Skorstein, rør som leder røyk fra ildsted eller avgass fra industri. Oppvarming skaper oppdrift. Der frisk luft slipper inn gjennom fyringsanlegget, oppstår det trekk som leder røyk og avgasser opp gjennom skorsteinen. Økt høyde gir bedre trekk. Hvis termisk oppdrift ikke skaper nok trekk, kan vifter brukes.

Murte skorsteiner, piper, i naturstein eller tegl, har vært i bruk i Norge i noen hundre år. De erstattet åpne ildsteder og gjorde bruk av ovner mulig.

Byggeforskriftene stiller en rekke krav til utførelse og bruk av skorsteiner. Bl.a. må skorsteiner av stål og betong ofte varmeisoleres for å hindre avkjøling av røyken inne i skorsteinen. Slik avkjøling kan lede til kondens på innsiden av røret, og denne kondensen kan innholde stoffer som skader skorsteinsmaterialet, syredugg (se syreduggpunkt). Kondensen kan også danne tjærelag som gir grunnlag for innvendig brann, pipebrann.

Skorsteiner må bygges tilstrekkelig høye, slik at utslippene blir fortynnet i atmosfæren og røyknedslag ikke oppstår. Fortynningen øker med høyden på skorsteinen, mengden inntrukket friskluft, temperaturen i røykgassen og i noen grad med hastigheten til røykgassene ved utløpet. Ved store fyrings- og forbrenningsanlegg er skorsteiner oftest frittstående, opptil 100 m høye.

I spesielle tilfeller kan de være enda høyere. Ved olje- og kullfyrte varmekraftanlegg, de første ofte drevet med tunge, svovelholdige oljer, bygges skorsteinene opptil 300 m høye for å gi røykgassen stor hastighet (30 à 40 m/s) ut av skorsteinen. Dette fører røykgassene opp i ca. 400 m høyde og sikrer effektiv spredning av de svovelholdige gassene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.