Pierre Nicole

Nicole samarbeidet mye med Blaise Pascal, den fremragende naturforskeren og matematikeren som også var knyttet til Port-Royal miljøet. Han fant opplysninger og argumenter til Pascals Les lettres provinciales (1656–1657, norsk oversettelse Provinsialbrevene, 1987), som var et vittig angrep på jesuittenes tolerante morallære og deres syn på Guds nåde. Nicole oversatte også Provinsialbrevene til latin slik at de kunne leses av lærde over hele Europa.

En rekke steder i sitt forfatterskap gir Nicole uttrykk for sin beundring for Pascals store begavelse. Man merker likevel at han ikke alltid klarer å følge Pascals visjoner omkring grensene og sammenhengene mellom religion og vitenskap, tro og tvil. Han reagerer mot Pascals bruk av paradokser som han mener gjør fremstillingen hans for generell. Nicole distanserer seg også fra den allegoriske tolkningen av Bibelen som er en mindre kjent, men likevel viktig del av Pascals forfatterskap.

Nicole var en av lærerne ved en skole som ble drevet ved Port-Royal, og som ble regnet blant de beste skolene i Frankrike i tiden før landet fikk en allmenn folkeskole. Han var også med på å skrive flere lærebøker for denne skolen. Mest kjent er La logique de Port Royal (Port-Royals logikk, 1662) som han skrev sammen med Antoine Arnauld. Port-Royal-logikken behandler mye av det samme stoffet som man finner i dagens lærebøker i logikk ved examen philosophicum. Men siden den ikke var beregnet på studenter, men på barn og ungdom, bestrebet Nicole seg på å gjøre fremstillingen så enkel som overhodet mulig.

Nicoles mest kjente verk i samtiden var trolig hans fire samlinger av Essais de morale (Moralske essayer, 1672–1678). Her behandler han en rekke problemstillinger både fra filosofiens verden og fra dagliglivet, og de fire samlingene hans fikk svært stor utbredelse.

Blant Nicoles essayer som er blitt særlig kjent, er Om nestekjærligheten og egenkjærligheten. Her hevder han at selv om nestekjærlighet og egenkjærlighet er svært ulike holdninger av natur, er de også knyttet nært sammen: Ofte er det nyttig både for en selv og for andre å handle nestekjærlig, og en egenkjærlig handlemåte kan vise seg å være av det gode både for den enkelte og for menneskenes felles beste. Denne måten å tenke på er meget ulik plikt-og sinnelagsetikken som man for eksempel forbinder med filosofen Immanuel Kant (1724–1804). Mange har ment at Nicole foregriper nytteetikken man finner hos utilitaristene i Storbritannia på 1800–tallet.

I andre essayer er Nicole opptatt av at den kristne alltid skal arbeide for fred på alle plan. Dette var ingen selvsagt tanke på en tid da mange så på krig som den mest naturlige tilstand mellom ulike samfunn, og var enige i Thomas Hobbes' idé om at menneskets fellesskap var grunnlagt på prinsippet om «alles krig mot alle».

I Frankrike på 1600-tallet mente mange at kirkefedrene hadde forbudt de kristne å gå i teater. Andre hevdet at dette forbudet ikke lenger kunne gjelde fordi teateret fra renessansen av hadde blitt omgjort til en institusjon som virket oppdagende og bidro til folks dannelse. Den unge kong Ludvig 14. var svært opptatt av teater, og han godtok ikke at kirken var kritisk til hans yndlingsbeskjeftigelse. Derfor foregikk det mange opphetede debatter omkring teater, moral og kristendom i Frankrike på denne tiden. Også Nicole angrep samtidens teater i flere skrifter, men det virker som han fikk et mer nyansert syn på denne adspredelsen etter hvert som han ble eldre.

De fleste av Nicoles meningsfeller kritiserte særlig de erotiske skildringene på teateret og at skuespillene talte for sterkt til menneskets seksuelle lyst. Nicole var vel så opptatt av at samtidens skuespill lærte folk å bli hovmodige og hevngjerrige og kretset om idealer som stolthet og ære. Nicoles viktigste essay om teateret finnes i norsk oversettelse i Fransk teaterteori 1630–1670 (2009).

På 1700-tallet var Pierre Nicole mye lest over hele Europa. Filosofen John Locke oversatte ham til engelsk. Fritenkere som Voltaire og Denis Diderot betraktet ham som en talsmann for fornuft og fremgang på en tid da kirken ellers var preget av fanatisme og overtro. De hadde langt større sympati for Nicole enn for eksempel for Pascal. Men med 1800–tallet og romantikken ble Pascal gjenoppdaget i Europa, mens Nicoles mer nøkterne forfatterskap ble nesten helt glemt.

I 1972 kom det likevel i Frankrike ut en viktig kommentert utgave av La logique de Port–Royal, og etter hvert har mange av Nicoles andre skrifter blitt utgitt i nye, gode utgaver. Disse utgavene er ofte ikke bare rent vitenskapelige, men laget slik at også et bredere publikum kan ha glede av dem. Slik forsøker dagens utgivere å gi Nicoles skrifter tilbake noe av den leserkretsen de hadde da skriftene hans første gang kom ut.

• filosofi
• jansenismen
• Blaise Pascal