Sosiale tjenester, fellesbetegnelse for kommunalt organiserte hjelpetiltak ved økonomiske og sosiale vansker. Sosiale tjenester er regulert i lov om sosiale tjenester m.v. av 18. desember 2009. Betegnelsen benyttes også om tjenester kommunen har ansvar for etter barnevernloven, introduksjonsloven og tjenester overfor personer med avhengighetstilstander og andre omfattende hjelpebehov etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, som eksempelvis praktisk oppfølging for å kunne bo i egen bolig. Hjelpetiltakene finansieres, administreres og organiseres av den enkelte kommune.

Omsorg for fattige ble opprinnelig kalt sosial omsorg og forsorgsvesenet, selv om familiene ofte tok ansvar for dem som ikke kunne forsørge seg selv. Den første loven som regulerte sosiale tjenester som et kommunalt ansvar slik vi kjenner det i dag, kom i 1964. Loven ble revidert i 1991.

I 2009 ble kommunale sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen regulert ved en egen lov og skilt ut fra sosiale tjenester overfor rusmisbrukere og andre vanskeligstilte personer, som i hovedsak reguleres gjennom lov om kommunale helse- og omsorgstjenester av 2011.

Sosialhjelp er stønad til dem som ikke kan arbeide eller forsørge seg på annen lovlig måte, for eksempel ved å motta trygd eller leve av inntekter fra kapital. Sosialhjelp kan ytes som supplement til arbeidsinntekt eller inntekt fra andre stønader hvis familien har en inntekt som er lavere enn det kommunen anser som nødvendig for et forsvarlig livsopphold.

Antall sosialhjelpsmottakere har hatt en svak vekst de senere årene. Fra 2011 og fremover har det også vært en svak økning i antall personer som hadde sosialhjelp som sin viktigste inntekt, ca. 19 prosent av dem som mottar sosialhjelp.

Kommunen skal ifølge lov om sosiale tjenester i NAV utøve tjenestene med sikte på å bedre levekårene for vanskeligstilte, fremme sosial og økonomisk trygghet, og fremme muligheten til å leve og bo selvstendig. Loven skal fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Loven skal også sørge for at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Loven skal bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.

Hjelpen hver enkelt mottar, skal være forsvarlig. Fylkesmannen er klageinstans for vedtak etter denne loven, og har ansvar for tilsyn med kommunens tjenester.

Kommunen kan også gi annen økonomisk stønad til personer i en særlig vanskelig livssituasjon etter spesiell vurdering. Kommunen kan sette krav (vilkår) til den som søker om stønad før stønad utbetales. Disse vilkårene skal ha sammenheng med lovens formål beskrevet over, og ikke være en for stor belastning for den som søker om stønad. Personer under 30 år må forvente at det stilles vilkår før de får utbetalt sosialhjelp, med mindre det må tas spesielle hensyn.

Kommunen er forpliktet til å finne midlertidig bolig til dem som ikke vet hvor de skal sove neste natt. Midlertidig bolig gis for kort tid av gangen, mens man forsøker å skaffe seg et permanent sted å bo. Det er kommunen, og hvilke bomuligheter som er tilgjengelige, som avgjør hva slags midlertidig bosted man får tilbud om.

I større kommuner er midlertidig botilbud ofte hospits som har driftsavtale med kommunen. Kommunen har også kommunale boliger tilgjengelig for dem som er vanskeligstilte på utleiemarkedet. Søknad om kommunal bolig blir vurdert etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Det er ikke alle som søker som vil ha mulighet til å få kommunal bolig.

Den som trenger flere offentlige tjenester samtidig, kan trenge at tjenestene koordineres for å samsvare best mulig. For å sikre slik koordinering har de rett til individuell plan. Kommunen har ansvar for å utarbeide den individuelle planen i samarbeid med den som mottar tjenestene. Den individuelle planen kan endres hvis situasjonen endrer seg.

Kommunen har ansvar for å tilby et tilrettelagt kvalifiseringsprogram til personer som ikke kan forsørge seg gjennom arbeid eller andre stønader. Kvalifiseringsprogrammet skal inneholde arbeidsrettet aktivitet på full tid. Det skal tilpasses hver enkelt, og kan inneholde både arbeidsforberedende tiltak i regi av NAV, andre offentlige tjenester og tid til behandling fra eksempelvis lege, psykolog eller fysioterapeut.

Innholdet avtales i samarbeid mellom kommunen og den som deltar i programmet, og beskrives i en aktivitetsplan. Deltakere mottar kvalifiseringsstønad, som utbetales for hver dag man har utført det som står i aktivitetsplanen. Programmet innvilges for et år om gangen, med en maksimal varighet på inntil 2,5 år i spesielle tilfeller.

Kommunen skal tilby et introduksjonsprogram for nyankomne flyktninger som har oppholdstillatelse i Norge. Introduksjonsprogrammet administreres ikke nødvendigvis av NAV, fordi det er regulert etter introduksjonsloven av 2003.

Introduksjonsprogrammet er på full tid og skal ha et innhold som fremmer overgang til utdanning og arbeid. Norskopplæring, grunnleggende opplæring i samfunnskunnskap og arbeidspraksis er eksempler på hva introduksjonsprogrammet kan inneholde.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.