Newzealandsk litteratur på engelsk er av relativt ny dato, i og med at immigrasjon til landet begynte for alvor først i 1860-årene. Skildringer av New Zealand finnes fra Cooks reiser på 1700-tallet, og det finnes også andre tekster om landskapet, naturen og om møtet mellom maoriene og de hvite, blant annet på dansk.

Før 1840, i et land med liten befolkning og spredt bebyggelse, er det mangel på skriftlige kilder, men maorikulturen hadde en sterk muntlig tradisjon. De første dikterne var nok maorier med sine muntlige fortellinger (korero) og sangdikt (waiata). Noen av disse ble oversatt av misjonærene. Før 1867 ble maorispråket også brukt i skolene og av misjonærene. Mye av dette materialet ble brukt i oppbyggingen av en nasjonal litteratur, blant andre av James Cowan og Johannes Cow Andersen, den danskfødte folkloristen og dikteren som skrev om landets mytiske fortid, dets natur og folklore.

Andre tidlige tekster om New Zealand var av besøkende briter. Alfred Domett (i New Zealand 1842–71) skrev eposet Ranolf and Amohia (1872), om et kjærlighetsforhold mellom en hvit mann og en maoripike, og Samuel Butler, som bodde i New Zealand 1858–65, skildret landets fjellverden i de første kapitlene av Erewhon (1872).

Newzealandsk litteratur fra pionertiden og den tidlige koloniale periode 1861–89 er skrevet av emigrantforfattere som fulgte den europeiske, hovedsakelig viktorianske, romantradisjonen. Disse verkene ble ofte utgitt i England. Henry Butler Stoneys Taranaki: A Tale (1861) var en av de første romanene som ble publisert i New Zealand. Blant tidlige forfattere kan også nevnes Vincent Pyke og Douglas Ferguson. Slike verk var karakterisert av en naiv realisme, en moraliserende didaktikk og en ofte sterkt melodramatisk overtone. De var også opptatt av livet og historien til maoriene slik det ble skildret i de mange maorifortellingene. Landet ble fremstilt som et pastoralt paradis. Senere ble senasjonsromanen tilpasset forhold i New Zealand. Fra 1890 kom det til flere forfattere som var født og oppvokst i landet.

Den såkalt koloniale perioden (1890–1934) var en periode påvirket av kulturell darwinisme og en kombinasjon av realisme og romantikk. Litteraturen i perioden var også preget av kritisk realisme, med et økende antall dannelsesromaner. Alan Mulgans Spur of Morning (1934) er et godt eksempel. Kjente forfattere fra perioden er Jane Mander, Edith Searle Grossman, William Satchell og Jean Devanny.

I årene 1935–64 hadde mye av litteraturen et samfunnskritisk preg og tok for eksempel opp menneskets isolasjon, både sosialt og i relasjon til naturen. Man kunne også finne innslag av impresjonisme. Tekster av Robin Hyde, John Mulgan, Frank Sargeson, Daniel Davin og tidlige verker av Janet Frame tilhører denne perioden, samt bøker av den kjente kriminalforfatteren Ngaio Marsh.

I 1950- og 1960-årene var det mye diskusjon om hvordan den nasjonale litteraturen skulle utvikle seg. I romanlitteraturen er det særlig tre navn som er verdt å merke seg fra 1960-årene: Maurice Gee, Maurice Shadbolt og Janet Frame. Gee og Shadbolt har skrevet tradisjonelle og realistiske, men samtidig skarpt iakttakende romaner om det newzealandske samfunnet. Janet Frame, et av de største navnene, er blitt internasjonalt kjent etter utgivelsen av hennes trebinds selvbiografi, som dannet grunnlaget for en prisbelønnet film i 1990.

Siden midten av 1960-årene har det vært en kraftig vekst i prosalitteraturen generelt, med flere postkoloniale tekster av blant andre maori- og immigrantforfattere samt kvinnelige forfattere som Barbara Anderson, Marilyn Duckworth, Fiona Kidman, Joy Cowley, Amelia Batistich og Yvonne du Fresne. Det er blitt mindre fokus på samfunnskritikk og mer på skildring av individet i det newzealandske samfunnet fra et eksistensielt og humanistisk standpunkt. Ofte ble impresjonistiske teknikker og metafiksjon tatt i bruk, som hos Shadbolt, Frame, du Fresne og C. K. Stead. Av barne- og ungdomsbokforfattere er Margaret Mahy best kjent.

