(etter H. Geiger og W. Müller), geigerteller, instrument som brukes for å registrere radioaktiv stråling.

Instrumentet består av et Geiger–Müller-rør (tellerør), en høyspenningskilde og et elektronisk telleverk. Røret er et sylinderformet metallrør eller et glassrør med et innvendig, ledende belegg og en metalltråd opphengt langs rørets akse og isolert fra rørveggen. Røret er fylt med gass, som regel en blanding av en edelgass (argon) og en fleratomig gass (alkohol) til et trykk på noen tideler av én atm. Tråden forbindes med den positive siden av høyspenningskilden, veggen med den negative. Spenningen som nyttes, kan være fra femti til et par tusen volt, avhengig av rørets dimensjoner, gassarter og gasstrykk.

Når en ioniserende partikkel treffer atomer i gassen, frigjøres elektroner som trekkes mot tråden i midten, mens positive ioner beveger seg mot rørveggen. Feltet nær tråden er meget sterkt, og elektronene får der nok energi til å frigjøre nye elektroner. Det utløses et elektronskred som, når det treffer tråden, får dens spenning til å synke. Man får en spenningspuls som kan registreres elektronisk og få en lampe til å blinke, et tall til å lyse, drive et mekanisk telleverk eller høres som et knepp i en høyttaler.

Geiger–Müller-telleren er så følsom at den registrerer hver enkelt ioniserende partikkel som trenger inn i røret. Pulsene som oppstår er alle omtrent like store, bestemt av rørdimensjon, høyspenning og gassfylling, og uavhengig av partikkelen og dens energi. Telleren brukes derfor fortrinnsvis når man ønsker å påvise at det er radioaktiv stråling til stede, mens man for en nøyere undersøkelse av strålingen bruker andre tellere (scintillasjonsteller, halvlederteller).

For påvisning av α-stråler brukes spesielle, tynnveggede tellerør, såkalte vindutellere, da α-partiklene ellers ville bli stoppet i rørets vegger. Vindutellere brukes også ofte for β-stråling, slik at også β-partikler med liten energi slipper inn i røret. Gammastråling registreres ikke direkte, men indirekte gjennom elektroner som sendes ut med stor energi når γ-strålingen absorberes. For å få størst mulig absorpsjon av γ-stråling brukes rør med forholdsvis tykke vegger og høyt gasstrykk.

Geiger–Müller-telleren ble oppfunnet 1928 og var til omkring 1950, da den etter hvert ble erstattet av scintillasjonstelleren, det viktigste instrument man hadde ved kjernefysiske undersøkelser. Den brukes fremdeles meget når man ønsker en enkel og hurtig påvisning av radioaktiv stråling, f.eks. ved malmleting (etter uran) og ved påvisning av radioaktivt nedfall, hvor man nytter små batteridrevne tellere som er lette å frakte med seg. Den nyttes også ved strålebehandling i medisinen, hvor man bl.a. bruker meget små tellere som kan anbringes nesten hvor man måtte ønske det, også inne i organismen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

17. januar 2015 skrev Ådne Reidar Nes Kleppe

Kva side er denne artikkelen på i papirutgåva av Store Norske Leksikon?:)

19. januar 2015 skrev Tor Bjørnstad

Hei,
Jeg er dessverre ikke sikker på det da jeg ikke har tilgang til papirutgaven her jeg sitter.
Hvorfor er du interessert i dette?
Mvh,
Tor Bjørnstad

19. januar 2015 skrev Ådne Reidar Nes Kleppe

Jeg holder på å skrive ein naturfagsrapport om radioaktiv stråling, der vi hadde et forsøk om hvor mye stråling ei alfastrålingskjelde sender ut, ei betastrålingskjelde sender ut, og ei gammastrålingskjelde sender ut.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.