sosiale tjenester

Et av formålene med sosiale tjenester er å dekke velferdsbehov og utjevne ulikhet i samfunnet. Udekkede behov hos grupper som har spesielle behov er mål for mange sosiale tjenester. Private organisasjoner, som Frelsesarmeen og Røde Kors, retter sine sosiale tjenester inn mot behov som ikke er dekket eller som er mangelfullt dekket av de offentlige tjenestene. Siden begge disse organisasjonene arbeider på tvers av landegrenser, vil det variere nasjonalt hva slags sosiale tjenester de har i de enkelte land.

Hva bedrifter har av sosiale tjenester, vil variere. Før offentlige sosiale tjenester og den moderne velferdsstaten ble utviklet, var sosiale tjenester drevet av fagforeninger og av bedrifter ofte det eneste tilbudet som fantes. I dag kommer slike tjenester som et supplement til de offentlige lovpålagte tjenestene.

Sosiale tjenester er regulert i sosialtjenesteloven. Betegnelsen sosiale tjenester benyttes også om tjenester kommunen har ansvar for etter barnevernloven, introduksjonsloven og tjenester overfor personer med avhengighetstilstander og andre omfattende hjelpebehov etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, som eksempelvis praktisk oppfølging for å kunne bo i egen bolig.

I 2009 ble kommunale sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen regulert ved en egen lov og skilt ut fra sosiale tjenester overfor rusmiddelavhengige og andre vanskeligstilte personer, som i hovedsak reguleres gjennom helse og omsorgstjenesteloven.

De offentlige sosiale tjenestene skal støtte opp under den enkeltes mulighet til å bli selvhjulpen gjennom å ivareta grunnleggende behov. Økonomiske eller sosiale problemer, en uholdbar bosituasjon eller utfordringer, knyttet til familien må avklares og eventuelt bedres før bruker kan bli selvhjulpen.

Sosiale tjenester er i stor grad behovsbaserte rettigheter som krever konkret og individuell vurdering. Når bruker har forsørgeransvar, legges det særlig vekt på ivaretakelse av barn og unges behov. Dersom det er forhold som tyder på at barnet ikke har det bra, er hjelpepersonell pliktet til å varsle barnevernet.

Hjelpen hver enkelt mottar, skal være forsvarlig. Statsforvalteren er klageinstans for vedtak om sosiale tjenester, og har ansvar for tilsyn med kommunens tjenester.

Dagens sosiale tjenester og rettigheter til sosiale ytelser har vokst frem som en del av velferdsstaten. Det er stadig debatt om hva slike tjenester skal inkludere, hvor omfattende de skal være og om det er behov som ikke er dekket eller mangelfullt dekket. Det har vært og er politisk debatt om sosialpolitikken, men det er stor enighet på tvers av politiske skillelinjer om at Norge skal ha sosiale tjenester og være en velferdsstat.

• sosialhjelp
• barnevern
• introduksjonsprogram
• individuell plan
• velferdsstat
• velferdspolitikk

• Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (Lovdata)
• Rundskriv til Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV)
• Forskrift om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad (Lovdata)
• Forskrift om individuell plan i arbeids- og velferdsforvaltningen (Lovdata)
• Forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge (Lovdata)
• Forskrift om internkontroll for kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen (Lovdata)

• Kjellevold, Alice (2012). Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Bergen: Fagbokforlaget
• Le Grand, Julian (2018). The Strategy of Equality: Redistribution and the Social Services. London: Routledge
• Munday, Brian (1993). European Social Services. Canterbury: University of Kent
• Weihe, Hans-Jørgen Wallin (2004). Sosialt arbeid – historie og bakgrunn. Oslo: Gyldendal Akademisk