Med et mangfold av litterære journaler og dermed publiseringsmuligheter, er novellekunsten blitt meget utbredt i New Zealand. Tradisjonen går tilbake til Katherine Mansfield, som var født i New Zealand men som fra 1909 bodde i Europa. Hennes fantasirike barndomsskildringer av sin oppvekst i New Zealand kan sammenliknes med James Joyces Dubliners, mens de øvrige av hennes mange fine noveller foregår i europeisk miljø. Derfor tilhører hun både engelsk og newzealandsk litteratur. Når det gjelder psykologisk åpenhet, har hun påvirket flere newzealandske forfattere, særlig Jane Mander og Janet Frame. Samtidsnovellene handler mye om savn, fremmedgjøring i samfunnet og en anerkjennelse av å tilhøre en hybrid og postkolonial nasjon. Ofte er disse tankene presentert som små vignetter eller skisser. Etter Mansfield ble Frank Sargeson, som lar underklassen komme til orde i sosiale skildringer, toneangivende for utviklingen av novellekunsten i New Zealand, og i nyere tid Bill Manhire.

Lyrikeren Jessie Mackay var født i New Zealand, og en forkjemper for samfunnsreformer og kvinnenes rettigheter. Hun var en betydelig dikter, og hennes lyrikk avspeiler 1800-tallets fremskrittstro, liberale prinsipper og sympati med de undertrykte. En senere generasjon av lyrikere har dels latt seg inspirere av sitt lands natur og fortid, og dels tatt opp sosiale emner, alle påvirket av vesteuropeisk eller amerikansk litteratur: Arthur R. D. Fairburn, Charles Brasch, Mary Ursula Bethell, Denis Glover, James K. Baxter, R. A. K. Mason og Robin Hyde. Mest kjent blant dikterne i siste halvdel av 1900-tallet er Allen Curnow, Fleur Adcock, C. K. Stead, Lauris Edmond, Vincent O'Sullivan og Elizabeth Smither. Nyere lyrikere født etter den annen verdenskrig er Bill Manhire, Anne French og Ian Wedde. Flere av disse har også gjort seg gjeldende innen drama og prosa. Hone Tuwhare er meget anerkjent og respektert som den første maoriske lyriker på engelsk.

Som nevnt er maoritemaet i skjønnlitteraturen ikke av ny dato, men i dag står diktningen av og om maoriene i forgrunnen. I 1970-årene kom de første tekstene av maoriske forfattere på engelsk. Fra 1980- og 1990-årenes diktning er et enda mer nyansert bilde kommet frem, i og med at dette temaet nå belyses fra innsiden av et stigende antall diktere av maorisk og polynesisk herkomst, for eksempel Keri Hulme og Patricia Grace, samt Albert Wendt, Witi Ihimaera, Apirana Taylor og Alan Duff. I dagens maoriske litteratur kommer maorienes identitet og kulturarv til uttrykk. Fembindsverket Te Ao Marama (1992–96), med Witi Ihimaera som hovedredaktør, er en flott presentasjon av tekster på både engelsk og maori som også omfatter barnelitteratur. Disse forfatterne har bidratt til at newzealandsk litteratur er blitt kjent langt utenfor landets grenser.

Dramatikken representeres først og fremst av R. A. K. Mason, Eric Bradwell, Douglas Stewart og James K. Baxter (som også er kjent for sine hørespill). En rekke mindre kjente dramatikere har særlig skrevet for fjernsyn. Imidlertid har man siden 1970-årene, og ikke minst i 1990-årene, sett en markert utvikling innenfor drama med hensyn til antall nye skuespill som er blitt utgitt og oppført. Skuespillforfattere som Bruce Mason har skrevet stykker med temaer fra maorifolket, Mervyn Thompson er kjent for sine ekspresjonistiske dramaer, Roger Hall har skrevet komedier og satirer om middelklassen. Nyere skuespill av Vincent O'Sullivan, Stuart Hoar, Renée (egentlig Renée Taylor), Michael Lord, Hilary Beaton og Stephen Sinclair belyser problemstillinger omkring klasse, etnisitet og nasjonal identitet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.