Lutz Seiler er en tysk forfatter og litteraturformidler. Etter en utdanning i byggebransjen med påfølgende strøjobber studerte Seiler frem til 1990 germanistikk i Halle og Berlin. Han debuterte som lyriker og ble i 1997 ansvarlig for utformingen av det litterære programmet ved Peter Huchel-huset i Potsdam. Han har fungert som utgiver av litterære tidsskrifter og lyrikk-antologier.

Seiler debuterte i 1995 med en diktsamling Berührt – geführt (1995) og har siden publisert flere diktsamlinger, blant annet Pech & Blende (2000), Vierzig Kilometer Nacht (2003) og im felderlatein (2010). Hans lyriske produksjon er blitt ledsaget av essayer som ofte er kommentarer til den egne skrivingen. Diktene til Seiler tematiserer den egne herkomsten både i geografisk og kulturell forstand. Dermed blir hans dikt en granskning av den forsvunne staten DDR og en dialog med den litterære tradisjonen. Hans tekster er ofte komplekse i sin egenrefleksjon og sin bruk av intertekstualitet. I møte med den modernistiske tradisjonen viser seg Seiler som språkmektig lyriker som gestalter tema med en særegen musikalitet. Dermed blir språket som hendelse en sentral del av hans prosjekt.

I 2007 ble han tildelt den renommerte Ingeborg-Bachmann-prisen for sin fortelling «Turksib», som fulgtes av en samling fortellinger, Die Zeitwaage (2009). I hans kortprosa viser Seiler forskjellige registre som spenner fra det realistiske til det modernistisk allegoriske. Som i lyrikken tematiserer også disse tekster oppvekstens og den litterære tradisjonens betydning. Rammen til fortellingen «Turksib» danner en reise i Turksib-toget gjennom Kasakhstan etter Sovjetunionens fall. Jeg-fortelleren (en tysk forfatter på en lesereise) fører med seg en geigerteller som han tilfeldigvis kom over i den basarliknende togstasjonen. Geigertellerens akustiske utslag blir for ham til et språk som maner frem erindringer. Geigertelleren blir slik til hans forteller som minsker hovedfigurens fremmedfølelse i den vinterlige kasakhiske steppen. Like raskt som strålingen avtar mister også den susende og sprakende talen til den kjernefysiske fortelleren sin tiltrekningskraft. I likhet med erindringene viser også den litterære tradisjonen seg som skrøpelig. Plutselig blir forfatteren konfrontert med togets fyrbøter som resiterer for ham Heines dikt Lorelei med stor patos. Teksten er nesten ugjenkjennelig og hukommelsen til fyrbøteren mangler den fjerde linjen met det avgjørende rimordet «Sinn». Den litterære referanserammen er ikke lenger i stand til å generere «Sinn» det vil si mening. Likevel kan fortellingen ikke begrenses til en slik negativ forståelse. Gjennom absurde hendelser oppstår allikevel en kontakt mellom «åndeverden» (forfatteren) og «underverden» (fyrbøteren). I samme grad er ikke heller den litterære tradisjonen fullstendig meningsløs. Fyrbøterfiguren er vevd inn i et intertekstuelt vev med Franz Kafka og Wolfgang Hilbig som referansetråder som viser at nye meningsdanninger likevel er mulige i dialogen med deler av tradisjonen.

Selv om man kunne tegne en utviklingshistorie av forfatteren Seiler fra den lyriske begynnelsen over stadiet med kortprosa til fullbyrdelsen som moden romanforfatter, hadde det vært misvisende. I Kruso fornekter han seg ikke som lyriker og makter å forene den tette og billedrike språkbruken fra diktene med en episk utvikling. Resultatet blir ikke maniert, men utvikler etter hvert en tyngde og kraft som gir historien delvis legendariske trekk.

Romanens univers er øya Hiddensee i Østersjøen, hvor den 24-årige Edgar kommer på førsommeren 1989. En personlig krise utløst av kjærestens dødsulykke fører til at han forlater studiene og drar til Hiddensee. Denne populære ferieøyen var frem til 1989 om sommeren et sted der mange opposisjonelle intellektuelle, kunstnere og dropp-outs samlet seg. Øyen fikk dermed ryktet over seg til å være et fristed innenfor den diktatoriske staten DDR. Edgar blir sesongarbeider i oppvasken til utfluktslokalet Klausner, der han møter Alexander Krusowitsch – kort Kruso. Denne moderne Robinson er øyens hemmelige hersker som ser det som sin oppgave til å verne om denne frihetens rom innenfor den autoritære sosialismen. Selvsagt har denne friheten sine grenser og disse er strengt bevoktet. Da Hiddensee «bare» ligger fem mil fra den danske øya Møn, startet noen DDR borgere hasardiøse fluktforsøk – med gummibåter, surfebrett, til og med svømmende. Kruso måtte som barn oppleve at hans søster Sonja forsvant fra badestranden og aldri kom tilbake. Om hun druknet eller lyktes å flykte forblir uavklart i romanen. Den fra barndommen traumatiserte Kruso ser det nå som sin oppgave å vise potensielle flyktninger veien til en indre frihet innenfor all ufrihet. Ulike ritualer, fester og fremfor alt kunsten skal skape et spirituelt fellesskap blant disse skipbrudne eksistenser. I begynnelsen virker det som om denne utopiske enklaven ikke affiseres av de historiske hendelsene fra sommeren 1989, men etter hvert eroderer det sammensvorne fellesskapet – mannskapet mønstrer av og drar via hullene i jernteppet vestover. Lykksalighetens øy viser seg å være et selvbedrag. Denne utviklingen fører til at Kruso mentale balanse rystes og det tette vennskapet med Edgar – hans Fredag – knuses i et voldelig overgrep.

Romanen er både historisk nøyaktig og samtidig mangefasettert i bruk av sine estetiske virkemidler. Ved hjelp av det poetiske språket transformeres øya til et surrealistiskt og magisk sted som alt mer viser seg å være et fascinerende selvbedrag. Teksten avsluttes derfor med en epilog som i et helt annet toneleie skildrer Edgars leting (fortalt i jeg-form) etter levningene etter de mislykkede fluktforsøkene til Danmark. Fascinasjonen for det «merkelig hyggelige» diktaturet, DDR, får dermed ikke det siste ordet. Beskrivelsen av de druknedes lemleste kropper og en klinisk rapport over drukningsdødens fire faser blir til en effektivt motvekt.

Lutz Seiler har mottatt flere viktige litterære priser, blant annet Ingeborg-Bachmann-prisen (2007) og Den tyske bokprisen (2014).

  • Berührt – geführt. Gedichte (1995)
  • Pech & Blende. Gedichte (2000)
  • Vierzig Kilometer Nacht. Gedichte (2003)
  • Turksib. Zwei Erzählungen (2008)
  • Die Zeitwaage. Erzählungen, (2009)
  • im felderlatein. Gedichte (2010)
  • Kruso (2014) Norsk utgave: Kruso (2015)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.