Gjennom privilegiene fikk Froland jernverk tildelt gårder fra Høvåg i sørvest til Åmli i nord. Bøndene på disse gårdene skulle brenne og kjøre trekull, korn og varer til og fra verket. Men konkurransen om skogen var hard, og ikke alle ønsket det nye jernverket velkommen. Frolands konkurrenter var trelasthandlere i Arendal og to andre jernverk, Næs og Egeland.
Opprettelsen av det nye jernverket var dårlig forberedt. Fra før av fantes det ulike type privilegier, gitt til ulike grupper, som utelukket hverandre. Gården Træ, hvor Froland jernverk skulle opprettes, kan tjene som eksempel. Både Næs jernverk og Fritzøe jernverk (sistnevnte i Larvik) mente at de hadde krav på gården (og for øvrig også alle andre gårder i Froland). Dessuten mente også eieren av Egeland jernverk at gården Træ var forpliktet til å yte tjenester for ham. Slik var det ikke bare med Træ gård, men med mange av gårdene som var tiltenkt Froland jernverk. Jernverkets sirkumferens truet med å spise seg grovt inn i de områdene hvor de tre andre jernverkene hadde privilegier fra før.
Protestene fra eierne av både Næs, Egeland og Fritzøe førte til at Frolands sirkumferens, fastsatt i 1770, ble annerledes enn hva som egentlig var tenkt. Etter langvarige forhandlinger ble grensen mellom Froland og Næs fastlagt. Den fulgte stort sett Nidelva fra Simonstad i Åmli til Espeland. Det var mer enn 300 gårder som ble lagt til Frolands sirkumferens, og 235 var forpliktet til å brenne og kjøre trekull til verkets bruk. Bare seks av disse lå i Froland. Bøndene skulle få rimelig betaling for arbeidet, men i virkeligheten kom bøndene dårlig ut av handelen.
Også trelasthandlerne i Arendal, bom- og grunneiere langsmed Nidelva var imot verket fordi de hadde rettigheter til skogen, sager og fløting i området. Trelasthandlerne i Arendal forsøkte for eksempel å hindre verket fra å bruke Nidelva, som munner ut i Arendal, som transportåre. Dette førte etter hvert til at Grimstad ble utskipningshavn for verkets produkter og innskipningshavn for varer til verket. Jernet fra verket ble derfor rodd, seilt eller trukket på lektere, prammer eller båter til Rore ved Grimstad. På tilbakeveien tok skipperne med seg korn til bøndene og arbeiderne. Til tross for protestene fikk jernverkseierne i 1867 lov til å skjære til 10 000 bord i året på verkets sag.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.