Lutz Seiler

Faktaboks

Lutz Seiler
Født
8. juni 1963, Gera
Lutz Seiler.

Lutz Seiler er en tysk forfatter og litteraturformidler. Etter en utdanning i byggebransjen med påfølgende strøjobber studerte Seiler frem til 1990 germanistikk i Halle og Berlin. Han debuterte som lyriker og ble i 1997 ansvarlig for utformingen av det litterære programmet ved Peter Huchel-huset i Potsdam. Han har vært utgiver av litterære tidsskrifter og lyrikk-antologier.

Lyrikk

Seiler debuterte i 1995 med diktsamlingen Berührt – geführt (1995) og har siden publisert flere diktsamlinger, blant annet Pech & Blende (2000), Vierzig Kilometer Nacht (2003) og im felderlatein (2010). Hans lyriske produksjon er blitt ledsaget av essayer som ofte er kommentarer til den egne skrivingen.

Diktene til Seiler tematiserer hans egen herkomst, både i geografisk og kulturell forstand. Dermed blir hans dikt en granskning av den forsvunne staten DDR og en dialog med den litterære tradisjonen. Hans tekster er ofte komplekse i sin egenrefleksjon og sin bruk av intertekstualitet. I møte med den modernistiske tradisjonen viser Seiler seg som en språkmektig lyriker som gestalter tema med en særegen musikalitet. Dermed blir språket som hendelse en sentral del av hans prosjekt.

Kortprosa

I 2007 ble Seiler tildelt den renommerte Ingeborg-Bachmann-prisen for sin fortelling «Turksib», som fulgtes av en samling fortellinger, Die Zeitwaage (2009). I sin kortprosa viser Seiler forskjellige registre som spenner fra det realistiske til det modernistisk allegoriske. Som i lyrikken tematiserer også disse tekster oppvekstens og den litterære tradisjonens betydning.

Rammen til fortellingen «Turksib» danner en reise i Turksib-toget gjennom Kasakhstan etter Sovjetunionens fall. Jeg-fortelleren (en tysk forfatter på en lesereise) fører med seg en geigerteller som han tilfeldigvis kom over i den basarliknende togstasjonen. Geigertellerens akustiske utslag blir for ham til et språk som maner frem erindringer. Geigertelleren blir slik til hans forteller som minsker hovedfigurens fremmedfølelse i den vinterlige kasakhiske steppen. Like raskt som strålingen avtar, mister også den susende og sprakende talen til den kjernefysiske fortelleren sin tiltrekningskraft.

I likhet med erindringene viser også den litterære tradisjonen seg som skrøpelig. Plutselig blir forfatteren konfrontert med togets fyrbøter som resiterer Heinrich Heines dikt Lorelei med stor patos. Teksten er nesten ugjenkjennelig og hukommelsen til fyrbøteren mangler den fjerde linjen med det avgjørende rimordet «Sinn». Den litterære referanserammen er ikke lenger i stand til å generere «Sinn», det vil si mening. Likevel kan fortellingen ikke begrenses til en slik negativ forståelse. Gjennom absurde hendelser oppstår allikevel en kontakt mellom «åndeverden» (forfatteren) og «underverden» (fyrbøteren). I samme grad er heller ikke den litterære tradisjonen fullstendig meningsløs. Fyrbøterfiguren er vevd inn i et intertekstuelt vev med Franz Kafka og Wolfgang Hilbig som referansetråder, noe som viser at nye meningsdanninger likevel er mulige i dialogen med deler av tradisjonen.

I de to fortellingene som utgjør Die römische Saison. Zwei Erzählungen (2016) gir forfatteren blant annet innblikk i sin egen skriveprosess som lå til grunn for romanen Kruso (2014). I 2018 kom Am Kap des guten Abends. Acht Bildergeschichten, fortellinger inspirert av Edward Hoppers bilde Cape Cod Evening (1939).

Kruso – en østtysk robinsonade

Selv om man kunne tegne en utviklingshistorie av forfatteren Seiler fra den lyriske begynnelsen over stadiet med kortprosa til fullbyrdelsen som moden romanforfatter, hadde det vært misvisende. I Kruso fornekter han seg ikke som lyriker og makter å forene den tette og billedrike språkbruken fra diktene med en episk utvikling. Resultatet blir ikke maniert, men utvikler etter hvert en tyngde og kraft som gir historien delvis legendariske trekk.

Romanens univers er øya Hiddensee i Østersjøen, hvor den 24-årige Edgar ankommer på førsommeren 1989. En personlig krise utløst av kjærestens dødsulykke fører til at han forlater studiene og drar til Hiddensee. Denne populære ferieøya var frem til 1989 et sted der mange opposisjonelle intellektuelle, kunstnere og drop-outs samlet seg om sommeren. Øya fikk dermed ryktet på seg til å være et fristed innenfor den diktatoriske staten DDR.

