Nord-Koreas politiske system

Statsminister Kim Jong-un vinker fra balkongen etter en militærparade til ære for hans bestefar, Kim Il Sungs, fødsel 100 år tidligere. 15. April, 2012.
Kim Jung-un av /SCANPIX. Gjengitt med tillatelse
Nord-Koreas øverste folkeforsamling har sete i Pyongyang.
Nord-Koreas folkeforsamling av . CC BY SA 3.0

Etter forfatningen av 1972, senest revidert i 1998, er Nord-Korea en enhetsstatlig demokratisk folkerepublikk.

Forfatningen understreker landets revolusjonære tradisjoner. Den ideologiske basis er ideen om Juche, selvforsynthet og uavhengighet, slik den målbæres av det statsbærende partiet, det koreanske arbeiderparti.

Det statsbærende partiet

Det koreanske arbeiderparti, under ledelse av Kim Il Sung, kom til makten i den sovjet-okkuperte nordlige delen av den koreanske halvøya i 1946. Nord-Korea ble proklamert som en egen stat i 1948.

Kim Il Sung ble statsminister i 1947 og president i 1972. Han styrte til sin død i 1994 og innførte et mer personlig og personforherligende styresett enn noen annen kommunistisk statsleder. Så lenge han levde, ble han i alle offisielle sammenhenger omtalt som «den store leder» (widaehan suryong); ifølge en grunnlovsendring i 1998 er han, selv etter sin død, «republikkens evige president» og omtales som «menneskehetens sol».

Etter Kim Il Sung overtok sønnen Kim Jong Il, hvis formelle maktbase i statsapparatet var som statsminister og formann i den nasjonale forsvarskommisjon samt generalsekretær i arbeiderpartiet; han omtales også som «menneskehetens sol». Kim Jong-il døde 17. desember 2011, og da overtok hans sønn Kim Jong-un.

Folkeforsamling og kabinett

Formelt ligger makten hos det arbeidende folk, som utøver makten gjennom den øverste folkeforsamling og folkeforsamlinger på lavere administrative nivåer. Den øverste forsamling har 687 medlemmer og velges i allmenne valg for fem år. Stemmerettsalderen er 17 år. Forsamlingen har formelt lovgivende og bevilgende myndighet, og den velger statsoverhodet og andre sentrale ledere, blant annet medlemmene av forsamlingens presidium, lederen for kabinettet (statsministeren) og de øverste dommere; de fleste personvalg skjer etter forslag fra landets leder Kim Jong-un.

Presidenten i den øverste folkeforsamlings presidium er også landets titulære statsoverhode, men har ingen reell makt. Forsamlingens myndighet er mer formell enn reell; den møtes noen få dager i året og overlater det meste av arbeidet til presidiet.

Den utøvende makt ligger hos kabinettet, som ledes av statsministeren og fungerer som en regjering. Kabinettet har ansvar for en rekke kommisjoner og ministerier, og det er formelt ansvarlig overfor den øverste folkeforsamling. Statsministeren leder kabinettets møter og er også formann for den nasjonale forsvarskommisjon; han godkjenner lovvedtak i folkeforsamlingen og beslutninger fattet av forsamlingens presidium.

Det koreanske arbeiderparti nominerer, gjennom «den demokratiske front for gjenforening av fedrelandet», kandidater til alle valg til folkeforsamlingene. Disse velges uten motkandidater; valgdeltakelsen er offisielt nær 100 prosent, og det avgis svært få Nei-stemmer. Partiets øverste organ er formelt sett partikongressen; den fungerer gjennom en sentralkomité som den velger, og komiteen igjen gjennom et politbyrå den velger. Politbyrået velger et presidium, og dette er partiets og statens viktigste maktorgan. Generalsekretæren i sentralkomiteen er samtidig formann i politbyråets presidium og partiets reelle leder. Som tradisjonen har vært i kommunistiske land, driver partiet en rekke masseorganisasjoner det bruker for å skape oppslutning om regimet.

Administrativt

Landet er inndelt i ni provinser (do), tre spesielle administrative regioner (chibu) og to direktestyrte byer (chikhalsi) – hovedstaden Pyongyang og grensebyen Rason, og disse igjen i 190 byer (si) og fylker (kun). De har et styringssystem tilsvarende det nasjonale, med valgte folkeforsamlinger som de formelt øverste organer. Reelt har lokalenhetene liten myndighet.

Rettsvesen

Den sentrale domstol leder domstolsvesenet og fører tilsyn med lavere domstoler; dens medlemmer velges av den øverste folkeforsamling. På lavere nivåer er det provinsretter og lokale folkedomstoler. Alle domstoler er sammensatt med både juridiske dommere og legdommere, såkalte «folkets bisittere». Parallelt med domstolene er det et eget prokuratorsystem, med en generalprokurator som øverste leder. Generalprokuratoren blir valgt av den øverste folkeforsamling. Verken domstoler eller prokuratorer er uavhengige av de politiske myndigheter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg