Geiger–Müller-teller

Geiger–Müller-teller. To typer Geiger–Müller-rør. Til venstre: Vinduteller for alfa- og betapartikler. Vinduet i bunnen lages av glimmer eller plastfolie. Wolframtråden (1) skal ha høy spenning og er isolert fra metallrøret (2) ved en glass-gjennomføring (3). En glassperle (4) og et glassrør (5) beskytter tråden mot elektrisk overslag til veggene på de mest utsatte stedene. – Til høyre: Dyppeteller for måling av radioaktivitet i væsker. Væsken (V) samles i beholderen (1) som omslutter tellerøret (2). Dette er av glass med innvendig metallbelegg. Tråden (3) er her festet i begge ender.

Geiger-Müller-teller av /Store norske leksikon ※. Gjengitt med tillatelse
Geiger–Müller-telleren som måler radioaktiviteten i et mineral.
Geiger–Müller-telleren av . CC BY NC SA 3.0

Geiger–Müller-teller er et elektronisk instrument som brukes til å registrere radioaktiv stråling. Det benyttes både innen eksperimentell fysikk og ulike typer teknologier hvor radioaktivitet spiller en sentral rolle.

Faktaboks

Uttale
gˈaigər-
Etymologi

etter Hans Geiger og Walther Müller

Konstruksjon

Instrumentet består av et Geiger–Müller-rør (også kalt tellerør), en høyspenningskilde og et elektronisk telleverk. Røret er et sylinderformet metallrør eller et glassrør med et innvendig, ledende belegg og en metalltråd opphengt langs rørets akse og isolert fra rørveggen.

Røret er fylt med gass, som regel en blanding av en edelgass (argon) og en fleratomig gass (alkohol) til et trykk på noen tideler av 1 atm. Tråden forbindes med den positive siden av høyspenningskilden, veggen med den negative. Spenningen som nyttes, kan være fra femti til et par tusen volt, avhengig av rørets dimensjoner, gassarter og gasstrykk.

Virkemåte

Når en ioniserende partikkel treffer atomer i gassen, frigjøres elektroner som trekkes mot tråden i midten, mens positivt ladede ioner beveger seg mot rørveggen. Det elektriske feltet nær tråden er meget sterkt, og elektronene får der nok energi til å frigjøre nye elektroner. Det utløses et elektronskred som, når det treffer tråden, får trådens spenning til å synke. Det oppstår en spenningspuls som kan registreres elektronisk og for eksempel få en lampe til å blinke, et tall til å lyse, drive et mekanisk telleverk eller høres som et knepp i en høyttaler.

Geiger–Müller-telleren er så følsom at den registrerer hver enkelt ioniserende partikkel som trenger inn i røret. Pulsene som oppstår, er alle omtrent like store, bestemt av rørdimensjon, høyspenning og gassfylling, og uavhengig av typen ioniserende partikkel og partikkelens energi. Telleren brukes derfor fortrinnsvis når man ønsker å påvise om det er radioaktiv stråling til stede, mens man for en nøyere undersøkelse av strålingen bruker andre tellere (slik som proporsjonalteller, scintillasjonsteller eller halvlederteller).

Spesielle typer

For påvisning av α-stråler brukes spesielle, tynnveggede tellerør, såkalte vindutellere, ofte med vindu av et materiale med liten tetthet slik som metallisk beryllium, da α-partiklene ellers ville bli stoppet i rørets vegger. Vindutellere brukes også ofte for β-stråling, slik at også β-partikler med liten energi slipper inn i røret. Gammastråling registreres ikke direkte, men indirekte gjennom elektroner (såkalte Compton-elektroner) som sendes ut med stor energi når γ-strålingen absorberes . For å få størst mulig absorpsjon av γ-stråling brukes rør med forholdsvis tykke vegger og høyt gasstrykk.

Bruk

Geiger–Müller-telleren ble oppfunnet i 1928 og var nesten enerådende til omkring 1950, da den etter hvert ble erstattet av scintillasjonstelleren, det viktigste instrument man hadde ved kjernefysiske undersøkelser. Den brukes fremdeles i stor grad når man ønsker en enkel og hurtig påvisning av radioaktiv stråling, for eksempel ved malmleting (etter uran) og ved påvisning av radioaktivt nedfall, hvor man nytter små batteridrevne tellere som er lette å frakte med seg.

Telleren benyttes også ved strålebehandling i medisinen, hvor man blant annet bruker meget små tellere som kan anbringes nesten hvor man måtte ønske det, også inne i organismen og i mange typer undersøkelser ute i industrielle prosesser der man må bruke en enkel og robust apparatur for måling av tilsatte radioaktive sporingsstoffer (tracere).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (3)

skrev Tor Bjørnstad

Hei,Jeg er dessverre ikke sikker på det da jeg ikke har tilgang til papirutgaven her jeg sitter.Hvorfor er du interessert i dette?Mvh,Tor Bjørnstad

skrev Ådne Reidar Nes Kleppe

Jeg holder på å skrive ein naturfagsrapport om radioaktiv stråling, der vi hadde et forsøk om hvor mye stråling ei alfastrålingskjelde sender ut, ei betastrålingskjelde sender ut, og ei gammastrålingskjelde sender ut.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg