvis ytterst, ettersom hannbiene kommer ut først om våren. Hannbier dør fort etter paring. Hunnbier lever videre noen uker, som de bruker på å legge egg og bygge reir.

Ikke alle solitære buksamlerbier benytter hulrom for konstruksjon av reir. Noen bladskjærerbier, samt strandmurerbien, Osmia maritima, hekker i sandjord. Parasittiske arter bygger ikke egne reir, men benytter reirene konstruert av andre buksamlerbier.

Buksamlerbier lever på alle kontinenter utenom Antarktis. De opptrer i mange ulike habitater, inkludert tropiske regnskoger, ørkener og områder nord for polarsirkelen.

I Norge er ulike arter av buksamlerbier påvist fra Agder i sør til Finnmark. I nord dreier det seg om arter fra slekten murerbier. De fleste funn her i landet er likevel konsentrert rundt Sørlandet og Østlandet, og i noen mindre grad på Vestlandet.

Buksamlerbier utgjør den tredje største biefamilien i verden. Totalt teller familien mer enn 4000 beskrevne arter, noe som tilsvarer mellom 15 og 20 prosent av verdens biefauna.

I Norge er det påvist 41 arter av buksamlerbier, fordelt på ni slekter. Slektene er:

• trebier
• ullbier
• bladskjærerbier
• veggbier
• murerbier
• vikkebier
• vedbier
• kjeglebier
• panserbier

De syv første slektene er solitære bier, og de to siste er parasittiske. Kjeglebier parasitterer hovedsakelig bladskjærerbier, og panserbier arter av murerbier.

Familien buksamlerbier er estimert til være mellom 100 til 120 millioner år gammel, altså fra den geologiske perioden Kritt. Det eldste fossilet av en buksamlerbie er arten Probombus hirsutus. Fossilet er fra sen Paleocen og er omkring 60 millioner år gammelt.

På verdensbasis regnes flere arter av buksamlerbier som viktige pollinatorer i jordbruket. Buksamlerbiene kultiveres også i større grad enn andre solitære bier. Én av årsakene er at buksamlerbier hovedsakelig hekker over jorden, og ofte aksepterer menneskeskapte reir. Slike reir og «insekthotell» kan konstrueres av hulestammer, stubber og steiner med forhåndsformede hull.

I Nord-Amerika er det to viktige arter i jordbruket; Megachile rotunda og Osmia lignaria. Megachile rotunda kan fra engelsk oversettes til «alfalfa-bladskjærerbie», og anvendes for pollinering av alfalfa. Osmia lignaria kan oversettes til «blå frukthage-murerbie», og anvendes for pollinering av frukttrær. Hornmurerbien, Osmia bicornis, er også antatt som en effektiv pollinator av epletrær.

I Norge er 10 av de totalt 41 artene buksamlerbie på den nasjonale rødlista. Atter tre arter regnes som regionalt utdødd. Blant de rødlistede artene er storbladskjærerbie (Megachile lagopoda), som er vurdert som kritisk truet (CR), og sneglemurerbie (Osmia aurulenta), som er vurdert som sårbar (VU).

• bier
• blomsterbier
• rødliste
• pollinering
• jordbruk