Så lenge det har bodd folk i Norge har de skaffet seg både varme og lys ved hjelp av ild. Bioenergi er således den eldste energikilde som har vært i bruk i Norge, som andre steder i verden, og spiller fremdeles en viktig rolle for å dekke behovet for varme. Fortsatt finnes det enkelte husholdninger der vedfyring er den viktigste oppvarmingskilden.

Etter hvert som enkle former for industriell produksjon vokste fram oppsto det også et behov for å ta i bruk mekanisk energi. Her spilte den norske vannkraften en viktig rolle og denne energiformen ble tatt i bruk allerede i tidlig middelalder, dvs. lenge før elektrisiteten ble oppdaget. Møller og kvernkaller fantes allerede på 1200-tallet. Omkring 1750 fantes nærmere 30 000 kverner, og vannhjul ble brukt til mekanisk drift av kjerrater og sagbruk, hammer- og stampeverk, knusere, blåsebelger, lensepumper og løfteinnretninger ved jernverkene og i gruvene. Vannhjul, som tidligere ble laget av trevirke, ble fra ca. midten av 1800-tallet etter hvert laget av stål og utstyrt med bedre muligheter for utnyttelse og regulering av vanntilgangen. Betydningen av vannkraft var spesielt stor i Norge, ikke bare fordi vannfallsressursene var store, men også fordi de var godt spredt over hele landet. Siden vannfallsenergi ikke kan transporteres, må industri etableres i nærheten av kilden. Med god spredning av vannkraften var det også mulig å oppnå en god spredning av tilhørende næringsvirksomhet.

Kraftstasjonene var i elektrisitetens pionertid ofte påkostede byggverk: Fritzøe elektrisitetsverk, Larvik (1901), tegnet av Nationaltheatrets arkitekt Henrik Bull.

av Lars Mæhlum. Begrenset gjenbruk

Da elektrifiseringen begynte mot slutten av 1800-tallet, gav de mange vannfallene grunnlag for kraftforsyning til så vel vanlig forbruk som til industri. Takket være utviklingen innen vekselstrømteknikken kunne strømmen nå transporteres over større avstander slik at industrien kunne plasseres lenger vekk fra vannfallene. Med vannfall i egnet størrelse og beliggenhet, som fantes nesten over alt, kom Norge tidlig med i utnyttelsen av slike nyvinninger. Det gav mulighet for utvikling av ny industri.

Norge var også tidlig ute med å ta elektristeten i bruk til alminnelig forsyning. Lokale elverk vokste fram rundt utnyttelsen av lokale vannkraftkilder. Dette preget elektrifiseringen av landet. Ulikt mange andre land der elektrifiseringen startet i de store byene og senere vokste utover i landdistriktene, fikk man i Norge en parallell utvikling i byer og distriktene. Områder med svært spredt bosetting ble av økonomiske grunner likevel hengende etter. I 1946 bodde fremdeles ca. 650 000 personer, dvs. 20 % av befolkningen, i forholdsvis grisgrendte områder, uten tilgang på elektrisitet. Gjennom en statsstøtteordning, som startet i 1938, ble midler stilt til disposisjon for å dekke deler av investeringskostnaden i områder der grunnlaget var for dårlig til å få en økonomisk selvbærende forsyning. I 1965 var tallet på uforsynte personer kommet ned i 2650. I dag anses alle fastboende å ha tilgang på elektrisitet, og statsstøtteordningen er derfor avsluttet. De som bor fjernt fra distribusjonsnettet, har fått tilskudd til anskaffelse av dieselaggregater, men driften av aggregatene må de nå betale selv. Gjennom årene ble totalt ca. 4 mrd. kr (regnet i dagens pengeverdi) bevilget som investeringsstøtte til elektrisitetsforsyningen.

Som følge av tilgang på rimelig vannkraft er Norge mer elektrifisert enn noe annet land. Industrien er i stor grad basert på bruk av elektrisk energi til produksjon av aluminium, ferrolegeringer og treforedling. Det samme gjelder husholdningene, hvor det i Norge har vært langt mer vanlig å benytte elektrisk energi også til oppvarming. Dette innebærer at elektrisitetsforbruket per innbygger i Norge er det aller høyeste i verden, 23 232 kWh (2003), mens det samlede energiforbruket per innbygger (5,11 toe, tilsvarende 60 500 kWh) ligger omtrent på samme nivå som i mange andre industriland. (Kilde: IEA: Key World Energy Statistics 2005.)