Edgar blir sesongarbeider i oppvasken til utfluktslokalet Klausner, der han møter Alexander Krusowitsch – forkortet til Kruso. Denne moderne Robinson er øyens hemmelige hersker, som ser det som sin oppgave til å verne om denne frihetens rom innenfor den autoritære sosialismen. Selvsagt har denne friheten sine grenser, og disse er strengt bevoktet. Ettersom Hiddensee «bare» ligger fem mil fra den danske øya Møn, startet noen DDR-borgere hasardiøse fluktforsøk, med gummibåter, surfebrett, til og med svømmende. Kruso måtte som barn oppleve at hans søster Sonja forsvant fra badestranden og aldri kom tilbake. Om hun druknet eller lyktes å flykte forblir uavklart i romanen.

Kruso, som er traumatisert fra barndommen av, ser det nå som sin oppgave å vise potensielle flyktninger veien til en indre frihet innenfor all ufrihet. Ulike ritualer, fester og fremfor alt kunsten skal skape et spirituelt fellesskap blant disse skipbrudne eksistenser. I begynnelsen virker det som om denne utopiske enklaven ikke affiseres av de historiske hendelsene fra sommeren 1989, men etter hvert eroderer det sammensvorne fellesskapet – mannskapet mønstrer av og drar via hullene i jernteppet vestover. Lykksalighetens øy viser seg å være et selvbedrag. Denne utviklingen fører til at Kruso mentale balanse rystes, og det tette vennskapet med Edgar – hans Fredag – knuses i et voldelig overgrep.

Romanen er både historisk nøyaktig og samtidig mangefasettert i bruk av sine estetiske virkemidler. Ved hjelp av det poetiske språket transformeres øya til et surrealistisk og magisk sted som mer og mer viser seg å være et fascinerende selvbedrag. Teksten avsluttes derfor med en epilog som i et helt annet toneleie skildrer Edgars leting (fortalt i jeg-form) etter levningene etter de mislykkede fluktforsøkene til Danmark. Fascinasjonen for det «merkelig hyggelige» diktaturet, DDR, får dermed ikke det siste ordet. Beskrivelsen av de druknedes lemleste kropper og en klinisk rapport over drukningsdødens fire faser blir til en effektivt motvekt.

Romanen ble filmatisert for TV i 2018 (ARD), i regi av Thomas Stuber.

Stern 111

Romanen Stern 111 kan delvis leses som en fortsettelse av Kruso. Handlingen starter i dagene rundt 9. november 1989 og beskriver veien til Carl Bischoff gjennom denne turbulente tiden. Før han begynte å studere tysk litteratur, jobbet han som murer, og han har derfor en taktil og nesten håndfast tilnærming til livet. Det fører til at han bestemmer seg for å avbryte de livsfjerne akademiske studiene sine. Han drømmer om en poetisk eksistens som forsoner både skrift og virkelighet. Han forlater hjembyen Gera i retning mot Berlin og kommer etter hvert i kontakt med en gruppe anarkister rundt den karismatiske lederskikkelsen Hofi (på mange måter en åndsfrende til Kruso). Disse har okkupert flere hus i bydelen Prenzlauer Berg og prøver å realisere alternative levemåter. Deres kjellerkafée «Assel» (tysk for skrukketroll) fungerer som fristed for en brokete forsamling: Pønkere, kunstnere, russiske soldater og prostituerte danner en øy som ikke følger den kapitalistiske logikken. I likhet med det mystisk utopiske fristedet Klausner på Hiddensee, hvor handlingen i Kruso utspiller seg, imploderer konseptet etter hvert og går under.

Men likhetene med Kruso er bare delvis. Carls fortelling kontrasteres med historien til hans foreldre Inge og Walter. Disse levde i Carls øyne et veldig regulert og borgerlig, kjedelig liv. Når Berlinmuren faller, er det imidlertid foreldrene som kaster seg ut i eventyret og forlater DDR med det samme. Slik åpner romanen for et dobbelt og nytt perspektiv. Brevene som Carl får fra sine foreldre i Vest-Tyskland, skildrer deres odyssé inn i en markedsliberalistisk verden som de etter hvert begynner å beherske. Deres fremgang fører dem til slutt til Los Angeles, og foreldrene fremstår for Carl etter hvert mer og mer gåtefulle. Den kontrasterende måten disse to fortellingstråder belyser og utfordrer hverandre på gjør Stern 111 til en kompleks, men samtidig lettlest roman.

Lutz Seiler har mottatt flere viktige litterære priser, blant annet Ingeborg-Bachmann-prisen (2007), Den tyske bokprisen (2014) og Prisen til bokmessen i Leipzig (2020).

Utgivelser

  • Berührt – geführt. Gedichte (1995)
  • Pech & Blende. Gedichte (2000)
  • Vierzig Kilometer Nacht. Gedichte (2003)
  • Turksib. Zwei Erzählungen (2008)
  • Die Zeitwaage. Erzählungen, (2009)
  • im felderlatein. Gedichte (2010)
  • Kruso (2014) Norsk utgave: Kruso (2015)
  • Die römische Saison. Zwei Erzählungen (2016)
  • Am Kap des guten Abends. Acht Bildergeschichten (2018)
  • Stern 111 (2020)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg