Hagia Sofia

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Kirken Den hellige frelser i Khora i Istanbul, 11.-14. årh.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Süleiman-moskeen i Istanbul (1550-57) er et av den ottomanske arkitekten Sinans mesterverk.

Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Et av de frygiske monumenter er restene etter kultstedet Hierapolis-Pamukkale. Greske og romerske ruiner finnes bl.a. i Izmir og de nærliggende ruinbyene Efesos og Pergamon.

I Istanbul finnes det en rekke sentrale monumenter fra den bysantinske perioden. I en klasse for seg er Hagia Sofia (532–37), som ble oppført etter planer av de greske arkitektene Anthemios og Isodoros. Det kuppeldekkede sentralrommet ble senere et fast innslag i de ortodokse kirkebygg. Etter den pietistiske ikonoklasmen begynte en ny blomstringstid for arkitekturen på 800-tallet. Et av de fineste eksempler på sen-bysantinsk arkitektur er kirken som var viet til Kristus Frelseren (1270–1332). Til de mest spektakulære monumenter utenfor Istanbul hører kirkene og klostrene i Göreme-dalen, hugd ut av steile klippeformasjoner, med malte dekorasjoner på huleveggene datert til 700–1300.

Etter tyrkernes erobring ble Hagia Sofia og andre kirker ombygd til moskeer. Minareter ble bygd til, og de opprinnelige mosaikkdekorasjoner ble dekket til. For mange av de nybygde moskeer skulle utformingen av Hagia Sofia få stor betydning. Blant de sentrale nybygde moskeer i Istanbul er den store Süleyman-moskeen (1550–57) av arkitekten Sinan og Sultan Ahmed-moskeen (Den blå moské, 1609–16) av arkitekten Mehemet Aga. Til de arkitekturhistoriske monumenter i Istanbul hører dessuten basarene, med overdekkede handlegater som forbinder store markedshaller. Den osmanske arkitektur er representert i alle deler av Tyrkia. Hovedverket til Sinan er Selimiye-anlegget i Edirne (1569–75).

Til den tyrkiske arkitektur hører dessuten den tradisjonelle bebyggelse, der verandahuset spiller en viktig rolle. I hovedsak er bebyggelsen murt, men rommer også betydelige innslag av trekonstruksjoner.

I løpet av 1800-tallet vant sentraleuropeiske arkitekturidealer innpass i Istanbul. Et eksempel er arbeidene til arkitektfamilien Balyan. Utenlandske arkitekter ble knyttet til undervisningen ved kunstakademiet og den tekniske høgskolen som ble anlagt i 1880-årene. I sine arbeider utviklet de en stil som kombinerte klassisisme med islamske elementer.

Etableringen av den tyrkiske republikk i 1912 førte med seg en nasjonalistisk retning i arkitekturen før et modernistisk mellomspill i 1930-årene, spesielt i forbindelse med etableringen av Ankara som hovedstad. Etter krigen fulgte den andre nasjonalistiske perioden, denne gang med mindre vekt på formal imitasjon enn på bruk av kjente plantyper, konstruksjonsmåter og materialer. Sedad Hakki Eldem er en hovedfigur i denne perioden (restaurant Sark, 1947–48), og ble senere også en eksponent for 1960-årenes regionalisme. N. Sayins og G. Avcioglus' hovedkvarter for Shell i Istanbul (1990) er et eksempel på at postmodernismen i en periode også påvirket tyrkisk arkitektur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.