Allerede fra begynnelsen av 1900-tallet ble vannkraften tatt i bruk til oppbygging av kraftintensiv industri, jf. Norsk Hydro og treforedlingsbedriftene langs elvene. Etter den annen verdenskrig ble kraftintensiv industri, basert på vannkraft for produksjon av aluminium og for elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri, i stor grad bygd ut i Norge som ledd i arbeidsdelingen ved gjenoppbyggingen av Europa. Den mest intense utbyggingen av vannkraft foregikk i periodene 1910 til 1925, med gjennomsnittlig ca. 0,37 TWh økt produksjonsevne per år, og fra 1960 til 1985 med ca. 2,8 TWh/år. Den sterke økningen skyldes flere forhold – industriell og økonomisk utvikling med krav om økt komfort, omlegging fra fossilt brensel og trevirke til bruk av elektrisitet til oppvarming, stigende oljepriser og ønske om å gå bort fra forurensende brensel.

I 1960- og 1970-årene ble det arbeidet med planer for innpassing av varmekraft i det norske kraftproduksjonssystemet. Hensikten var å avbøte den usikkerhet som er knyttet til vannkraftens avhengighet av årlig nedbør, noe som kan variere mye fra år til år. Et varmekraftverk kunne da fungere som en form for tørrårssikring. I første omgang ble kjernekraft vurdert, men disse planene ble lagt til side da Stortinget i 1979 bestemte at kraftforsyningen inntil videre skulle baseres på fortsatt utbygging av vannkraft. Etterfølgende planer om etablering av andre varmekraftformer (kullkraft) ble også skrinlagt.

Fra 1985 avtok omleggingen og dermed den sterke økningen i etterspørselen etter elektrisitet. Dessuten økte utbyggingskostnaden for vannkraft, og det var ingen ekspansjon i kraftintensiv industri. Gjennom årene 1993–2003 sank vannkraftproduksjonen med 1,2 % per år. i snitt. Mange av de kraftstasjonene som ble bygd for 50–60 år siden, er fortsatt i full drift. Den norske vannkraften representerer derfor en fornybar energiforsyning som kan bestå i generasjoner.

Norge gikk inn i oljealderen med de første funn av petroleum i Nordsjøen mot slutten av 1960-årene, og landet ble nettoeksportør av olje og gass fra 1975. Mens den største interessen har vært knyttet til oljefunn og -utvinning, pga. høyere pris på olje, er naturgassens betydning gradvis økt, etter hvert som avsetningsmulighetene er utviklet og funnene har blitt flere (se for øvrig petroleum og petroleumsutvinning).

De norske oljerssursene har hatt stor betydning for norsk økonomi, men liten betydning for innenlandsk energiforsyning. Norge er for eksempel en stor gassnasjon når det gjelde produksjon, men forbruket innenlands er blant de minste i Europa. 

Oljekrisen i 1973 førte internasjonalt til en ny interesse for nye fornybare energikilder. Høye oljepriser og industrilandenes ønske om å bli mer selvforsynt med energi og å redusere sin avhengighet av olje ga motivasjon til å sette i gang arbeid med å utvikle nye energiformer basert på fornybar energi. Senere har også hensynet til miljø og klima spilt en stadig større rolle. 

Sammenlignet med andre land har Norge en svært høy andel fornybar energi (over 50 prosent av Norges forbruk av energi har fornybar opprinnelse, hovedsakelig vannfallsenergi). Norge har heller ikke hatt det samme behovet for å redusere sin oljeavhengighet. Miljøkonflikter knyttet til omfattende vannkraftutbygging ga likevel insitament til utvikling av ny fornybar energi også i Norge.

De viktigste nye fornybare energiformene som er blitt utprøvd i Norge, er vindkraft, utbygd første gang 1986 på Frøya; grunnvarme, innvunnet ved hjelp av varmepumper, og nye former for bioenergi, som forskjellige former for biomasse til varmeproduksjon, og bioetanol og biodiesel til drivstoff. Solenergi kom «på markedet» rundt 1980. Når det gjaldt å ta i bruk solceller, var Norge i en innledende periode markedsledende i verden. Dette markedet vokste frem uten offentlig støtte, og ble først og fremst drevet frem av en etterspørsel etter strøm til avsidesliggende hytter, som det er mange av i Norge. 

I dag er de viktigste virkemidlene for fremme av fornybar energi energifondet og elsertifikater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.